Rapport fra filosofisk sommerleir på Ramme Gaard 2005

Fra torsdag 7. til søndag 10. juli 2005 arrangerte Barne- og ungdomsfilosofene ANS og Ramme Gaard for andre året på rad filosofisk sommerleir for barn i alderen 8-12 år på Petter Olsens storslagne Ramme Gaard på Hvitsten i Akershus. Ideen med våre filosofiske sommerleire er å tilby barn filosofiske samtaler i kombinasjon med ulike kulturelle opplevelser. Denne gangen var hovedtemaet «kjærlighet», med utgangspunkt i antikkens forestilling om kjærlighetsguden Eros og talene til kjærlighetens pris som vi finner i Platons dialog Symposion.

Alle de filosofiske samtalene kretset således rundt dette temaet, og flere av de andre aktivitetene var også mer eller mindre løselig relatert til temaet: fortellerverksted, bueskyting og vandring i det storslåtte haveanlegget (som bl.a. rommer en Eros-statue). Utover dette fikk barna i løpet av oppholdet med seg typiske gårdsaktiviteter som baking, melking av kyr og innhøsting av grønnsaker. De fikk også tilbud om å overvære en utendørskonsert med fiolinisten Arve Tellefsen og pianisten Håvard Gimse som Ramme Gaard arrangerte lørdag ettermiddag.

Hver kveld før leggetid roet vi ned med en meditativ samlingsstund i Gildehallen hvor vi satt i ring med tente lys i midten. Vi oppfordret her alle til å gi tegn når de ønsket å si noe, hva som helst, uten å legge føringer på hva som skulle sies og uten å stille spørsmål til det som ble sagt.

Vi hadde 10 deltagende barn: 6 jenter og 4 gutter. Fordelingen var som følger: to jenter på 8 år, én gutt på 9 år, to jenter og én gutt på 10 år, og to jenter og to gutter på 11 år. Alle barna fikk utdelt en skrive- og tegnebok som vi brukte under alle samlingene. Det må også nevnes at vi under hele oppholdet ble servert deilig, økologisk mat og drikke, både når vi inntok måltidene oppe i «diversehandelen» (kaféen) og når vi spiste nede på stranden hvor vi ofte var og badet i det fine og varme været. For også i år var været aldeles strålende, det var hett og skyfritt fra begynnelse til slutt

Oppholdet ble avrundet med en samling sammen med foreldre og familie som var kommet for å hente barna søndag ettermiddag. Til denne samlingen hadde barna bl.a. forberedt hvert sitt filosofiske spørsmål som de oppfordret foreldrene til å svare på. Leirledere var iår som ifjor Ariane Schjelderup, Øyvind Olsholt og Anne Schjelderup.

Her følger nærmere beskrivelser av de viktigste samlingene/begivenhetene fra årets sommerleir.

Torsdag 7. juli

Samtale: Om Eros og det gamle Hellas (ved Eros-paviljongen)

Ariane åpner med å fortelle om livet i antikkens Hellas, om samfunnsforholdene og om forholdet mellom kjønnene. Filosofen og samtalekunstneren Sokrates presenteres, og fortellingen penses deretter inn mot dramatikeren Agathons selskap («drikkegilde») beskrevet i Platons Symposion. Her er en rekke av datidens berømtheter samlet og de begynner nå å holde taler til kjærlighetens pris. Kjærlighetens gud i antikken het Eros, og det er denne guden, og hans gjerninger, som er gjenstand for talene.

Barna fikk nå i oppgave å skrive ned et spørsmål i bøkene. Vi endte opp med følgende spørsmål:

  1. Hvor gammel var Eros?
  2. Hvorfor er Eros en baby?
  3. Hva er Eros til? Hva gjør han med menneskene?
  4. Hvor kommer vi når vi kommer til Gud?
  5. Hvor kommer vi når vi kommer til helvete?
  6. Hvorfor har ikke Eros klær?

