Rapport fra filosofisk sommerleir på Ramme Gaard

Den siste helgen i juli, 30. juli-1. august 2004, arrangerte SPERO ANS, Barne- og ungdomsfilosofene ANS (BUF) og Ramme Gaard på Hvitsten den første filosofi-sommerleiren i Norge for barn. Leirledere og ansvarlige for det faglige innholdet var BUF-filosofene Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt, godt assistert av BUF-pedagog Anne Schjelderup. Ann Kristin Wang fra Ramme Gaard sørget for en god atmosfære på stedet og sørget for at vi alle nøt god mat og drikke under oppholdet. Hun stod også for tilleggsaktiviteter som baking og melking.

Introduksjon

Det var lenge usikkert om, og i tilfelle når, den planlagte filosofileir skulle bli noe av. Men da vi endelig troppet opp på Ramme Gaard 30. juli, var det med strålende vær og en flott gruppe på tilsammen 14 barn: 12 jenter og to modige gutter. Vi kunne derfor være utendørs nesten hele tiden, noe som absolutt bidro til den gode stemningen. Vi lånte med oss sitteplater som vi bar med oss, slik at vi kunne sette oss og samtale hvor vi måtte føle for det. Vi hadde også med en liten bok til hvert av barna, slik at de kunne notere og tegne underveis.

Leiren fikk et variert innhold: billedkunst, baking, melking av kyr, bading, vandringer i haven, leirbål med pølser og pinnebrød på stranden, klassisk konsert, godmorgen- og godnattsang – foruten alle de filosofiske samtalene som bandt det hele sammen. Vi avsluttet med en presentasjon/samtale med barnas foresatte.

Det følgende er noen hovedpunkter fra samtalene.

Fredag 30. juli

1. Regler for oppholdet – 13.30 i Gildehallen

I den aller første samtalen ble barna oppfordret til selv å komme med forslag til regler som de ønsket å leve etter under oppholdet. De endte opp med følgende regler (merk at dette altså er regler som barna valgte å gi seg selv, ikke regler som vi voksne fikk dem til å si seg enig i, det var også flertall for alle de følgende forslagene):

2. Samtale om straff – 15.00 v/ sirkelstenene

Den foregående samtalen om regler inspirerte til å utforske spørsmålet om hva som skulle skje med den som eventuelt brøt reglene. Denne tråden utviklet seg raskt til en mer generell samtale om forbrytelse og straff, eller mer presist: hva som gjør en handling moralsk klanderverdig.

Her fikk vi en polarisering mellom en av guttene og resten av barna. En gutt hevdet at det utelukkende var handlingens konsekvenser som måtte bestemme hvorvidt handlingen fortjente straff eller ikke. Han ga følgende eksempel: dersom du snubler med en kniv i hånden og i fallet tilfeldigvis kommer til å drepe et annet menneske, er du like skyldig som om du bevisst hadde gått inn for å drepe dette mennesket. Konsekvensen av de to handlingene var jo identisk.

Eksemplet overbeviste imidlertid ingen av jentene. I samsvar med sinnelagsetikken mente de at motivasjonen bak handlingen var det som måtte være bestemmende for skyld- og straffeutmåling. De utviklet også et forslag til en løsning for hensiktsmessig straffeutmåling. Når det dreier seg om små, førstegangs overtredelser bør straffen være mild (kanskje holder det med en advarsel, eller man kan gi en «hyggelig» straff), om overtredelsene gjentar seg eller blir mer alvorlige bør straffen økes.

I dette spørsmålet kom vi ikke til noen enighet i gruppen. Men gutten som hevdet at straffen burde være lik uansett sinnelag, modererte sin påstand underveis: likheten mht. straff gjelder kun i alvorlige tilfeller, når det dreier seg om mindre forseelser bør man også ta hensyn til intensjonen med handlingen. Det alle kunne enes om, var at straff var nødvendig i mange tilfeller og at straffen minst hadde to formål: den var oppdragende og den var nødvendig for å beskytte samfunnet mot skadelige og/eller farlige individer.

