Møte i 9-13-årsgruppen – 19. oktober 2004

Denne kvelden hadde vi fått celebert besøk. Den fransk-kanadiske filosofen Oscar Brenifier, som er på Norges-besøk for annen gang, hadde sagt ja til å komme til den eldste gruppen vår ikveld. Brenifier har i en årrekke arbeidet med filosofisk praksis i Frankrike, ikke bare med barn og unge i skolen, men også som filosofisk veileder for voksne (såkalt «philosophical councelling»). Han har i Norge allerede rukket å bli beryktet for sin direkte og, for enkelte, «provoserende» stil, men vi som har sett ham i aksjon mange ganger, kan bare konstatere at utfallet av de samtalene han leder alltid er en skjerpet oppmerksomhet og en øket grad av kritisk selvbevissthet hos deltagerne (enten det dreier seg om voksne eller barn). Ønsker du å lese mer om og av Brenifier, ta en kikk på Lesestoff-sidene våre.

Men før Brenifier fikk slippe til, ville vi ta opp tråden der vi slapp forrige gang. Vi avsluttet jo med å stemme over en rekke spørsmål deltagerne hadde laget til den historien vi leste (om Pixie og søsteren hennes som får forskjellige gaver av tanten som kommer på besøk). Spørsmålet som vant frem i avstemningen var: «Var det rettferdig av tanten å gi forskjellig gave til de to søstrene?» Samtalen idag skulle altså handle om rettferdighet.

Vi spurte om noen ville sette oss igang ved å foreslå en definisjon på begrepet rettferdighet. Første innspill lød slik: «Ja, det var urettferdig fordi de to ikke fikk likt.» Hvilken forståelse av rettferdighet la hun til grunn for denne påstanden? Jo, den som sier at rettferdighet er å ha likt. Hermed modifiserte hun altså forslaget sitt med en gang: det var ikke det å få det samme som var det avgjørende, men det å ha det samme. Det er rettferdig dersom alle har det samme. Og dessuten, ble det påpekt, dersom man ikke har det samme, blir det faktisk urettferdig dersom man får det samme. Men dette betyr vel at det ikke nødvendigvis var urettferdig at de to søstrene ikke fikk likt. Om søstrene i utgangspunktet hadde likt, vet vi jo ikke noe om.

En sa at for å finne ut hva som er rettferdig, må vi se på den enkelte situasjon. Hvis vi f.eks. tenker oss en baby og en tenåring, så er det urimelig å si at rettferdigheten krever at disse to skal ha (eller få) det samme. Men hvorfor er dette urimelig? Jo, fordi en baby og en ungdom har vidt forskjellige behov. Så hva som i hvert enkelt tilfelle skal gjelde som rettferdighet, må sees i sammenheng med hvilke behov vi har. Det ville derfor vært urettferdig å gi sjokolade både til babyen og til ungdommen. Sjokolade er ikke hva en baby trenger. Den bør få noe annet.

Men hvordan vet vi hvilke behov vi har? Kan det ikke tenkes at babyen gjerne vil ha sjokoladen selv om den slett ikke hverken trenger det eller har godt av det? Og på samme måte: at ungdommen bare tror at det han eller hun trenger er sjokolade? Behov er jo så mange ting: vi har f.eks. både følelsesmessige, kroppslige og fornuftige behov. Misunnelse ble foreslått som et kriterium på urettferdighet: når vi kjenner misunnelsen vokse i oss, vet vi at vi har blitt urettferdig behandlet. Men flere innvendte straks at det ikke er noe i veien for at vi blir misunnelige selv om vi har blitt behandlet helt rettferdig. Misunnelse er altså ikke noe kriterium på urettferdighet.