(Ikke alle forslagene var formulert som spørsmål, derfor er det færre innspill enn deltagere.) Mens vi hentet inn spørsmålene, utviklet det seg samtaler mellom barna. For eksempel lurte de på forholdet mellom det første og det andre spørsmålet: Forutsetter ikke det andre spørsmålet at Eros har en bestemt alder og derfor ga et svar på det første spørsmålet? Dessuten stusset de over at Eros ikke ble eldre med tiden. Vi gikk nå til avstemning over hvilket spørsmål vi skulle snakke videre om. Valget falt på det siste spørsmålet: «Hvorfor har ikke Eros klær?» Vi ber alle om å skrive et forslag til svar på spørsmålet i bøkene. (Vi hjelper de yngste som har litt problemer med skrivingen.) Svarene lød:

  1. Fordi de ikke hadde funnet opp klær ennå.
  2. Fordi det ikke var på mote å gå med klær.
  3. Fordi de ikke solgte klær (fordi det ikke fantes klesbutikker hos gudene).
  4. Fordi han ikke følte for å gå med klær.
  5. Fordi han ikke hadde klær med hull til vingene.
  6. Fordi han ikke kunne kjøpe klær siden han var baby.
  7. Fordi han var nudist.
  8. Fordi han ikke hadde råd til klær.

Vi brukte resten av tiden på å diskutere disse svarforslagene. De fleste ble etterhvert avslørt som mindre gode svar. Det første svaret var direkte feil, sa barna. Det fantes nemlig klær på denne tiden. Og samtlige svar antok at Eros alltid gikk uten klær. Men det trenger jo slett ikke være tilfelle. Kanskje han gikk med klær til daglig, men var uten klær akkurat når han ble avbildet! Dette kan vi ikke vite idag. Men at Eros var nudist, det var et forslag som alle straks bifalt.

Samtale: Regler for oppholdet (Hønseriet Galleri)

I den første samtalen ønsket vi at barna skulle være med på utformingen av viktige regler for oppholdet. Ved slik å gi barna reell medbestemmelse fra start ville vi vise dem at deres stemme var viktig og hadde betydning for utfallet i helt konkrete spørsmål og avgjørelser. Denne samtalens innhold ble derfor kanskje ikke utpreget filosofisk, men det demokratiske prinsippet om deltagelse gjennom dialog ble i høyeste grad ivaretatt – et proseduralt prinsipp som ligger til grunn for alle filosofiske samtaler.

Vi spurte: Når er det lurt å samarbeide? Barna svarte at det er når vi er flere enn én, når vi har problemer og når vi ønsker å finne ut av noe. Samarbeide kan også være bra når man skal fange frosker, viste det seg. Vi grep fatt i svaret om å finne ut av ting, for det er nettopp det vi skal gjøre på en filosofileir. Trenger vi regler når vi skal finne ut av ting? Ja, f.eks. trenger vi å være stille når det er viktige ting som blir sagt. «Viktige ting» kunne være spesielle beskjeder fra leirlederne, men også det som ble sagt i de filosofiske samtalene. I disse samtalene, mente barna, måtte man ikke snakke i munnen på hverandre. Derimot er det greit å snakke i munnen på hverandre når man ikke er sammen, f.eks. når man befinner seg på forskjellige steder (f.eks. i Japan og i Norge), eller når man koser seg på fest eller når man har pause (forutsatt at det ikke samtidig sies noe viktig som alle bør høre). Vi spurte om det noen ganger er best om alle er helt stille. Barna ga også her flere eksempler: ja, når vi mediterer, når vi leker «stilleleken», når det skal være ett minutts stillhet når noen har dødd og når vi sover.

Vi gikk også i dialog med barna om de kontroversielle legge- og stå opp-tidene. Her ble det ikke uventet et voldsomt engasjement fra de fleste barna: De ville jo helst legge seg og stå opp så sent som mulig. Etter mye diskusjon, stort sett barna imellom, fattet imidlertid gruppen en felles beslutning som vi voksne ikke hadde noen problemer med å akseptere: Vekking skulle skje kl. 08.00. De som absolutt ønsket å sove lenger, kunne ligge til 08.45, men da måtte de opp siden frokost var kl. 09.00. Leggetid var kl. 22.30, men fordi de gikk med på å legge seg såpass «tidlig», ville de ha én time til å hviske sammen på sengen, altså slik at det skulle være ro kl. 23.30.

