HEF filosofiklubb 25. november 2013

Ikveld skulle deltagerne for første gang få prøve seg som samtaleledere. Opplegget var at hver deltager selv måtte finne en åpning og en strategi for gjennomføring av en samtale på 5-10 minutter, noe som nok viste seg litt mer krevende enn de hadde tenkt. Men alle ivret etter å forsøke, og alle gjorde en hederlig innsats.

Ingen valgte heller helt den samme fremgangsmåten. En åpnet med å stille et selvvalgt spørsmål til gruppen som hun så ba om svar på, en annen innhentet spørsmål fra alle deltagerne og skrev spørsmål og svar på tavlen. En tredje skrev ingenting på tavlen, men tok alt muntlig. En fjerde åpnet sin samtale med en aktivitet hvor gruppen skulle stå med ryggen til og gjette spørsmålet som hun hadde skrevet på tavlen ut fra hint og stikkord som hun ga dem.

Deltagerne fikk stort sett gjennomføre samtalene sine uten inngripen fra den voksne. Men av og til kom den voksne med spørsmål og kommentarer for å hjelpe deltageren til å samle seg om lederoppgaven. For eksempel var det noen som «glemte» sin filosofiske oppgave og ga seg til å argumentere med deltagerne. Den voksne gjorde da oppmerksom på at en filosofisk samtaleleder ikke skal belære eller være enig/uenig med deltagere i gruppen, men stille spørsmål som får den andre til å gå dypere i sine egne ideer. En annen ting som gjentok seg var at samtalelederen ikke fulgte opp de svarene hun fikk, men aksepterte dem uten videre undersøkelse. Istedenfor undersøkelse fikk vi avstemninger over svar og spørsmål – noe som hadde en viss underholdningsverdi, men som vi ikke lærte så mye nytt av.

Her er noen av spørsmålene som kom frem og ble undersøkt i løpet av deltagernes samtaleledelse:

På det siste spørsmålet fikk vi først det svar «fordi noen er bedre likt enn andre». Samtaleleder lot dette passere, men senere kom gruppen frem til at dette ikke var et reelt svar på spørsmålet siden det å være likt er mer eller mindre det samme som det å være populær. (Det var altså en sirkeldefinisjon.) En annen svarte at man er populær fordi man skiller seg ut og er annerledes, en tredje at man blir populær hvis man er pen og har pene klær. Det å være annerledes kan imidlertid slå begge veier: Hvis man skiller seg ut fordi man er stygg eller slem, fører ikke dette til popularitet.

Mellom hver samtaleledelse hadde vi stolleken/fruktkurven som en «pauselek». Her er det altså én stol mindre enn antall deltagere slik at den som til enhver tid står angir et kriterium hvor alle må bytte plass som føler seg truffet av kriteriet. Noen eksempler som deltagerne foreslo: Alle bytter plass som...

Noen av forslagene gravde vi oss litt mer inn i. For eksempel var det mange som hadde tanker om bruk av sminke. Man bruker det fordi man ikke føler seg fin «som man er». Eller man bruker det fordi alle vennene gjør det, og man ønsker ikke å skille seg ut. Eller man vil etterligne berømte filmstjerner. Eller man vil skjule kviser og rynker fordi dette ikke normalt betraktes som pent. Men så det store spørsmålet: Hvorfor er det egentlig slik at lange øyevipper, ren og glatt hud og røde lepper er vakrere enn andre former for utseende? Dette var ikke så lett å svare på. En foreslo at det er slik naturen har ordnet det: Det er slik vi er laget. Eller er vi kanskje opplært til det? Kanskje begge deler?

|

Siden opprettet: 16.10.13. Sist endret: 26.11.13 11:05.