Dette at vi alle har forskjellige behov, ble nå brukt som et angrep på vår definisjon av rettferdighet så langt: nettopp fordi vi alle har så forskjellige behov, kan det ikke være rettferdig at alle skal ha det samme. På den annen side, som vi nettopp hadde sett, var det ikke alltid så lett å vite hvilke behov vi har. Dessuten var det en som mente at behov ikke burde spille noen rolle for spørsmålet om rettferdighet i det hele tatt. For det betyr jo at det behovet som er mest vanlig, dvs. de behov som flertallet har, alltid vil stå på rettferdighetens ide. Og det er ikke rettferdig!

Det ble derfor foreslått en ny definisjon: «rettferdighet er å ha likt når behovene er like». Problemet med denne definisjonen i forholdet til den første er at den er begrenset. Den sier ikke noe om hva som er rettferdig i de tilfeller hvor behovene er ulike eller er vanskelige å avgjøre. Dvs. den er mer spesifikk, men mindre generell enn den første definisjonen. Fordelen er at det kan være lettere å bli enige om en slik definisjon. Ulempen er at den har mindre gyldighetsområde, og derfor er litt mindre interessant, filosofisk sett.

På dette tidspunkt valgte vi å overlate samtaleledelsen til kveldens gjest, Oscar Brenifier, som hele tiden hadde sittet ringside. En annen bisitter hadde simultanoversatt til engelsk etterhvert som samtalen skred frem, så Brenifier hadde fått med seg alt vi hadde snakket om. Likevel valgte han å begynne med å gi hver deltager to minutter til å skrive ned minst ett svar på spørsmålet «hva er rettferdighet?» Da tiden var ute, skulle svarene undersøkes. Han var svært nøye med å få deltagerne til å gjengi ordrett det de hadde skrevet i bøkene sine. Én gutt foreslo følgende svar: «Rettferdighet er ...». Gutten skjønte nok selv at dette ikke egentlig var et svar på spørsmålet. Men han ønsket å trosse litt. Brenifier skjønte at det var dette gutten ønsket. Likevel brukte Brenifier mye tid på å få gutten til med egne ord å si klart og tydelig at: «nei, dette var ikke et svar på spørsmålet». At Brenifier tok dette «tullesvaret» så dødsens alvorlig, avstedkom mye latter i gruppen.

En jente hadde skrevet to svar. Det første var konklusjonen fra samtalen vi nettopp hadde hatt: «rettferdighet er å ha likt når behovene er like». Det andre var en ny påstand (som også var inspirert av den foregående samtalen): «enten man er gutt eller jente, liten eller stor, så har man de samme behovene.» Brenifier lurte på om det andre svaret var et svar på spørsmålet. «Ja,» svarte jenta. «Rekk opp hånden de som enige med henne i at dette er et svar på spørsmålet,» sa Brenifier. Ingen rakk opp hånden. Men alle lo (også hun som presenterte svarene sine :-) Da hun merket at alle var uenige med henne, mente hun at hennes andre påstand kanskje ikke var et direkte svar på spørsmålet, men det var forbundet med med svaret. Brenifier: «Er det et svar på spørsmålet? Ja eller nei?» Jenta: «Det er forbundet med svaret.» Brenifier: «Er det et svar på spørsmålet? Ja eller nei?» Jenta: «Kanskje ikke et direkte svar, men...» Brenifier: «Er det et svar på spørsmålet? Ja eller nei?» Jenta: «Nei.»

Og slik arbeider Brenifier. Det kan vel hende at noen får seg en overraskelse når de møter en som slett ikke er villig til å høre på utlegning etter utlegning, men som tvertimot krever av sin samtalepartner at hun veier sine ord på gullvekt, at hun iallefall gjør et ærlig forsøk. «Words are expensive,» pleier Brenifier å si, og mener med det at ord ikke er noe vi bør kaste rundt som om de var verdiløse knapper. Ord er snarere å sammenligne med små edelstener som det er vår oppgave å pusse og stelle etter beste evne. Men for å oppdage små edelstener, må man ha et trenet blikk. Og det er nettopp oppøvelsen av et slikt (indre) blikk Brenifier tar sikte på med sin praksis. Så «thank you, Oscar» for at du stilte opp for oss ikveld.

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 10:20.