Det ble foreslått at alle måtte spørre om lov før de gikk inn på «rommene» til hverandre. Dette ble vedtatt, mot guttenes stemmer (guttene var i mindretall). Når det gjaldt mobiltelefoner, foreslo barna at de kunne brukes hele tiden, men de skulle skrus av når vi hadde program og om natten. Vi spurte til slutt om de hadde noen regler for hvordan de skulle oppføre seg mot hverandre. Det ble først foreslått at de ikke skulle krangle, men forslaget ble trukket fordi flertallet mente at det ikke å krangle var en selvfølge. Ifølge barna trengte man nemlig ikke å formulere selvsagte (uskrevne) lover og regler.

Fredag 8. juli

Fortellerverksted (Ruinparken og Amfiteateret)

Det var med stor forventning vi ønsket fortellerne Lise Grimnes og Marit Hallen fra De eventyrlige fabelfanter velkommen fredag morgen kl. 10.00. De to fortellerne var årets kunstneriske innslag. Vi hadde gitt dem i oppdrag å holde et 4-timers fortellerverksted med barna med «kjærlighet» og «det å skape» som gjennomgangstema. Denne oppgaven løste de ved å benytte en rammefortelling som i seg inneholdt en rekke andre fortellinger, og til disse sidefortellingene knyttet de leker og øvelser som skulle trene barnas fantasi og kreativitet.

Rammefortellingen handlet om en konge i India for lenge siden. Folket hans kom til ham og stilte ham spørsmål og ga ham gaver. En gammel mann kom stadig tilbake og hadde med en frukt i gave hver dag. Fruktene viste seg å inneholde edelstener. Kongen ble nå nysgjerrig og ville vite hvordan dette hadde seg. Den gamle mannen spurte om kongen ville være hans helt. Det ville kongen. Dermed ble de enige om å møtes på gravplassen samme kveld. Da kongen kom, sto den gamle mannen inne i en magisk sirkel. «Gå bort til treet der, ta ned liket fra treet, og bær det bort til meg!» befalte den gamle mannen. Kongen så gjorde. Men idet han bærer liket bortover, begynner det å snakke til ham, det forteller en historie. Historien munner ut i et spørsmål som kongen så må svare på. Men straks kongen svarer, farer liket tilbake til treet igjen, og kongen må starte forfra igjen. Dette gjentar seg flere ganger: En ny historie fortelles, kongen avkreves for et svar, men straks han svarer er liket tilbake i treet.

Her avbrytes rammefortellingen, for nå var det tid for leker og øvelser. En av øvelsene gikk ut på å plukke opp en gjenstand fra en kurv uten å se på gjenstanden. Når alle hadde fått en gjenstand, skulle en og en ta en kikk på den og straks lage en fantasiforklaring på hva dette kunne være for noe rart (alle gjenstandene var helt vanlige ting). For eksempel kunne en blyant i fantasien bli til en månerakett. En annen øvelse tok i bruk såkalte «eventyrkort». Her ble vi delt inn i grupper og hver gruppe skulle lage sine egne fortellinger basert på illustrasjonene på kortene. Stikkordet for begge disse øvelsene var altså: kreativitet og improvisasjon.

I siste del av verkstedet delte vi oss i to: en gutte- og en jentegruppe. Hver gruppe fikk høre hver sin lange og innviklede fortelling. Oppgaven etterpå var først å konsentrere seg om det bilde fra fortellingen som hadde gjort størst inntrykk. Deretter skulle de gjenfortelle historien på en brøkdel av den tiden det hadde tatt å fortelle den (den ble først fortalt på 20-25 minutter, de fikk i oppgave å fortelle den på 6, deretter 5, 4 og 3 minutter). Derved måtte de klare å skille ut det vesentlige fra det uvesentlige. Barna fikk til slutt utdelt ark hvor de fikk i oppgave å tegne en sirkel med en strek gjennom midten. Hovedpunktene i historien skulle nå plasseres slik at de gode tingene havnet på oversiden av streken, de onde tingene på undersiden.