Vi prøvde avslutningsvis å finne ut hvilke følger de to måtene å tenke straffeutmåling (sinnelag vs. konsekvenser) kunne tenkes å ha for samfunnet. Og her kom det frem en interessant tanke: om man får samme straff uansett, vil det kunne føre til at man tenker seg bedre om og er mer forsiktig!

Vi har ellers fått gjenfortalt følgende hendelse som skal ha inntruffet like etter denne samtalen. Gutten som hevdet at alle forseelser burde straffes likt snublet like etterpå, og kom da i skade for å dytte borti en av de andre barna – hvorpå de tilstedeværende var raske med å påpeke at han burde straffes for sitt uhell i samsvar med hans eget syn på straff.

3. Øvelse og samtale – 19.15 i ruinparken

Vi startet med to parallelle øvelser som trener observasjon av og kommunikasjon med de andre i gruppen. Deretter ga Ariane en kort presentasjon av Sokrates og Platon, etterfulgt av en fortelling/anekdote om Sokrates. Her treffer Sokrates en mann som ønsker å fortelle ham sladder om en felles bekjent. Sokrates svarer ved å stille mannen tre spørsmål («Trippel-filter-testen»): er det du ønsker å fortelle godt, er det sant og er det nyttig? Mannen må svare benektende på alle tre spørsmålene, og Sokrates lurer da på hvorfor han ønsket å fortelle ham dette i det hele tatt.

Anekdoten ga støtet til en interessant samtale om baktalelse. Her var det et par deltagere som gjorde sitt beste for å argumentere for fordelene med baktalelse. De var utvilsomt klar over at dette var et «uetisk» ståsted, så standpunktet var mest ment som en provokasjon. Men dette var det ingen som lot seg provosere av. Tvertimot avstedkom synspunktet flere spennende tanker.

En deltager gikk så langt som til å hevde at man blir lykkelig og fri av å snakke stygt om andre. De andre barna påpekte at dette ikke kunne stemme, om ikke annet så fordi det å gjøre ondt mot andre før eller siden vil slå tilbake på en selv. Ved å gjøre ondt mot andre, vekker man hevntørsten hos den andre og skaffer seg derved ris til egen bak. Flere av barna kom inn på hvordan baktalelse virker inn på den det blir snakket stygt om, og vi kom frem til at samfunnet som helhet ville være mye bedre å leve i om vi lot være å baksnakke. En av deltagerne ble inspirert av trippel-filter-testen og tenkte seg i denne forbindelse en maskin som automatisk delte menneskene inn i gode og onde. Det viste seg å bli vanskelig å gjennomføre en slik fordeling, for hvem har aldri følt trangen til å baktale, og finnes det mennesker som er helt igjennom gode/onde?

Lørdag 31. juli

4. Samtale om bur – formiddag i Gildehallen

Vi fortalte først en gammel iransk historie om en nattergal i bur. Dette avstedkom en samtale om bur: hva forstår vi med et bur, hvem/hva kan sitte i bur, og fordeler og ulemper ved å være i et bur. Barna fremmet mange forslag i samtalen, forslag som ble styrket eller svekket ved hjelp av eksempler og moteksempler.

Det ble først hevdet at et bur:

Begge disse kriteriene ble avvist. Et akvarium er jo en form for bur, selv om det ikke har sprinkler, og det er mulig å tenke seg kjempestore bur som det er vanskelig å flytte. Det er derfor ikke størrelsen, eller materialet det er laget av, som avgjør om noe er et bur eller ikke. Men hva var det da som avgjør om noe er et bur? Jo, alle bur har grenser, noe som kan stenge noen inne. Den som er inne i et bur mister sin frihet til å bevege seg utenfor burets grenser.

