Møte i 7-9-årsgruppen – 26. oktober 2004

Denne tirsdagen var det fortellerfestival på Biermannsgården, så vi hadde reservert plass på Deichmanske bibliotek på Torshov (på Sandakersenteret). Her fikk vi tildelt et stort og lyst rom som var skjermet for støy, både utenfra og inn og innenfra og ut. Rommet var derfor ideelt for filosofering :-) Nesten alle hadde møtt opp, og ca. kvart på seks var vi klare til å begynne.

Ariane åpner med å spørre hva vi snakket om sist. Flere husket historien om hanen som sparket i bakken og fant en diamant som han ikke ville ha. Mange laget også tegninger forrige gang, tegninger som vi tok bilde av og la ut på hjemmesidene. Barna hadde fått med seg at vi ikke har skrevet navn på tegningene. Noen hadde også lest klubbreferatene sammen med foreldre og lagt merke til at vi heller ikke der hadde skrevet navn på noen av barna. Nå ble det et spørsmål om vi skal skrive barnas navn på hjemmesidene eller ikke. Meningene var delte. Én syntes det var greit om familie og venner ser navnene, men ville helst ikke at andre skulle se det. En annen mente at vi uansett ikke burde skrive etternavn, en tredje foreslo bare å skrive første bokstav i navnet. En fare med å skrive navnet sitt på Internett, fikk vi høre, var at spioner kan komme og ta deg! Vi hadde en avstemning over hvem som ville ha navnet sitt på hjemmesidene: seks av barna ønsket dette, resten ønsket det ikke. [Vi vil til tross for dette fortsette praksisen med å utelate navn, både i referater og under tegninger, da dette gjør det publiserte stoffet mindre sårbart. Det bidrar også til et fokus på sak fremfor person, noe som utfra et filosofisk synspunkt er et gode.]

Så fortalte Ariane historien om den vise kvinnens sten. En vis kvinne reiste i noen fjell og fant en meget verdifull sten i en elv. Den neste dagen traff hun en vandrer som var sulten og den vise kvinnen åpnet sin reisetaske for dele sin mat med ham. Den sultne omvandreren så den verdifulle stenen og ba kvinnen om å gi den til ham. Hun gjorde dette uten tanke for noe annet. Vandreren forlot henne fylt av glede over sin nye formue. Han visste at denne stenen ville gi ham nok rikdom for resten av hans liv. Men noen få dager senere kom han tilbake til den vise kvinnen for å gi henne stenen tilbake. «Jeg har tenkt», sa han, «jeg vet hvor verdifull denne stenen er, men jeg gir den tilbake i håp om at du kan gi meg noe enda mer verdifullt. Gi meg det som er inne i deg, det som gjorde det mulig for deg å gi meg denne stenen.» [På Skoletorget.no kan dere lese våre forslag til filosofiske spørsmål til denne historien.]

For anledningen hadde vi tatt med oss en vakker, blå sten som vi lot gå på rundgang mellom barna. Så spurte vi: «Hvorfor i all verden ga kvinnen bort en så verdifull sten?» Svar: «Fordi mannen trengte den.» Men hvorfor kom han da tilbake med stenen? Her fikk vi flere forslag. Det kunne være ytre faktorer: han trodde f.eks. at kvinnen var kjemperik og håpet å få enda mer, eller det kunne være han var forelsket. Men i fortellingen sto det at mannen ville ha det som var «inne i» henne. Hva kunne dette være? Flere av guttene hadde en bokstavelig forståelse: det dreide seg om tarmer og innvoller. Kommentaren var at det ville blitt fryktelig klinete å ta noe ut av henne! Dette absurde forslaget vakte munterhet. En jente hadde et forslag i en mer fruktbar retning: «Mannen ville ha «snillheten» inni damen.» En annen jente utdypet dette: «Mannen ville bli som den vise kvinnen fordi han selv ble mere glad når han ble snill. Han ville ikke være mektig, men snill.» «Kanskje det ikke var kvinnens snillhet, men hennes kjærlighet mannen egentlig var ute etter,» foreslo en annen av guttene. Men hvordan skal så kjærlighet overføres fra et menneske til et annet? Dette var ikke noe lett spørsmål! Igjen kom det konkret-fysiske forslaget om at den må skjæres ut. En gutt foreslo til slutt: «Mannen kunne sagt det til henne at det var kjærlighet han ville ha!» Men flyttes dermed kjærligheten fra henne til ham? På dette tidspunkt var det av en eller annen grunn mange som var voldsomt tissetrengte, så vi tok en pause.

Etter pausen forsøkte vi å samle gruppen til samtale igjen, men det var (ikke uventet) lettere sagt enn gjort :-) Flere sådde imidlertid nå tvil om den vise kvinnen egentlig var så sjenerøs som vi til nå hadde antatt. For kanskje hun ikke tenkte over hva hun gjorde. Eller kanskje hun ikke var klar over at stenen var verdifull. Isåfall var det ikke sikkert hun var så snill likevel. Og da var det jo ikke noe inni henne å søke etter. «Hvordan kan vi vite at noen er snille?» lurte vi. Det ble foreslått at vi kunne spørre den det gjelder. Men da har vi jo ingen garanti for at de snakker sant. Vi ble dermed kastet tilbake til selve den «snille» handlingen.

Ariane ga dem til slutt en «hjemmelekse»: til neste gang, finn en ting som dere har lyst til å gi bort til en av de andre deltagerne. Etter å ha avgitt dette oppdraget, ga vi dem bøkene og skrivesakene og lot dem tegne resten av tiden. Også denne gangen tok vi bilder av noen tegninger. De er nå lagt ut i galleriet.

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 07.02.13 08:23.