Helt til slutt fikk vi høre den 24. og siste fortellingen som liket fortalte til kongen. Denne gangen hadde ikke kongen noe svar på spørsmålet, og han kom derfor frem til sirkelen med liket. Det hele endte med at kongen måtte drepe den gamle mannen, og derved ble med ett alle kirkegårdens sjeler frigitt fra deres fangenskap – også liket som kongen hadde båret på. Og kongen ble etter dette rik og vis, noe som ikke hadde skjedd dersom han ikke hadde opplevd det ikke å ha svar, det å bli svar skyldig. Altså en riktig så filosofisk sluttmoral!

Samtale: Hvordan kan vi vite at foreldrene er glad i oss? (Amfiteateret)

Dette spørsmålet lånte vi fra en filosofibokserie for barn som nettopp er kommet ut på Omnipax forlag. Serien er skrevet av den fransk-kanadiske filosofen Oscar Brenifier og bruker artige tegninger, filosofiske spørsmål og tankevekkende svar for å vise hvordan filosofisk tankeaktivitet kan blomstre blant barn. Boken dette spørsmålet er hentet fra heter Hva tenker du om følelser?

Et av barna hadde allerede et svar klart. En gang hadde hun rømt hjemmefra: Hun hadde flyttet tingene sine ut i trappeoppgangen! Der hadde hun lagt seg til å sove. Moren hennes hadde imidlertid vist at hun var glad i henne fordi hun protesterte på datterens oppførsel. Dette eksempelet fikk oss til å innse at selv om foreldre kjefter på barna, så betyr det ikke at de ikke er glad i dem. Tvertimot: Hadde de aldri kjeftet, så kunne de umulig være glad i barna sine. Når man kjefter, så viser man at man bryr seg, og man bryr seg bare om dem man er glad i. Et av barna kunne riktignok vise til en venn hvis foreldre aldri kjeftet på ham (vennen), en som får lov til å gjøre akkurat som han vil. Likevel var denne vennen en helt ok person, ifølge vår deltager.

Etter denne innledende orienteringen, brukte vi boken til Brenifier som direkte grunnlag for den videre samtalen: Vi viste ett og ett svar på spørsmålet og viste også frem de underfundige illustrasjonene i boken. Et av svarene i boken lød: «Fordi de gir meg mat og tar meg med til legen når jeg er syk.» Et annet svar lød: «Fordi jeg vet det i hjertet mitt.» Her mente barna at det siste er et langt bedre svar enn det første. Vi spurte om det vi vet med hjertet er sikrere enn det vi vet med hodet. Noen mente at det vi vet med hodet er sikrere, f.eks. er det ingenting som kan være sikrere enn at 2+2=4. Men ikke alle var enig. En av jentene mente at «jeg» var sikrere enn 2+2=4. Hva mente hun med dette «jeg»? Vi ante at hun satte fingeren på noe viktig her, men vi klarte ikke å sette ord på denne følelsen.

Vi gikk videre med svarene i boken. Er det at foreldrene straffer barnet et sikkert tegn på deres kjærlighet? Nei, iallefall ikke alltid, svarte barna, og ante nok at dette svaret hadde noe til felles med det å kjefte som vi allerede hadde vært inne på. En kom med et eksempel på når det ikke var tilfelle: Dersom en som du ikke kjenner knuser ruten din, vil du straffe ham/henne uten at straffen viser at du er glad i ham/henne.

Er det tegn på kjærlighet å gi barna alt det de vil ha? Også dette hadde vi vært inne på i innledningen, men nå dreide samtalen i retning av hvilke ting som er bra å ønske seg. Gruppen kom frem til at anskaffelsene måtte ha kvalitet, de måtte være anskaffet i et langsiktig perspektiv (med tanke på at de skulle vare, da er man nemlig mer forsiktig) og de måtte være sunne for barnet. Med disse forbeholdene mente barna at foreldrene stort sett burde kunne gi dem det de hadde lyst på. Men om dette var kjærlighet fra foreldrene, fikk vi ikke bragt på det rene.