Da var vi kommet frem til et kriterium som alle syntes å kunne enes om, og som vi kunne benytte for å finne ut hva som kan være et bur. Så vi prøvde å finne ut om en stall er et slags bur. Her var det sterk uenighet. For det første er det ikke opplagt hva som er stallens «burgrenser» for hestene: stallen har jo vegger som stenger hestene inne, men den har også indre vegger; veggene til boksen eller spilltauet som hesten står i. Dessuten står ikke hesten i stallen hele tiden, og det var stor usikkerhet mht. hvor lenge noe(n) må være innesperret i et bur for at de faktisk skal kunne sies å være buret inne. Hestene blir jo tatt ut hver dag, og om sommeren tilbringer de gjerne mer tid utenfor enn inni stallen. Det ble også nevnt at hester ofte søker til stallen når de føler seg utrygge, og barna kom med flere eksempler på dyr som søker trygghet i huset/buret sitt og/eller hos de menneskene de bor hos.

Men om dyrene søker til burene sine, gjør dette burene i mindre grad til bur? Neppe: de har jo fremdeles stengsler. Men de nye observasjonene innebar at det også finnes noen positive sider ved bur-tilværelsen: buret gir trygghet, og om menneskene steller pent med dyrene, får de mat og også medisiner om de trenger det. Barna hadde sett på dyrefilmer, og visste at ville dyr måtte slite med både mat, kulde/varme og fiender. Det ble gitt et eksempel på «bur» som bare har den positive funksjonen (og derfor strengt tatt ikke er et bur ifølge barnas definisjon), nemlig et hundehus, hvor hunden ikke engang er sperret inne, men kan søke ly når det regner. Barna var i det hele tatt enige om at alle bur bør være store og trivelige nok, tilpasset det dyret som skal bo der.

Men hva da med menneskenes hus: de har vegger, så kan vi si at husene våre er en slags bur? Nei, for det er bare er å lukke opp døren. Men da var det en som fortalte at hun hadde en lillesøster som ikke klarte å få opp døren. Huset kunne derfor betraktes som et bur for henne. Barna kom følgelig frem til at det som kan være et bur for noen, ikke trenger å være det for andre. Det det kom an på er om den som er i buret selv klarer å komme seg ut. Og det var en passelig konklusjon å runde av med.

5. Malerkurs med Christopher Rådlund – 11.00 til ca. 16.00 i Petter Olsens have (inkl. lunsj)

Billedkunsteren Christopher Rådlund la opp til to sesjoner med barna. I den første sesjonen fikk de hvert sitt store hvite ark og hver sin pensel/blyant. Men de fikk kun utdelt farven blå (i akryl). Rådlund fortalte på forhånd litt om hva farven blå symboliserer i vår kultur og ba dem så male det de følte. Etterat alle var ferdige, vandret Rådlund rolig fra tegning til tegning og spurte og kommenterte mens alle barna fulgte med. Etter lunsj ble prosessen gjentatt, men denne gangen med farven rød. Barna fikk altså nå kun lov til å male med rødt. (Siden de brukte vannløselige farver, var det imidlertid mulig å skape alle nyanser av hhv. blått og rødt.)

Et filosofisk poeng med å velge disse to farvene, var å få barna til å oppdage forskjellen i uttrykk som kommer til syne når man maler med disse to farvene. Blått brukes gjerne for å visualisere det ytre og det fjerne, men også det dagklare og rasjonelle. Det røde symboliserer det indre, følelser, fornemmelser osv. Det viste seg at barna hadde mye lettere for å male blå enn røde bilder. De sa det også selv. Rådlund forsøkte å få barna til å sette ord på hvorfor det kunne ha seg slik.

6. Lek med og uten regler + barnas forslag til nytt samtaletema – ettermiddag v/ sirkelstenene

Begge filosofene måtte ordne med praktiske gjøremål, så Anne satte barna i sving med noen «filosofiske» leker. Først lekte de en lek med regler, så en lek med regler som var umulige å følge. Til slutt fikk de i oppgave å leke en lek uten regler. Ariane kom til mens de holdt på med den siste leken.

Så satte vi oss i ring for å samtale om erfaringene. Alle barna var enige om at den leken som var morsomst var den med ordentlige regler, og den som var minst morsom var den som ikke hadde noen regler. Regler var derfor en god ting, fordi de gav dem rammer for hva de kan gjøre.

