Møte i 9-13-årsgruppen – 2. november 2004

Kvelden startet med at journalisten fra ungdomsbladet Zoom presenterte seg og bladet sitt (se www.buazoom.no). Hun spurte barna om det var noen som ikke ville bli intervjuet eller tatt bilder av. Ingen hadde noe imot dette. Mot slutten av timen tok hun noen bilder og intervjuet noen av deltagerne. Men når reportasjen blir publisert, kunne hun ikke svare så konkret på. Sannsynligvis ikke før til våren (Zoom kommer ut med 10 nummer i året)! Vi skal holde alle foreldre/foresatte orientert.

Gruppen har nå flere tirsdager diskutert spørsmålet om hva rettferdighet er. Vi har slett ikke funnet noe endelig svar på spørsmålet, men mange tanker og ideer har blitt fremmet, og vi har knyttet forbindelser mellom begreper som etter gruppens mening bør høre med i en definisjon av rettferdighet (f.eks. likhet, behov og fortjeneste). Denne kvelden innledet Øyvind med å fortelle om en mann som gjennom sitt liv og virke hadde vært svært opptatt av begrepet rettferdighet, og som på sett og vis frivillig gikk i døden etter en bestemt tolkning av hva som er riktig og rettferdig. Det skulle handle om Sokrates siste dag.

Allerede på første møte i klubben hadde vi fortalt om Sokrates liv og virke, hvordan han, etter å ha blitt fortalt av Oraklet i Delfi at han var den viseste mannen i Athen, gikk ut og samtalte med alle han kom over for å finne ut om dette kunne stemme. Selv kunne han jo ikke fatte hvordan han skulle kunne være den viseste av alle. Det fantes jo så mange andre kloke og vise mennesker i Athen. Og de mange samtalene han førte med mennesker på torvet i Athen skulle gi ham både hengivne tilhengere og bitre uvenner. For Sokrates var nådeløs når det gjaldt å avsløre uvitenhet og/eller dårlig argumentasjon. Det ender med at Sokrates stilt for retten, anklaget for å villede ungdommen og spotte statens guder. Han blir dømt til døden ved giftbeger. I fengselscellen utspiller det seg en samtale mellom Sokrates og en gruppe av de nærmeste vennene hans samme dag som han skal tømme giftbegeret. Vennene legger til rette for at Sokrates kan flykte, men Sokrates vil slett ikke flykte. Han mener det er mer rettferdig at statens lover følges enn at han selv får leve videre. Hensynet til den almene lov og rett går altså ifølge Sokrates foran individets behov.

Vennene synes imidlertid det er veldig trist at Sokrates må dø. De er blitt så glade i ham; for dem er Sokrates en som har fått dem til å se seg selv på nytt, en som har forstått hva de egentlig vil si å være menneske. Men Sokrates ber vennene om ikke å være lei seg. Det å dø er slett ingen tragedie, oppmuntrer han. For en ekte filosof er døden faktisk noe å glede seg til! Sokrates spør: hva vil det si å dø? Å dø vil si at sjelen og kroppen skiller lag. Sokrates: «Men å få sjelen og kroppen til å skille lag, det er jo nettopp det filosof streber etter hele livet! For filosofer elsker visdom. Og visdom hører sjelen til, ikke kroppen. Derfor vil en filosof hele tiden forsøke å sette kroppen og kroppens behov til side for isteden å konsentrere seg om sjelen og fornuften. Kroppen forvirrer sjelen. Derfor vil sjelen hele tiden vekk fra kroppen. Og det er jo nettopp det som skjer når man dør. Filosofi er derfor en øvelse i å dø.» Sier Sokrates.

Sokrates forutsetter her to ting:

1. Når vi dør, lever sjelen videre, frigjort fra kroppen, i et rike befolket av «guder som er tvers igjennom gode herrer». Det er derfor det gir mening å «glede seg til å dø».
2. Sjelen lever uten kropp før vi blir født. Det er derfor vi allerede som barn begynner å søke etter kunnskap og sannhet. For sannhetslengselen er et uttrykk for sjelen som «lengter tilbake» til det sannhetens rike som den kommer fra.