Barnas bryllup! (Høyloftet)

Allerede torsdag kveld hadde en av guttene fått for seg, muligens inspirert av leirens hovedtema, at en av de andre guttene hadde et fordelaktig øye til en av de deltagende jentene – og vice versa. Så når fredagskvelden opprant, viste det seg at barna i fellesskap og helt på eget initiativ hadde satt igang forberedelser til en storslått bryllupsseremoni på Høyloftet (hvor vi var innkvartert). Vi hadde vel strengt tatt lagt andre planer for denne aftenen, men ble så betatt av dette plutselige engasjement i kjærlighetens navn at vi gladelig ga etter og isteden ble med på gjennomføringen.

Barna hadde tenkt på alt. De hadde ordnet brudekjole med slør av lakener, skaffet brudepiker (våre to yngste deltagere fikk denne rollen), de hadde laget gifteringer av blomster og komponert en egen brudebukett, brudgommen hadde blitt pyntet med vannkjemmet hår og den tradisjonelle blomsten i knappehullet. Og alle roller var blitt fordelt: prest, brudens og brudgommens mor, far og søsken – ja, flere av barna hadde sogar flere roller i dette vakre skuespillet.

Etter vielsen var det naturligvis «bryllupsmiddag». Siden vi nettopp hadde spist middagsmat, hoppet vi over «hovedretten» og gikk rett til den treetasjer store bryllupskaken i form av et treetasjers stativ med Ramme Gaards fantastisk gode kanelboller! Tilsvarende vidunderlig (økologisk) eplemost gjorde nytten som champagne. Så var turen kommet til talene. Barna viste stor oppfinnsomhet også her. Ett av barna, i egenskap av brudens eldre søster, holdt en improvisert tale i over ti minutter – til barnas elleville begeistring!

Ariane holdt også en lengre tale. Og hva kunne vel passe bedre enn å spore tilbake til utgangspunktet for oppholdet vårt: til talene om kjærligheten i Platons Symposion. Dikteren Aristofanes forteller oss her hvordan mennesket ble til. Det har seg nemlig slik at mennesket opprinnelig var dobbeltmennesker! Mennesket hadde fire armer, fire ben og et hode med to ansikter (omtrent som om to av dagens mennesker var limt sammen i ryggene). Disse dobbeltmenneskene var enten mann-kvinne, kvinne-kvinne eller mann-mann. Og så mektige ble de, at gudene ikke så annen råd enn å dele dem i to. Dermed fikk vi den fasongen vi har idag. Men siden den gang har menneskene vært på leten etter «sin bedre halvdel», derav kjærligheten. Med splittelsen av dobbeltmennesket ble kjærligheten født. – Beretningen slutter forøvrig med en advarsel: Dersom menneskene gjør opprør mot gudene igjen, kan vi risikere å bli delt i to nok en gang. Isåfall vil vi hinke rundt på ett ben!

Lørdag 9. juli

Samtale: Apollon og Daphne (Amfiteateret)

Den greske mytologien forteller oss at pilene til Eros var av to slags. De hadde enten gull- eller blyspiss. Dem han traff med gullspissen ble besettende forelsket i den første han eller hun fikk øye på. Dem han traff med blyspissen, derimot, var så uheldige å føle motstand og frastøtelse til alt og alle. Mytologien forteller videre at Apollon og Daphne ble truffet av hver sin pil: Apollon av gullpilen, Daphne av blypilen. Apollon satte altså alt inn på å komme i kontakt med Daphne som på sin side gjorde alt for å komme unna Apollon. Den håpløse jakten ender med at Daphne ber sin far, elveguden, om hjelp til å unnslippe, enten ved å dø eller ved å bli omskapt til noe annet. Daphne blir da omskapt til et tre. Apollon omfavner treet, men har mistet sin Daphne.

Etter denne historien får barna i oppgave å skrive ned følgende spørsmål i bøkene: «Hvordan kan jeg vite når noen ikke er glad i meg?» Dette var nesten det motsatte spørsmålet til det vi arbeidet med dagen før: «Hvordan kan jeg vite at foreldrene mine er glad i meg?» Men det omvendte spørsmålet passet bra for Apollon som nektet å godta at Daphne ikke var glad i ham. Etter å ha skrevet ned spørsmålet, skulle de skrive ned hvert sitt forslag til svar. Her er noen av de svarene barna kom opp med.

