7-9-årsgruppen – 1. mars 2005

Det var fryktelig kaldt denne dagen, så vi begynte med å spasere i sirkel og tenke, for det er det mange filosofer som gjør: når vi spaserer, tenker vi ofte klarere enn når vi sitter stille.

En av deltagerne hadde fått det for seg at han var lettere beruset denne dagen, og var ikke helt sikker på om det var eplesaft han hadde fått i seg samme morgen – kanskje det var øl (med alkohol i)? De andre deltagerne hjalp mer enn gjerne til med å angi kriterier på forskjellen mellom eplesaft og øl slik at vi kunne finne ut om dette var sannsynlig:

• eplesaft og øl smaker forskjellig
• øl har skum og bobler, det har ikke eplejuice
• de er laget av forskjellige ting, henholdsvis epler (eplejuice) og «noe annet» (øl)
• de har forskjellig innpakning (deltageren hadde imidlertid ikke sett innpakningen)

Fire gode kriterier for å vite forskjell! Det siste forslaget satte spørsmålsstilleren på sporet: han hadde ikke sett innpakningen fordi han hadde fått innholdet i et glass. Men alle var enige i at det er svært lite sannsynlig at han ville blitt servert øl. Derfor syntes det klart at det måtte ha vært eplejuice i glasset, og om han følte seg beruset nå, måtte dette ha helt andre årsaker (kanskje pga. spaseringen i sirkel på gulvet?).

Vi kunne derfor gå videre, og tok opp tråden fra forrige gang, da deltagerne stilte hverandre henholdsvis lette og vanskelige spørsmål. Det ble foreslått at et spørsmål om øyenfarve er lett å besvare når man kjenner hverandre godt – selv om man holder hånden for øynene før man svarer. Men så viste det seg at en av deltagerne ikke klarte å huske øyenfarven til en av de andre, selv om de hadde sett hverandre hver tirsdag i hele høst. Altså var det ikke så lett likevel.

Noe annet som var vanskelig å gjette, var alderen til noen man ikke kjenner, f.eks. moren til den som stiller spørsmålet. Grunnen er at det er så mange forskjellige aldre å velge mellom (maksimalt 70 fant vi ut). Enda verre blir det når vi skal finne målene på noe som er veldig stort, f.eks. verdensrommet: da blir mulighetene enormt mange. Verdensrommet er det dessuten umulig å måle. En forklarte hvorfor det er umulig å måle, samtidig som han mente at dette var et lett spørsmål: «verdensrommet er uendelig».

Det ble påpekt en forskjell mellom begrepene «uendelighet» og «evighet»: evigheten har med tiden å gjøre, mens uendelighet dreier seg om avstand, det vi måler i meter og centimeter. Ordene brukes også forskjellig: vi kan si at det er en evighet til noe skal skje, f.eks. at man skal dø. Vi kan derimot ikke si at det er en uendelighet til vi skal dø.

Uendelighet er et vanskelig begrep, derfor var det en som foreslo at verdensrommet er «cirka uendelig». Eller med en omskrivning: «litt uendelig». Vi prøvde oss med et moteksempel, for hva kan man være «litt», kan man f.eks. være «litt» gravid? Noen mente at det kan man: man er litt gravid tidlig i svangerskapet. Andre mente at nei: er man først gravid, så er man det hele tiden. Enten-eller. Men hva om babyen dør inne i maven: har man ikke vært litt gravid da? Kanskje. Og kanskje babyen da var «litt» baby?

Kan man være «litt» menneske? Eller «litt» seg selv? Går det f.eks. an å være litt «Pernille» (en av deltagerne)? Noen mente ja: hvis Pernille kler seg ut som en annen, eller hvis en annen kler seg ut som Pernille, da har vi tilfeller av «litt» Pernille. Nei, mente andre: man er den man er hele tiden, og da er man det alltid fullt ut. Men det viste seg å være mange muligheter for å bli en annen. Pernille kan forandre seg, hun kan skifte navn, hun kan bli til et monster, eller hun kan gjennomgå en kjønnsskifteoperasjon! Pernille selv var litt usikker, men hun opplevde nå seg selv som Pernille hele tiden, bl.a. fordi hun gjør ting som hun pleier å gjøre, hun går på den samme skolen, har de samme medelevene osv. Men var det noen ganger hun syntes hun var mindre Pernille enn andre ganger? Og er det et mål å være mest mulig seg selv? Dette siste syntes det å herske enighet om. Pernille ville gjerne høre fra de andre hva de syntes hun burde gjøre for å være mest mulig seg selv. Og de var mer enn villige til å hjelpe. Pernille burde:

• gjøre det hun liker og det hun føler er godt å gjøre, gå med klær hun liker osv.
• ikke gjøre som andre bare fordi de gjør det, f.eks. like en bestemt farve fordi venninnene gjør det

Pernille var ganske fornøyd med svarene, men vi fant ut at de sa omtrent det samme: det å gjøre det man liker, er nemlig ofte det motsatte av å gjøre som alle de andre. Det var altså det samme svaret, men sagt på motsatt måte. Pernille ville gjerne ha flere råd, og det var igjen mange som ville hjelpe. Men det viste seg at uansett hvor mange forslag hun fikk, så sa de fremdeles det samme, bare med forskjellige ord.

De var altså alle enige om hva som måtte til for å være mest mulig seg selv. Likevel var det ikke alltid så lett i praksis. Det kan ofte være vanskelig å si at man liker noe annet enn vennene sine, og flere sa at de følte at de blir presset til å like det samme som dem. Desto viktigere var det å tørre å si sin egen mening! Jentene var mest opptatt av hva de uttrykte gjennom klærne sine: det er helt greit å ha samme genser som bestevenninnen, men det er ikke greit å ha samme genser som en man ikke liker. Noen ganger kan det være greit å herme etter andre, dvs. når man har samme smak, eller når man liker de man hermer etter. Men hvis vi ikke vil herme, men liker det samme som andre, hva gjør vi da? Guttene var mindre opptatt av klær, men var på det rene med at man går ikke i hva som helst, f.eks. kjole, på skolen, selv om det sikkert kan være praktisk og behagelig om sommeren! Det er flaut å gå med rare klær.

Det ble foreslått at det er lettest å være seg selv hvis man ikke føler seg presset. Skjønt nesten alle sa at de følte seg presset av og til. Men så viste det seg at den som ikke syntes hun opplevde noe press om å gjøre som de andre, det var Pernille.

Siden opprettet: 2005. Sist endret: 09.10.06 10:16.