Møte i 9-13-årsgruppen – 5. oktober 2004

Vi åpnet kvelden med en lek hvor én og én reiser seg fra stolen slik at alle til slutt står oppreist. Hvis to eller flere reiser seg samtidig, må alle sette seg igjen og leken starter på nytt. I motsetning til i den yngste gruppen (og mange voksengrupper hvor vi har forsøkt denne øvelsen), var denne leken «piece of cake» for denne gruppen. En av guttene hadde riktignok gjort øvelsen før, dog i en annen og mer krevende variant: istedenfor å reise seg, skal deltagerne telle fra 1 og oppover. Vi forsøkte denne varianten her, og det gikk ikke så bra. Vi kom aldri lenger enn til 7 (vi var 11 deltagere ikveld). Hensikten med øvelsen er å trene barna i oppmerksomhet overfor de andre i gruppen. En betingelse for å få til leken (resp. de filosofiske samtalene) er nemlig at alle forsøker å legge merke til de andre før de selv reiser seg (resp. snakker).

Etter denne oppvarmingsøvelsen ønsket vi å undersøke om noen kunne huske hvor vi slapp taket sist, dvs. for to uker siden (forrige tirsdag var det høstferie). Joda, det var det noen som husket. Sist avsluttet vi med å dele inn deltagerne i fire grupper med hvert sitt tema som de skulle lage 4-5 spørsmål til. De fire temaene var: kjærlighet, å snakke sammen, å ha det gøy og ta vare på kroppen. Vi oppfordret gruppen til å grave litt videre i noen av disse spørsmålene. En av jentene, som hadde vært i gruppen å snakke sammen, forsynte oss med første spørsmål til diskusjon: «Kan man snakke med en døv person om akkurat det man mener?» Noen svarte straks nei fordi en døv person jo ikke kan høre stemmen vår. Men er vi egentlig avhengige av stemmen vår for å uttrykke det vi mener? Hva med kroppsspråk, mimikk, lukter? Er ikke dette måter å uttrykke vår mening på? Jo, dette var flere enige i, og én gikk så langt som til å si at «ordene er det minst viktige når vi snakker sammen»!

Ja, hva er egentlig ordene godt for? Vel, ved hjelp av ordene kan vi forstå mer, vi kan snakke sammen slik at vi blir bedre kjent med hverandre. Her var det den samme jenta kom med sitt andre spørsmål fra forrige gang: «Liker vi folk fordi de er lette å snakke med, eller er de lette å snakke med fordi vi liker dem?» Spørsmålet måtte gjentas flere ganger for det var både langt og komplisert. En av deltagerne påpekte imidlertid at dersom vi svarer ja på spørsmålets første ledd – om vi liker noen fordi de er lette å snakke med – må det vel nødvendigvis få den uønskede (?) konsekvens at vi ikke kan like f.eks. døve personer. For døve personer er jo ikke akkurat så lette å snakke med. På den annen side ble det innvendt at det er fullt mulig å like noen selv om de ikke er lette å snakke med. For å tydeliggjøre forholdet mellom det å like noen og det å være lett eller vanskelig å snakke med, skisserte vi følgende diagram på flipover-tavlen (et såkalt Venn-diagram):

Her ble det imidlertid straks innvendt av en annen deltager at det lett lar seg tenke mennesker som er lette å snakke med, men som vi likevel ikke liker. For at diagrammet skulle bli riktig, burde altså også deler av den gule sirkelen gå utenfor den grønne sirkelen.

På dette tidspunkt var det to deltagere som satt ved siden av hverandre som begynte å bli litt vel høylydte. De forstyrret samtalen i gruppen. Derfor plasserte Øyvind seg mellom dem og avbrøt derfor den kommunikasjonen to hadde gående seg imellom. De ble stille. Slik inngripen fra de voksnes side var alle vant med fra skolen. Det var dagligdags. Men samtidig var det noe som ble ødelagt ved denne handlingen. De to hadde hatt det morsomt, de hadde funnet et slags vennskap, og dette ble ødelagt da den voksne kom og plasserte seg mellom dem. Da dette ble påpekt, var det flere i gruppen som sa: «Det har jeg aldri tenkt på før!» De var altså så vant til å se på handlingen som en irettesettelse for å opprette orden at de ikke hadde tenkt på handlingen som en inngripen som ødela noe som det kanskje var verdt å ta vare på, ja, noe som kanskje til og med var vakkert!

Etter dette lille vendepunktet, ble det endel samtale om bråkete elever og hvilke konsekvenser bråket burde få. En mente at dersom skolene hadde vært like strenge som i gamle dager (hvor man f.eks. slo ulydige elever med spanskrør), ville nok elevene blitt rolige. Alle var imidlertid ikke enige i dette. Noen mente omvendt at det ville blitt mere bråk dersom det ble strengere. Det ble foreslått at det verste var mellomtingen mellom streng og ikke streng: det blir mest bråk når det er «litt strengt».

Vi spurte om det var mulig å tenke seg klasser hvor det ikke var bråk i det hele tatt. Svaret var: «Nei, for skole er skole, og på skolen skal man lære noe.» Betød så dette at de godtok det stilltiende premisset her: når man lærer noe, så må det bli bråk. Jo, det godtok de. Men så var det en som foreslo at i skolene i Afrika, der var det mulig det fantes klasser som ikke bråkte. En annen slengte seg på hevdet at hun visste om en klasse på sin egen skole som overhodet ikke bråkte. Og når det gjaldt filosofiklubben, ja, her er det ingen grunn til å forvente bråk for dette er ikke skole. Flesteparten later altså til å ha et noe anstrengt forhold til å gå på skolen, evt. skolen som institusjon.

Her er det mye å komme tilbake ved senere anledninger.

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 10:20.