Jeg vet at noen ikke er glad i meg når:

  1. de ikke er snille mot meg
  2. de ikke er bekymret for meg
  3. jeg ser at de ikke er glad i meg
  4. de overser meg
  5. de ikke snakker med meg
  6. de ikke bryr seg om meg
  7. de sier: «Nei, jeg vil være alene!»

Da vi gikk gjennom svarene, oppdaget barna med en gang at flere av svarene var rene motsetninger til de svar vi hadde fått igår. Særlig gjaldt dette nr. 1, 2 og 6. Nr. 2 avstedkom en diskusjon. Det viste seg at man alltid er bekymret for den man er glad i, men man er ikke alltid glad i den man bekymrer seg for. For eksempel: Hvis en fange rømmer fra et fengsel, blir fangevokteren bekymret fordi han har et ansvar for fangen, ikke fordi han er glad i ham. Nr. 3 syntes også å være en motsetning: til gårsdagens «Jeg vet det i hjertet mitt.» Når vi ser at noen er glad i oss, er det liksom som å føle det i hjertet, som om hjertets følelser samsvarer med vårt indre blikk. Nr. 7 var også interessant. Når noen foretrekker å være alene fremfor å være sammen med meg, kan det bety at vedkommende ikke er glad i meg. Men det må selvsagt ikke bety det.

Bueskyting (på stranden)

Eros var en gud som skjøt med pil og bue. Derfor hadde vi lagt til rette for at også barna skulle få prøve seg som bueskyttere. Ramme Gaards kokk, Petter, er bl.a. tidligere mester i bueskyting og arrangerte kurs i bueskyting på stranden. Dette var selvsagt meget populært. På søndagen var det skytekonkurranse: Den som klarte å treffe blomsten i høystakken kunne vinne en håndlaget bue, laget av Petter selv. Dessverre var ingen i nærheten av å treffe blomsten, så det var nok et par barn som gikk noe betuttet fra konkurransen ... (PS. Petter klarte ikke å treffe blomsten selv engang.)

Leirbål (på stranden)

Lørdag kveld sto leirbål og grilling av pølser, pinnebrød og marshmallows på programmet. Med det fine været ble dette en meget trivelig aften. Barna badet og koste seg, og vi hadde på forhånd laget ferdig pinner som barna fikk i oppgave å spikke (Petter «Kokk» hadde med seg tollekniver til alle). Alle spiste seg gode og mette, og da klokken nærmet seg ti, var det på tide å spasere opp til låven igjen.

Søndag 10. juli

Begravelse av Bernhard Spissmus!

Søndag morgen fant et av barna en død spissmus. Med fredagens suverene bryllupsarrangement friskt i minne spurte vi om de ikke kunne tenke seg å lage en begravelsesseremoni for den døde musen. Det kunne de. Dermed satte de igang med samme effektivitet som sist: de laget et kors, fant en pappeske som de ga en passende påskrift, fremskaffet spade og båre (i form av en leketrillebår) og begynte å se seg om etter en egnet gravplass. De arrangerte også et begravelsefølge (med ledsagende sørgemusikk) fra kaféen til parkeringsplassen hvor Bernhard Spissmus ble stedt til hvile av den samme presten som hadde forestått bryllupet på fredag.

Samtale: Er det best å være alene eller sammen med venner? (Amfiteateret)

Samtalen åpnet med noen refleksjoner over når livet egentlig begynner. Er det når vi blir født, når vi dør (!) eller når vi blir 40 eller 66 (jfr. det engelske uttrykket «life begins at forty» og Wenche Myhre-sangen «Når jeg blir seksogseksti» som flere av barna kjente til)? Vi fant ikke noe svar, men barna var enige om at det var et spørsmål som det var verdt å lure på. Disse tankene ledet barna til å spørre oss om vi husket hva vi tenkte da vi var barn. Vi måtte innrømme at vi hadde glemt mye. Barna foreslo da at det kunne være lurt å skrive dagbok, for det er fint å huske hvordan man tenker når man er barn. Men det å skrive dagbok er ganske slitsomt. Det beste er å bruke hodet, mente de.

