Møte i 9-13-årsgruppen – 9. november 2004
Vi åpnet kvelden med å spørre om noen hadde tanker eller spørsmål som de ønsket å legge frem for gruppen. Var det noe de hadde lurt på siden sist, noe de hadde blitt liggende å tenke på om kvelden? Det strømmet ikke på med forslag, men etterhvert var det en jente som fremmet spørsmålet: «Hvorfor er jeg jeg/meg? Hva har jeg som ingen annen har?» Vi bestemte oss for å gå videre med dette. Nå ble det straks påpekt at utseendet ikke kan være det som gjør meg til meg. Utseendet kan jo lett endres. Det kan heller ikke være vårt «indre utseende», dvs. ben, blod og innvoller. For også disse kan skiftes ut (til en viss grad). F.eks. kan et menneskehjerte byttes ut med et grisehjerte. Så hva er det som gjør meg til meg?
Neste forslag var at det må ha med våre handlinger å gjøre. For det er en viss overensstemmelse mellom våre handlinger og den personen vi er. Så hvis vi oppfører oss «annerledes enn vi er inni oss, blir vi på en måte en annen». Dette var ikke alle enige i. En mente at «jeg er alltid den samme», altså uansett hvordan han/hun måtte oppføre seg. Men hvem/hva er denne «jeg»? «Jeg er meg!» mente en av jentene, og forklarte: ««Jeg» er alt i meg: kropp, blod, hjerne – alt dette er «meg»!» Hun forklarte videre: «Når vi dør og sjelen lever videre, er det bare en eiendel som lever videre. Dette kan sammenlignes med et bibliotek: når vi blir født, låner vi en sjel slik vi låner en bok på biblioteket; når vi dør, må sjelen leveres tilbake slik en bok må leveres tilbake til biblioteket.» Mot dette ble det fra en annen jente innvendt at selv om dette i og for seg var et godt bilde på situasjonen, så blir det feil å si at det er kroppen som går på «biblioteket» og låner en sjel, det er omvendt: det er sjelen som låner en kropp! For sjelen er udødelig, ikke kroppen. Den første jenta forsvarte sitt standpunkt med at bøkene i biblioteket lånes til mange forskjellige mennesker. Her er det bøkene (dvs. sjelen) som har varighet, ikke låntagerne (dvs. kroppen).
Nå var det endel uro i gruppen, særlig blant noen av guttene. Vi måtte derfor bruke mye tid og krefter på å forsøke å få disse med i samtalen igjen. Og noen innspill ble det. Bl.a. var det en som hadde en kommentar til jenta som uttalte at «Jeg er alt». Han sa: «Hvis du er alt, er du da også klærne du har på deg og huset du er i? Og hva om du får snørr på husveggen – da mister du noe av deg selv!» Jenta poengterte lettere irritert at når hun sa «alt», så mente hun kroppen, ikke alt mulig annet. (Men snørr er jo en del av kroppen eller?) Guttene lurte på om sjelen brenner opp når kroppen brenner. Nei, det som er udødelig kan ikke brenne opp, lød svaret.
Hvis vi mister deler av kroppen, er vi fremdeles de samme menneskene. Kan vi tilsvarende «kutte» deler av sjelen vår og fremdeles være den samme? En jente grep tilbake til eksemplet med sjelen som en bok vi låner og foreslo at sjelen kan bli «slitt». Hun forutsatte her at sjelen vandrer fra kropp til kropp, og når den har vandret gjennom mange kropper og tidsepoker, så blir den til slutt slitt – slik en bok som har blitt utlånt og lest mange ganger blir frynsete i kantene. Men hvor blir det av «jeg'et» her? Er det den vandrende sjelen som er «jeg'et» gjennom alle utskiftningene? Spørsmålet ble stående ubesvart.
Hun som først hadde hevdet at kroppen eier sjelen, hadde etterhvert endret ståsted. Hun hevdet nå at hvert enkelt menneske er en unik sammensetning av en bestemt sjel med en bestemt kropp. Mange var enige i dette. Vi hadde i løpet av samtalen kommet frem til fire måter å betrakte forholdet mellom kropp og sjel:
- jeg = sjelen og kroppen tilsammen, dvs. som en uadskillelig helhet/enhet
- jeg = sjelen; kroppen tilhører sjelen
- jeg = kroppen; sjelen tilhører kroppen
- jeg = kroppen; kroppen skaper sjelen/tankene (sjel/tanke = elektriske impulser i hjernen)
Det første alternativet, som hadde flest tilhengere, ble sammenlignet med det å lage grønnsaksuppe: du må ha både gulrot og potet, ellers får vi enten gulrotsuppe eller potetsuppe! Altså: mennesket er en helhet av kropp og sjel.
Det ble tid til et siste spørsmål. Det er jo et faktum at det blir stadig flere mennesker på jorden. Hvordan kan det da finnes sjeler nok til alle disse kroppene? Dette var ikke noe problem i henhold til alternativ 4. For hvis sjelen skapes av kroppen, trenger ikke sjelen komme noe steds fra. Men hva hvis man er tilhenger av ett av de andre alternativene (særlig alternativ 1)? Her ble det fremmet et kreativt forslag om at når vi dør, så kopieres sjelen vår slik at det oppstår flere identiske sjeler som så kan plantes i nye kropper. De nye menneskene som mottar en av disse «kopierte» sjelene blir likevel ikke identiske som mennesker. Hvorfor det? Jo, fordi de har forskjellig kropp. Kroppen har en betydning for hvem «jeg» er (gitt alternativ 1, som dette forslaget var et forsvar for).
Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 10:19.
