Møte i 9-13-årsgruppen – 7. september 2004

Dette var aller første gang gruppen møttes, så vi startet med en øvelse hvor barna lærer seg hverandres navn. Vi var litt færre her (8) enn i den yngste gruppen, så det var enklere å huske navnene. Deretter spurte vi om de hadde noen ønsker eller forventninger til klubben. Det var bare én som hadde klart svar: vi skulle diskutere og tenke sammen. De andre hadde ikke gjort seg opp noen tanker. Så det var bare å sette igang.

Første spørsmål som dukket opp etter vår forklaring av ordet filosofi (som betyr: «kjærlighet til visdom») var: hva kan man og hva kan man ikke være glad i? Første forslag lød: «man kan ikke være glad i det man ikke kjenner». Et godt svar som la listen høyt for videre innspill. Etterhvert kom det imidlertid frem at selv om man ikke kan være glad i noe(n) som man ikke kjenner eller vet hva er, så trenger man på den annen side ikke være glad i alt man kjenner, f.eks. en røykvarsler. En fin presisering.

Etter Arianes beretning om Sokrates og sofistene ble det spurt om skolelærere er sofister eller filosofer. Første innskytelse var at lærere er filosofer fordi de gir svar. En annen mente at de er sofister fordi de får betalt for å lære bort kunnskap. Da vi spurte om ikke lærere også stiller spørsmål, svarte én at dette kun er for å kontrollere at eleven har lest leksen sin. Men stiller læreren bare slike spørsmål? Flere fant det nå påkrevet å skille mellom fagspørsmål og filosofiske spørsmål. Fagspørsmål finnes det kun ett svar på mens filosofiske spørsmål kan alle ha hver sin oppfatning om. Hva så om man svarer feil på spørsmålet? Ja, da lærer man, for da har man sjansen til å oppdage noe nytt. Å lære er å oppdage noe nytt! Det hjelper imidlertid ikke å svare feil dersom man ikke oppdager noe nytt. Altså er det også mulig å svare feil uten å lære noe nytt.

Da vi snakket om Sokrates, ble det nevnt at han bl.a. hadde stilt et spørsmål om vennskap: hva er en god venn? Dette var et spørsmål som engasjerte, så vi bestemte oss for at vi ville undersøke det nærmere. En av deltagerne foreslo følgende definisjon: «en god venn er en venn som er god». Gruppen oppdaget imidlertid etterhvert at dette er en forklaring som ikke tilfører noe nytt, denne definisjonen hjelper oss ikke til å oppdage noe nytt. Øyvind sammenlignet definisjonen med følgende: «en våt fisk er en fisk som er våt». Ville vi lært/oppdaget noe nytt av denne definisjonen dersom vi på forhånd ikke ante noenting om hverken vann eller fisk? Gruppen var enig i at det ville vi ikke. Altså var heller ikke den opprinnelige forklaringen en god definisjon.

Vi fikk derfor et nytt forslag til forklaring: «en god venn er en person som er snill mot alle andre». Men det ble raskt påpekt at det er umulig å være snill mot alle i hele verden: skulle vi så sette oss på et fly og reise rundt til alle verdens land for å være sikker på å treffe alle mennesker? Dessuten er det ikke nødvendigvis etisk riktig å være snill mot spesielt onde mennesker, f.eks. gisseltagerne i Beslan i Russland. En ny forklaring ble foreslått: «en god venn er en person som er snill mot alle han/hun selv liker». Her forutsettes det at man kjenner alle dem man er snill mot (jfr. det tidligere forslaget om at man ikke kan være glad i noen man ikke kjenner). Men hva om den du er snill mot ikke liker deg? Er det da tale om vennskap, dvs. må vi ikke forvente gjensidighet i et vennskap? Kvelden avsluttet med et nytt forslag til definisjon: «en god venn er en person som er snill mot meg og som jeg liker».

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 10:20.