Møte i 7-9-årsgruppen – 7. desember 2004

Vi startet med å forhøre oss litt om forrige gang hvor Heidi Dahlsveen hadde fortalt spøkelseshistorier. Det viste seg at fortellingene hadde gjort inntrykk. Var det noen som hadde blitt skremt siden sist? Joda, noen hadde blitt skremt av sprayflasker med ild, andre av noen som hadde gjemt seg, andre kjente noen som hadde sett spøkelser, atter andre hadde vært redd for vampyrer og hatt skumle drømmer. Når det gjaldt vonde drømmer, var det en som hadde en effektiv motgift: man kunne lage en «drømmefanger» som sugde alt det vonde opp i seg. Mange skulle til å lage en slik drømmefanger straks, men bl.a. siden vi ikke hadde noe egnet materiale for hånden, droppet vi denne ideen.

Vi spurte om de hadde lyst til å fortsette å snakke om spøkelser idag, eller om vi skulle ta for oss et helt annet tema (som vi foreløbig bare omtalte som en «overraskelse»). Avstemning viste at 8 ville snakke om spøkelser mens 4 heller ville ha overraskelsen. De som ikke ville snakke om spøkelser begrunnet det med at «det er skummelt» og «jeg blir redd og får mareritt av å snakke om spøkelser» og «jeg er redd for å gå på do i mørket». Vi begynte likevel å snakke om spøkelser, siden dette forslaget fikk flertall, og vi spurte først om de trodde at spøkelser finnes. Her var meningene delte: noen mente at de gjorde det og ga eksempler på det («det kom grønt lys i glasset når jeg mistet en tann», «jeg har fått fuglebæsj på meg uten at det var fugler i nærheten»), andre mente at spøkelser ikke fantes, at de bare var en fantasi vi mennesker har.

Men etterat vi hadde snakket slik en liten stund, var det en av deltagerne som protesterte høylytt. Han ble redd av alt dette snakket om spøkelser, og ville at vi skulle bytte tema. Vi spurte da gruppen: «Synes dere det er riktig at vi fortsetter å snakke om dette når en av dere blir så redd?» Her var gruppen helt samstemt: «Nei, når en blir redd, bør vi bytte tema, selv om temaet fikk flertall ved avstemning.» En kom her dessuten med et eksempel på en situasjon fra skolen hvor flertallet frivillig hadde gitt etter av hensyn til en enkelt elev som ble ille berørt av det felles valget.

Vi avslører dermed dagens «overraskelse»: vi skal sammen finne ut hva det vil si å være vanlig. Nærmere bestemt: vi ber dem hente frem bøkene sine og starte med å tegne «et vanlig hus». De får ca. 10 minutter til dette. Dernest tar vi for oss hver enkelt tegning og spør deltagerne etter tur hva som ifølge ham/henne gjør dette til et «vanlig» hus. Vi spør også om det er noe ved huset de vil si er uvanlig. Det kom mange forslag til kriterier på hva som kjennetegner et vanlig hus, og noen ble forkastet under diskusjonen:

Mens vi betrakter hver enkelt tegning, kommer det også noen forslag til hva som er ikke kan anses som vanlig ved ut hus:

Etter dette spurte vi hvor stort antall det må være av noe for at det skal være vanlig. Forslagene varierte fra 4-5 til 50 000 uten at vi kom til noen nærmere enighet her. Ariane hadde tegnet et hus som så ut som en enorm sopp, og forklarte at i dette huset bodde det helt «vanlige» mennesker. Var dette dermed et vanlig hus? Nei, mente de. Det var ikke tilstrekkelig at det bodde vanlige mennesker i huset, når selve huset så uvanlig ut.

Siden dette var siste ordinære møte i høstens filosofiklubb, hadde vi bestemt oss for å spørre hver deltager tre spørsmål: hva har vært fint med klubben, hva har vært dumt, og om han/hun ønsker å fortsette etter jul. Blant det deltagerne hadde opplevd som fint var:

Blant negative ting var:

Ellers svarte alle enten «ja» eller «vet ikke» på spørsmålet om de ville fortsette etter jul.

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 10:16.