7-9-årsgruppen – 8. mars 2005

8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Dette var flere av deltagerne klar over, og kunne også fortelle hva som markeres på denne dagen (kvinners stemmerett + lik lønn for likt arbeid: vi fikk noe diskusjon om likelønn var en realitet idag). Så gratulerte vi hverandre: dvs. jentene ble gratulert og guttene ble «ugratulert». Var det urettferdig at det fantes en kvinnedag, men ikke en «mannedag»? Nei, mente jentene, menn har mange dager allerede, faktisk hver eneste uke. Vi (de) har man(n)dag, onsdag (menn er onde!), torsdag (tor er en mann) og søn(n)dag. Så det er ikke noe synd på dem! (Dette ble sagt i en spøkefull tone :-)

Denne gangen tok vi utgangspunkt i en fortelling om en gammel sjørøverskute. Skuten sank for lenge siden, og var ganske råtten da den ble hentet opp fra havets bunn. Så nesten alt treverket måtte skiftes ut, så mye at det til slutt bare var en liten plankebit igjen av den opprinnelige skuten. Men det var verdt det, for nå var den «verdens eldste sjøgående sjørøverskute av sitt slag». Det påstod ihvertfall guiden som viste turistene rundt på skuten.

Var det noe rart med denne fortellingen? Ja, deltagerne påpekte straks at siden alt materialet var helt nytt, hvordan kunne de da si at skuten var gammel? Det ble foreslått at skuten kanskje er «litt gammel» i betydningen «litt original». Men hvis den var «litt gammel», så var den «mest ny». I en viss forstand var den derfor fremdeles litt seg selv, slik som den en gang var.

En deltager viste her til samtalen vi hadde forrige uke. Her diskuterte vi om det går an å være «litt seg selv». Det ble foreslått at siden skuten fremdeles var «litt gammel», kan man si at den hadde en form for «sjel». En sjel er en slags «grunnmur», dvs. grunnlaget for skuten, dens «skisse», «det at den var helt lik seg selv», enda den materielt sett var stort sett ny. Dette ble illustrert med et eksempel. Hvis et menneske får sjelen til en annen (vi antar at dette er mulig - noe det ikke er), så er dette mennesket litt seg selv og litt det andre mennesket (halvparten av hver). Dette kan vi overføre til skuteeksempelet: hvis materialene er nye, men skuten fremdeles har den samme «sjelen», dvs. er helt lik seg selv, så er den altså litt seg selv og litt en ny skute.

En av deltagerne sa: «Hvis båten er ny, er den ikke så gammel, men den er fremdeles gode gamle Victoria.» (Vi hadde på dette tidspunkt bestemt oss for å kalle skuten for Victoria.) Var det da skutens «sjel» som gjorde at den fremdeles var den «gode gamle»? Vi fikk dessverre ikke noe klart svar på dette. Andre tok utgangspunkt i at ikke alt var byttet ut på Victoria. La oss si at ca. 1% av plankene fremdeles er originale. Da er skuten fremdeles 1% Victoria. Hadde det ikke vært for denne ene prosenten, hadde Victoria altså vært aldeles ny. «Det er som med oss: vi forandrer oss når vi blir større. Og det samme har skjedd med Victoria.» Akkurat som vi mennesker gjennomgår en naturlig utvikling, har det samme skjedd med Victoria. Noen mente likevel at dette ikke var tilstrekkelig grunn for å kalle skuten gammel: «Skuten er helt ny fordi det er såpass mye nytt.»

Vi sammenlignet deretter skuten Victoria med en bil som får byttet ut alle delene. Vi ramset opp bildeler i fleng: motor, seter, tepper, vinduer, støtfangere, lykter, hjul og dekk + at bilen hadde blitt omlakkert. Men så viste det seg at det var noen bildeler vi hadde glemt å ramse opp, blant annet speilet. Speilet kunne derfor sammenlignes med den gjenværende plankebiten på Victoria. Konklusjonen her var: så lenge vi kunne peke på en del som var den samme, så kunne vi også snakke om «den samme bilen».

Neste gang ble vi enige om at en av deltagerne presenterer en historie som vi kan ta som utgangspunkt for samtalen.

Siden opprettet: 2005. Sist endret: 07.02.13 08:23.