Møte i 7-9-årsgruppen – 30. november 2004

Denne gangen hadde vi besøk av Heidi Dahlsveen (http://www.dahlsveen.no), profesjonell forteller som vi også leier lokalene våre i Biermannsgården av. Hun trollbandt forsamlingen med flere friske historier. Først et eventyr om hvorfor det ikke alltid er så lurt å ha et langt og innviklet navn, så en liten fortelling om hvorfor hundene snuser hverandre bak. Etter disse to serverte hun en skikkelig spøkelseshistorie om en liten gutt som ville ha saft. Men saften var nede i kjelleren, og der befant det seg noe avsindig skummelt og truende...

Vi begynte med å stemme over hvilken fortelling vi skulle snakke om. Det viste seg at spøkelsesfortellingen hadde gjort størst inntrykk. Barna skvatt flere ganger underveis i denne fortellingen, og vi ble enige om å snakke om nettopp dette: hvorfor skvetter vi sånn? En foreslo at vi skvetter sånn «fordi det var mørkt» (Heidi hadde dempet belysningen før hun begynte på denne fortellingen) og «fordi de var redde». Og hvorfor hadde de så blitt redde? Jo, «man blir redd når noen i et mørkt rom sier at de skal spise deg» (i den mørke kjelleren var det en hviskende stemme som truet med nettopp dette).

Men det fantes andre grunner: «Når noe sies veldig brått, så skvetter man!» Dessuten kan man bli ganske redd «når noen sier noe med svak stemme» (som jo var tilfelle i denne fortellingen). En jente sa at hun ble redd fordi hun «visste at skriket skulle komme» (Heidi satte i et skrik for å illustrere frykten hos de familiemedlemmene som etter tur beveget seg ned i kjelleren for å hente saft). Det var det plutselige ved skriket som gjorde at det ble så skremmende. For selv om de visste at skriket var på vei (dette elementet i historien gjentok seg flere ganger), var det umulig å forutsi akkurat når det kommer. Man visste altså at skriket kommer, men ikke når. En annen påpekte i motsetning til dette at selv «når noe varer lenge, så kan også dette være skummelt». At noe inntreffer plutselig, er altså ikke en nødvendig betingelse for at noe skal være skummelt. Men det er en forutsetning for at vi skal skvette.

Under fortellingen observerte vi at like etterat barna skvatt i stolene, så kikket alle på hverandre og lo en befriende latter (akkurat som vi voksne ville ha gjort). Vi lurte på hvorfor det er slik, hvorfor må vi le etterat vi er blitt skremt? Her kom svaret fort: «Det er litt teit å hoppe i stolen, derfor ler vi.» En annen ga en litt annen grunn: «Det er morsomt å bli skremt fordi man oppdager at det bare er tull!» Dvs. det er nettopp når man oppdager at det er tull, at det blir morsomt.

Det er ikke hver gang vi har besøk av en forteller, så vi overtalte Heidi til å avslutte med enda en fortelling. Hun fremførte da en burlesk historie om en «busekjerring» som levde høyt oppe i fjellene og som noen ganger steg ned for å spise barn som ikke hadde vasket seg! Denne avsluttende historien hadde altså et oppdragende anstrøk. Også denne gang levde barna seg ordentlig inn i historien, og kanskje er de ikke fullt så redde for vann og såpe heretter :-)

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 10:16.