Men da vi hadde snakket litt sammen, var det noen som mente vi hadde snakket nok om regler: vi hadde jo tatt opp dette spørsmålet flere ganger tidligere. Dessuten var temaet for denne helgen «frihet» og da var det ikke mer enn rimelig at de skulle få frihet til å bestemme ihvertfall ett samtaletema selv. Det fikk de lov til. Og dette var populært, for det var stor entusiasme og mange forslag til temaer:

  1. Hvordan begynte verden?
  2. Hvilken mat er best, økologisk eller ikke-økologisk?
  3. Hvem skapte Gud?
  4. Hvor ender man opp når man borer rett ned?
  5. Finnes det magi?

Etter avstemning var det det siste forslaget som vant.

Men innen vi var ferdige med avstemningen, så vi at det ble altfor liten tid til å få istand en ordentlig samtale. Vi måtte bare skynde oss for å rekke konserten, og besluttet å samtale om magi rett etter frokost neste dag.

Søndag 1. august

7. Samtale om magi – ved øypaviljongen

Samtalen åpnet med et engasjert innlegg om hendelser som dette barnet oppfattet som magiske: ting hadde skjedd av seg selv og ting hadde forflyttet seg fra ett sted til et annet uten noen innvirkning eller påvirkning fra «naturlige» krefter. Et annet barn stilte seg straks avvisende til hele beskrivelsen og avfeide det hele som triks og lureri. Etter dette fulgte en lang diskusjon om hvor grensen går mellom magi (som er uforklarlig) og trylleri (som lar seg forklare). Deltageren som ikke trodde på magi, nektet imidlertid først å definere begrepet magi nærmere, for «det finnes jo ikke». Men her var det på sin plass å påpeke at resultatet av en filosofisk overveielse aldri er gitt, om man i utgangspunktet er aldri så skeptisk.

Det ble en rekke illustrerende eksempler fra barna underveis, og det virket som om alle (inkludert «skeptikeren») kunne enes om at det ihvertfall finnes mennesker med «spesielle egenskaper», bl.a. evnen til telepati. Spørsmålet ble nå hvor langt disse egenskapene strakk. Det ble trukket en parallell til dyr som har spesielle evner, bl.a. til å fornemme værskifte, jordskjelv o.l. Ett barn forsøkte å forklare slike egenskaper naturalistisk ved å vise til et særlig utviklet sanseapparat, men de andre gikk ikke med på at dette var den hele forklaringen, iallefall ikke når det gjaldt mennesker. Dyr er jo ikke mennesker, selv om det er riktig at mennesker er dyr!

Det ble også gitt eksempler på gjenstander som kunne være magiske: når det var regnvær på gang, reiste f.eks. håret seg på en av deltagerne. Men var det da håret som var «magisk» eller var det deltageren selv? Heller ikke her kom vi frem til noen endelig løsning på spørsmålet, det var altfor omfattende, men vi hadde i det minste fått avklart noen tanker, og fått nye innfallsvinkler til temaet.

8. Barnas forslag til samtaletema – søndag før foreldreavslutning i Gildehallen

Vi forklarte barna at vi skulle ha en samtale med foreldrene etterpå. Men først skulle vi ha en samtale med barna om det samme temaet, slik at barna var forberedt. Barna hadde følgende forslag til samtaletema:

  1. Hvordan bør man oppdra barn?
  2. Hvem skapte Gud?
  3. Finnes det et liv etter døden?
  4. Hvor gamle kan maur bli?
  5. Hva kom først, høna eller egget?
  6. Hva er meningen med livet?
  7. Hvor høyt er det til himmelen?

Avstemningen ga, tett fulgt av forslag 3, flertall for det første forslaget, så det var dette spørsmålet vi stilte foreldrene noen timer senere da vi samlet alle, voksne og barn, i amfiteateret for den avsluttende sesjon.

