Møte i 7-9-årsgruppen – 19. oktober 2004

Som allerede varslet på e-post til foreldrene, skulle vi ikveld få besøk av en journalist og fotograf fra avisen Vårt Land. Journalisten satt stille og noterte under hele samtalen mens fotografen gikk litt ut og inn av gruppen på jakt etter gode motiver. Deres tilstedeværelse virket imidlertid ikke forstyrrende inn på samtalen. Og for å få bedre konsentrasjon om samtalen, bestemte vi at barna i denne gruppen fra nå av ikke skal bruke skrivebøkene sine under selve samtalen. Vi samler derfor inn bøkene ved ankomst, og setter heller av 10-15 minutter på slutten hvor barna kan tegne eller skrive om de tanker de har gjort seg i løpet av samtalen.

Ariane begynte med å fortelle en kort historie om ett bestemt dyr (mange hadde ønsket å snakke om dyr da vi spurte dem forrige gang): «På en bondegård fantes det engang en hane. Dagen lang gikk han og skrapte og pirket i jorda. Der lette han etter frø, korn, mark og andre godsaker. En dag fant han en dyrebar edelsten som noen hadde mistet. Skuffet sparket han den til siden og sa: «Typisk meg, uheldig som jeg er. Jeg som hadde håpet på en feit mark!» For det som er verdifullt for noen, er verdiløst for andre.»

Vi spurte: syntes barna, i likhet med hanen, at det hadde vært fint å finne en mark? Nei, æsj. Men hva hadde det vært fint å finne? Første innfall var at det var «morsomt å finne noe på gaten». Men ikke mat, selv om den var aldri så pakket inn. Alle synes det hadde vært fint å finne diamanten som hanen forkastet. Første begrunnelse var at det hadde vært morsomt fordi man kan leke med en diamant. Deretter ble det sagt at en diamant er pen og at vi liker å finne pene ting. Det var mange som satte pris på å finne pene stener. Vi spurte: er det bare pene eller morsomme ting det er fint å finne? Nei, noen ting kan også være nyttige. Som eksempler på nyttige ting ble foreslått: klokker og mobiltelefoner (men det ble presisert at disse ikke ville være like nyttige for alle). Ting kunne også være nyttige dersom de var verdifulle, dvs. dersom de hadde pengeverdi. Altså: det som er fint å finne, er ting som enten er nyttige, pene eller morsomme.

Vi ville nå undersøke om disse tre kriteriene dekker alle typer «gode funn». Så kunne barna finne et eksempel på noe de synes det er fint å finne som hverken er nyttig, pent eller morsomt? Her ble de litt tankefulle. Til slutt sa en av jentene: ja, for en av de andre i gruppen hadde funnet en kutann i Afrika som var vel verdt å ta vare på. Kutannen var hverken morsom, nyttig eller pen, men til gjengjeld var den spesiell. En av de andre var uenig i at en kutann skulle være noe spesielt. Det finnes jo så mange kutenner, de finnes i munnen på alle levende kuer og det burde heller ikke være noe problem å finne en kuskrott med tennene i behold. Mot dette innvendte en tredje at selv om det riktignok finnes mange kutenner, så er det nesten ingen som faktisk har en kutann på rommet sitt! Derfor er den spesiell, dvs. det er en uvanlig gjenstand å eie. Det ble også påpekt at tannen var spesiell fordi den ble funnet i Afrika og ikke på et norsk jorde.

Men kan det at noe er spesielt bety noe annet enn at det er sjeldent eller uvanlig? Første forslag var at noe kan være spesielt for ett menneske selv om det ikke er spesielt for et annet menneske. Det at noe er spesielt, kan altså bety at vi har et forhold til gjenstanden, den er spesiell for oss. Hva gjør en gjenstand spesiell for oss? Her kom det to forslag: fordi det er vi som har funnet den eller fordi vi har laget det selv. I lys av denne forklaringen ble kutannen spesiell for den som fant den, rett og slett fordi det var hun som fant den. Fordi hun fant den, hadde hun fått et forhold til den. Som et eksempel på det andre forslaget fortalte en deltager at hun hadde laget en krusedull på et ark da hun var liten, og at den fremdeles var spesiell for henne selv om den hverken var pen, fin, nyttig eller uvanlig. En annen hadde også laget en krusedull på et ark da hun var liten, men hun var ikke fullt så overbevist om at hun likte den. Men den var visst spesiell for henne likevel. Vi trenger altså ikke like alt som er spesielt for oss.

Ny dreining i samtalen: det som er spesielt for oss, det er noe som betyr noe for oss. Og det som betyr noe for oss, det er vi glad i. Men hva er det som gjør at vi er glad i noe? Vi er glad i ting fordi «de er myke å ta på». Men kan vi ikke også være glad i ting som er harde å ta på? Jo, en gutt sa at han var glad i flasker, og selv om flasken gikk istykker, ja, selv om den ble begravet, så var han fremdeles glad i den. Det viste seg at de fleste var glad i ting som kunne gå istykker: bamser, puter, pyntegjenstader i glass, kutenner. Men kan vi også være glad i ting som ikke kan gå istykker? Her foreslo en av deltagerne et teppe. Teppet kunne ikke gå istykker. Flere var straks uenige, så vi spurte om noen hadde lyst til å hjelpe forslagsstiller med å argumentere for sitt syn. Jo, én sa da at om vi var veldig forsiktige med teppet, så ville det ihvertfall vare veldig lenge. Men dette betød jo ikke at det ikke kunne gå istykker, og forslagsstiller selv var helt enig. Dessuten ble det påpekt at selv om vi var aldri så forsiktige med teppet, så kunne huset når som helst brenne ned og teppet ville gå istykker med en gang. Nytt forslag: vi kan være glad i vann og vann kan ikke gå istykker! Det ble innvendt at om det faller et glass vann på gulvet, så går vannet istykker. Dette viste seg ikke å holde stikk, for vannet er seg selv uansett form! Et siste forslag var at en venn eller et vennskap ikke kan gå istykker. Kanskje vi kan snakke mer om dette neste gang, for nå var tiden ute.

Til slutt fikk gruppen i oppgave å tegne eller skrive fra kveldens samtale. Denne gangen hadde vi også med oss et digitalkamera (med fulladede batterier), så vi fikk tatt bilder av mange fine tegninger. Disse kan nå sees i det nye filosofiklubbgalleriet. Mens denne knipsingen pågikk, passet Vårt Land-journalisten på å intervjue noen av barna.

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 07.02.13 08:23.