Så serverte vi spørsmålet for denne samtalen: Er det best å være alene eller sammen med venner? (Også dette spørsmålet var hentet fra Oscar Brenifier-boken nevnt ovenfor.) En jente mente det var best å være sammen med venner for da kunne man leke. En annen jente innvendte da straks at man godt kunne leke alene, hvorpå den første svarte at, ja, det kan man, men det er morsommere sammen med andre. Som eksempel på alene-lek nevnte de Playstation og Barbie-dukke. Sisten og hviskeleken var eksempler på leker som man må være flere for å leke. Alle var imidlertid enige om at de fleste, men ikke alle, leker er morsomst når man leker dem sammen med andre.

En av guttene mente at «det er best å være med venner for da kan man gjøre ting sammen». Her påpekte flere at dette svaret egentlig ikke var så forskjellig fra det første svaret: nærmere bestemt kunne man si at det første svaret var et eksempel på det siste svaret. En annen foreslo at «det er best å være sammen med venner fordi det er morsomt». Mange mente at dette var det beste svaret hittil fordi det sa hvorfor det å gjøre ting/leke sammen med venner var det beste alternativet. De forrige svarene hadde ikke gitt noen begrunnelse, bare uttrykt en mening.

En jente kom med en helt ny tanke: «Det er best å være sammen med venner fordi de kan hjelpe meg hvis noe skulle skje». For eksempel dersom jeg holder på å drukne. Den samme jenta la til at det er bedre for mennesker å være sammen fordi mennesker er «flokkdyr»: Det er naturlig for mennesker å være sammen, og derfor unaturlig å være alene. Men hvor mange er det best å være når vi er sammen? Er det best å være så mange som mulig? Nei, dersom man blir for mange oppstår lett gruppepress. Dessuten er det uheldig å være tre, det fører fort til at en faller utenfor (særlig i jentegrupper). For jenter er alltid to det beste.

En gutt mente at venner var best «fordi da kjeder man seg ikke». Men innvendingene lot ikke vente på seg: Det er da ingenting i veien for å kjede seg selv om man er sammen med andre! Jo, forslagsstiller måtte si seg enig i dette, og modifiserte svaret sitt slik: «Vanligvis har man det morsommere når man er sammen med venner enn når man er alene. Dette var det ingen som hadde noe å si på. Det var også i samsvar med hva de tidligere hadde blitt enige om.

En jente kom med en trippel forklaring: Det er best å være sammen med venninder for da kan man skravle sammen, fortelle hemmeligheter og ha det morsomt. Til dette ble det bemerket at alt dette jo ikke var annet enn eksemplifiseringer av det å «gjøre ting sammen» slik en av guttene tidligere hadde foreslått. Jenta var ikke uenig i det. Det ble også (noe formalistisk) stilt spørsmål ved hvorvidt det er mulig å «fortelle hemmeligheter»: Hvis man forteller en hemmelighet, er det jo ikke en hemmelighet lenger! Absolutt verdt å gruble videre på!

Til slutt fikk vi to innspill som gikk i retning av at det noen ganger kan være best å være alene. Hvis man for eksempel ønsker å spille et bestemt spill, kan det av og til være best å være alene, og hvis man begynner å krangle, er det også deilig å kunne trekke seg unna og være for seg selv.

Evaluering av oppholdet (Gildehallen)

Vi avslutter ofte hver enkelt samtale med en kort evaluering. Vi spør hva som fungerte bra og hva som fungerte mindre bra. Nå var tiden kommet for å gi en vurdering av hele oppholdet. Vi spurte: Hva syntes de hadde vært fint på leiren og hva kunne bli bedre neste gang? Her er svarene vi fikk:

Dette var bra med leiren:

Dette kan bli bedre neste gang:

Eidsvoll, 14. juli 2005

Siden opprettet: August 2005. Sist endret: 18.07.07 00:14.