Samtale om hvordan oppdra barn

Samtalen dreiet fort over til spørsmålet om den ideelle forelder. Den ideelle forelder måtte være glad i barnet sitt. Og kjærligheten måtte vises i praksis. Som én sa: «den ideelle forelder må være glad i barnet sitt – og vise det.» Mange mente at foreldre til tider var for forsiktige med å vise sin hengivenhet. På den annen side kunne det også fort bli for mye hengivenhet. Barna ga to kriterier på «uvelkommen» hengivenhet:

  1. når foreldre viste hengivenhet/kjærlighet på en «klengete» måte
  2. når det var andre tilstede

Videre ble det foreslått at den ideelle forelder gir barnet sitt lørdagsgodt og ukelønn. Én fortalte at hun hverken fikk ukelønn eller lørdagsgodt. Men det gjorde ikke noe så lenge hun visste at foreldrene var glad i henne. Etter litt overveielse var de andre enige i dette. Forslaget om at godterier og penger var en nødvendig del av det å være ideell forelder ble derfor trukket tilbake.

Barna var klar over at foreldre må sette grenser for dem, det er ikke nok med hengivenhet. Vi brukte litt tid på å finne ut hvordan grensesettingen bør foregå. Foreldre bør være strenge, men ikke for strenge – og de skal iallefall ikke være «bestemte». Ordet «bestemt» var for disse barna synonymt med «svært streng». Det verste var når grensesettingen ble gjort på en «skrikete» og «masete» måte. Det var ifølge barna viktig at foreldre er strenge «på en hyggelig måte», og at de hele tiden forklarer hvorfor de setter de grensene de gjør. Barna kom her frem til en fin formulering: «den ideelle forelder veileder barna sine» (vi er imidlertid litt usikre på om det var akkurat slik barna formulerte det).

Dette bragte oss over i en diskusjon om forståelse. Foreldre tar ofte for gitt at barna forstår ting de ikke har forklart skikkelig, og foreldrene er heller ikke alltid så villige til å lytte. Barna opplevde derfor at de ofte ble misforstått, og at de ikke fikk anledning til å forklare seg. Det var altså gjensidig mangel på forståelse. Problemet syntes å ha med tid å gjøre: de forstod at foreldre har mange gjøremål, og mye ansvar, og at de derfor ikke alltid har overskudd til å høre på dem. Barna kunne derfor enes om et siste punkt på listen: «Den ideelle forelder bør ikke ha en jobb, slik at han/hun har tid til å snakke med, og lytte til, barna sine».

9. Avsluttende evaluering fra barna (Gildehallen)

Etter samtalen om barneoppdragelse, ønsket vi å spørre dem hva de syntes om leiren de nå hadde vært med på. Vi ba hver og en om å si en bra og en dårlig ting med leiren. Vi fikk følgende respons (noen av svarene ble gitt av flere barn):

Bra

Dårlig

Avslutning

Vi avsluttet det hele på søndag ettermiddag med en sesjon med foresatte og foreldre. Barna viste her frem bildene sine og vi hadde en liten «samtale» med barna og foreldrene om barneoppdragelse. Ann Kristin vartet opp med kaffe, saft og nystekte boller.

Det har absolutt vært en utfordring å ha ansvaret for 14 barn samtidig som vi skulle gjennomføre et faglig program. Men det ble en nyttig og hyggelig erfaring som frister til gjentagelse – ikke minst takket være engasjementet og støtten fra alle involverte parter. Vi vil derfor avslutningsvis takke SPERO ved Hege Kjoss og Hans Kolstad for at de tok initiativet til prosjektet, Petter og Bente Olsen for at vi fikk være på Ramme Gaard, Ann Kristin Wang for fabelaktig traktement og «tilleggsaktivitetene» (baking, melking m.m.), pedagog Anne Schjelderup for hennes uvurderlige (og nødvendige!) assistanse, Christoffer Rådlund for hans flotte sesjon med barna – og sist men ikke minst vil vi takke hver og en av de deltagende barn for deres bidrag til at det ble så hyggelig, morsomt og lærerikt for oss som var med på dette. Dere er helt supre!

Siden opprettet: August 2004. Sist endret: 09.10.06 10:10.