Møte i 9-13-årsgruppen – 26. oktober 2004

Denne tirsdagen var det fortellerfestival på Biermannsgården, så vi hadde reservert plass på Deichmanske bibliotek på Torshov (på Sandakersenteret). Her fikk vi tildelt et stort og lyst rom som var skjermet for støy, både utenfra og inn og innenfra og ut. Rommet var derfor ideelt for filosofering :-) Selve biblioteket stengte imidlertid kl. 19.00, samme tid som eldstegruppen begynner, så noen av deltagerne måtte komme inn bakveien. Alt ordnet seg heldigvis.

Vi startet med å undersøke hva gruppen tenkte om Oscar Brenifier og hans måte å samtale på (Oscar besøkte som kjent gruppen forrige tirsdag). Her kom det frem at alle satt igjen med et inntrykk av en samtale og en samtaleleder som brukte altfor lang tid på ingenting. Og svært irriterende var det at de ikke fikk lov til fullføre setningene sine. Oscar avbrøt konsekvent alle innspill som begynte med «Ja, men...». En jente forklarte hvordan han på grunn av dette hadde misforstått henne. Da han spurte henne om hun hadde svart på spørsmålet om hva rettferdighet er, og hun hadde sagt at hun hadde to svar, da hadde hun ment ett svar med ett eksempel. Dette fikk hun aldri forklart fordi Oscar hadde hektet seg opp i at hun først hadde sagt at hun hadde to svar. Gruppen så altså ikke verdien i Oscars forsøk på å få deltagerne til å uttrykke seg mest mulig presist og konsist? Nei, for dem fortonet sesjonen seg som en frustrerende øvelse i tålmodighet.

De noterte seg også at vi i løpet av Oscar-sesjonen ikke hadde kommet noe videre i spørsmålet om hva rettferdighet er. Og dette var jo ikke det minste rart for Oscar hadde jo brukt all tiden på å forfølge poengløse innspill fra deltagerne, dvs. innspill som alle skjønte, også Oscar (iallefall burde han ha skjønt det), at ikke var alvorlig ment. Men, spurte vi, er det ikke rimelig at vi som filosofiske samtaleledere bør kunne stille krav til at de innspillene vi mottar er seriøst ment? Nei, i en gruppe med barn og ungdommer må man regne med litt tull og fjas. Dessuten, som en av deltagerne sa: «Det går an å bli så opptatt av ikke å misforstå et menneske at man nettopp derfor misforstår det!» Et tankevekkende utsagn! Og et gullkornet stikk mot Oscar kanskje? En av deltagerne hadde også på følelsen at Oscar ved sin noe aggressive samtalemetode prøvde å sette dem opp mot hverandre. Uansett, Oscar-besøket hadde utvilsomt fått opp engasjementet hos flere av deltagerne :-) (De to som var tilstede idag, men som ikke hadde vært tilstede forrige gang, skjønte saktens at de hadde gått glipp av noe.)

I forbindelse med diskusjonen om Oscar-sesjonen kom det opp spørsmål om hva det vil si å være «firkantet». Øyvind brukte dette uttrykket for å sjekke om det var dekkende for gruppens oppfatning av Oscar. Men så viste seg plutselig at mange ikke forsto hva som mentes med «å være firkantet». Så da måtte vi jo undersøke dette. Først fikk uttrykket en bokstavelig tolkning. Å være firkantet vil si å ha kroppsdeler som har firkantform. En annen tok dette humoristiske (?) forslaget for seg og viste til Leonardo da Vincis oppdagelse av at mennesket danner en firkant når det strekker ut armer og ben! Samme deltager ga oss også et nytt svar på spørsmålet: «En som er firkantet, er en som bare kan tenke innenfor visse grenser.» Og dermed var alle med. Og alle var skjønt enige om at Oscar hadde vært firkantet :-) Etter denne siste forklaringen, tenkte imidlertid en jente litt lenger og sa: «Hvis det er det som er forklaringen på det å være firkantet, hvorfor heter det da ikke å være «trekantet» eller, for den saks skyld, «tikantet»?» Et undrende spørsmål som hensatte gruppen i opptil flere sekunders taus ettertenksomhet og som avstedkom en liten runde med geometriske betraktninger om punkter, enkanter og tokanter.

Vi lurte nå på om det var mulig å komme noe videre med spørsmålet om rettferdighet. Sist endte vi altså opp med at rettferdighet er å ha det samme når behovene er de samme. Men er det alltid rettferdig å ha det samme? En av guttene kom med et eksempel som var en variant av et eksempel fra forrige gang: «Hvis du gir en rangle til et spedbarn og en heavymetal-CD til en ungdom, så er det rettferdig fordi de to liker helt forskjellige ting.» Dette var imidlertid ingen tilbakevisning av vår definisjon fordi definisjonen snakker om å «ha», ikke om å «få».

Men hvor god er egentlig denne definisjonen? Vi prøvde oss med et moteksempel. Sett at vi har to menn med de samme behovene, men som utfører helt forskjellige handlinger. Den ene er alltid snill mot andre og arbeider mye. Den andre er en slapp egoist som stjeler og lyver. Ifølge vår definisjon er det rettferdig at disse to har like mye fordi de har de samme behovene. Men er dette rettferdig? «Nei,» sa en av guttene, «for de har ikke gjort seg fortjent til å ha det samme.» Alle var enige i at dette var et viktig moment. Fortjeneste burde altså være med i en ny definisjon på rettferdighet, ikke bare behov.

Her var det en av deltagerne kom med et forslag til en formeldefinisjon på rettferdighet! Formelen lød: R = B x Fø x Fo. Det vil si: rettferdighet er lik behov ganger følelser ganger fortjeneste. Forslagsstiller argumenterte her for at følelser er noe annet enn behov og derfor må med i ligningen. F.eks. kan vi ha stor lyst på iskrem, dvs. vi har sterke følelser for iskrem, men egentlig har vi ikke behov for det. Men alle var ikke enige i dette, for det kan jo hende at vi har behov for å kose oss (dvs. tilfredsstille våre lyster). Det var videre ganske uklart hvordan formelen egentlig skulle brukes: hvordan skulle man regne seg frem til rettferdig fordeling av f.eks. gaver på bakgrunn av en slik formel? Og hvordan skal størrelser som «behov» og «følelser» tilordnes meningsfulle tallverdier?

Vi fikk også innspill om betydningen av å gjøre seg fortjent til noe. Hvilken mulighet har f.eks. en baby til å gjøre seg fortjent til noenting som helst? Og ikke bare det, en baby sikler jo og burde derfor, dersom fortjeneste skal være et sentralt moment ved rettferdighet, fortjene straff fremfor kos og mat. Hvis et voksent menneske hadde gjort det samme, ville vi jo har reagert ganske kraftig. For å svare på denne innvendingen, prøvde vi å innføre enda et element i definisjonen: meningen med handlingen (intensjonen). Babyen mente ikke å sikle på en, men vi må anta at dersom en voksen siklet på en, så gjorde han det med vilje eller mening.

Vi endte ikke opp med noen ferdig konklusjon (heller ikke denne gangen), men fikk belyst mange omstendigheter som er relevante til temaet rettferdighet. Vi hadde fått sirklet inn momenter som bør være med i en definisjon av begrepet rettferdighet.

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 10:20.