7-9-årsgruppen – 10. oktober 2006

Idag var oppgaven å arbeide med setninger. Eller nærmere bestemt: én setning. Setningen lød: «Folk er rare.» Men før vi gikk løs på dagens oppgave, tok vi en liten avstikker. Spørsmålet var: Kunne barna lage setninger som i seg selv var OK (dvs. som det var mulig å forstå betydningen av), men som ikke var sanne (dvs. som ikke stemte overens med virkeligheten slik vi kjenner den)? Vi fikk flere forslag, bl.a.:

Dette gjorde vi bare som en test på om vi kunne klare å skille mellom det at en setning er grammatikalsk korrekt, og det at den sier noe usant om verden; noe flere av barna klarte helt fint. (Dette er egentlig et temmelig avansert skille. I fagfilosofien taler man om skillet mellom en setnings påstandsinnhold og dens sannhetsverdi. At disse barna ikke hadde noen større problemer med å begripe, og ordlegge, dette skillet, vitner om noe av den formidable tenkekapasiteten barn er i besittelse av. Det forteller oss at vi skal være svært forsiktige med å undervurdere barns tenkeevner.)

Etter disse innledende runder, var turen kommet til dagens hovedoppgave. Den gikk ut på følgende: De skulle først fortelle hva de ønsket å gjøre med setningen («Folk er rare.»), deretter gjøre det. Men før oppgaven kunne løses, brukte vi endel tid på å forstå hva det er man egentlig kan gjøre med en setning. Også her fikk vi mange forslag som vi diskuterte ganske omstendelig:

Ingen foreslo at man kan stille et spørsmål til setningen, eller forklare den. Men da det ble nevnt, var de helt enige i at dette var noe man også kunne gjøre. Så, kunne de løse oppgaven? Nå viste det seg at flere, til tross for mange eksempler underveis, ennå ikke hadde forstått oppgaven. Dette skyldtes nok først og fremst at de ikke hadde fulgt med på samtalen. Vi brukte derfor tid på å sørge for at alle forsto oppgaven. Siden dette viste seg vanskelig med et par deltagere, valgte vi å gjøre oppgaven enklere: Vi nøyde oss nå med svar på første del av oppgaven (å fortelle hva de skulle gjøre med setningen).

Til slutt hadde de fleste kommet med ett eller flere eksempler på hva man kunne gjøre med denne setningen. Vi hadde gått over tiden idag, så vi rakk ikke evaluering idag, noe vi ellers alltid pleier å avrunde med. Men vi rakk en kort evaluering med fem foreldre som hadde observert samtalen. Her kom det frem at det ikke hadde vært fullt så gøy som forrige gang, det hadde vært mer «abstrakt» idag. En reagerte på at et barn hadde blitt utspurt videre selv om han sa at han ikke hadde noe svar, dvs. han var for «sjenert» til å svare. En annen foreslo, etter å ha observert at flere av barna ble litt urolige i stolen, at vi kanskje kunne tatt en pause slik at barna kunne få strukket på seg. Vi svarte bl.a. at det er en del av vårt filosofiske samtaleopplegg at vi må legge et visst press på deltagerne. De må regne med å måtte anstrenge seg for å svare på spørsmålene, selv om de sikkert er slitne etter en lang dag de også.

Siden vi gikk glipp av evalueringen idag, ble vi enige med barna om at vi starter neste gang med en lek.

Siden opprettet: 10.09.06. Sist endret: 11.10.06 01:02.