Hva tenker så gruppen om dette? Gjør Sokrates rett i å skape et så skarpt skille mellom kropp og sjel? Hvis ja, har han dermed også rett i at døden ikke er noe å frykte? En av jentene mente Sokrates langt på vei hadde rett, og hun ga følgende illustrasjon på forholdet mellom kropp og sjel: «Vi kan sammenligne forholdet mellom kropp og sjel med en blomst. Blomsten består av rot, stengel, blader, frukt og blomst. Men mens blader, frukter og blomster kommer og går med årstidene, så er roten der hele tiden, uforandret. Roten er derfor som sjelen: den er den usynlige betingelsen for at nytt (individuelt) liv kan oppstå. Bladene og fruktene er som kroppen: de vokser og modnes og visner og forgår. Om igjen og om igjen.» Dermed fikk vi også et bilde på reinkarnasjonen som også Sokrates trodde på.

En av guttene måtte si seg uenig i denne fremstillingen. Han hadde en mer vitenskapelig oppfatning av forholdet. Tankene, mente han, er egentlig ikke noe annet enn «elektriske impulser i hjernen». Så når hjernen dør, så opphører også disse impulsene. Vi spurte ham om tanker/tenkning kan likestilles med sjelen. Han svarte bekreftende på det. Forestillingen om en «udødelig sjel» kunne derfor sies å være en fantasi uten rot i virkeligheten. For det som er avhengig av noe som kan dø (kroppen/hjernen), kan ikke selv være udødelig. Mot dette igjen innvendte en av deltagerne spøkefullt at man på Sokrates' tid ikke hadde noe begrep om «elektrisitet» eller «elektronikk»; det var følgelig galt å bruke vår moderne viten som et argument mot tidligere tiders innsikter.

Tanken om eksisterende sjeler uten en kropp ledet hen til forestillingen om spøkelser. For spøkelser er jo nettopp sjeler uten kropp, det er «sjeler som går igjen». Flere av guttene bemerket her at akkurat som det er en fantasi at sjelen er udødelig, er det en fantasi at det skal finnes noe slikt som spøkelser. Dette avstedkom en videreutvikling av ideen om spøkelser, men nå med utgangspunkt i planteallegorien. En av deltagerne sa: «Spøkelser er som blomstene». Hva mente hun med det? «Jo, før roten får nye blader og blomster om våren, dvs. før sjelen forener seg med en ny kropp, har den en midlertidig kropp, dvs. spøkelseskroppen.» Jenta som hadde kommet med planteallegorien ga sin egen utdypning av dette: «Tenk på planteroten som ligger i dvale gjennom hele vinteren. Ingen kan se at den er der, og den bærer heller ingen blader eller blomster som kan røpe at den eksisterer under jorden. Men den som vet at den er der, den som kjenner til virkeligheten, vet at blomsten finnes, som mulighet. De vet at blomsten vil komme, til våren. Blomsten er derfor som et spøkelse gjennom hele vinteren: vi kan ikke se den med øynene, men vi kan se den med tanken! Når våren kommer, blir tanken/spøkelset til virkelighet som alle kan se.»

Underveis kom vi inn på et opplysende sidespor om forholdet mellom kropp og sjel. Dersom det stemmer at sjelen bare er et resultat av fysiske prosesser i hjernen, hvordan kan da tenkningen/sjelen få fysiske konsekvenser? F.eks. var det flere som hadde eksperimentert med å påvirke kroppens tilstand ved tankens kraft: hvis man er kald på føttene, kan man ved tanken føre varme til føttene, og de blir varme. En tørr bemerkning fra en av deltagerne var her: «Det hadde gått mye raskere å bruke tenkningen til å flytte seg foran en varm ovn!» Javisst, det er mange måter å bruke tenkningen på. Men det er da besynderlig at når man tenker at man skal løfte armen, så løfter den seg faktisk! Altså må det være en forbindelse, ikke bare fra kroppen til tenkningen, men også fra tenkningen til kroppen. Betyr isåfall dette at Sokrates tok feil når han skilte så skarpt mellom kropp og sjel? Hvis ja, blir det vel også vanskelig å opprettholde troen på at sjelen/tenkningen kan fortsette på egen hånd etter døden. Tanken om at spøkelsene er «sjelenes blomster» synes også å styrke tanken om at sjelen trenger noe fysisk og legemlig å alliere seg med.

Vi rundet av litt før kl. 20.30 idag, dels for å ta noen bilder av tegninger og tekster fra deltagernes bøker, dels for at journalisten fra Zoom skulle få litt tid til intervjuer. Bildene fra deltagernes bøker kan nå sees i det nyopprettede galleriet.

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 07.02.13 08:25.