Møte i 9-13-årsgruppen – 23. november 2004

Denne gang tok vi utgangspunkt i et nyhetsoppslag om vold i skolen – ett av flere slike voldstilfeller den siste tiden. I en skole i Eidsvoll ble en 14 år gammel gutt, Richard, slått ned av to 15 år gamle gutter i klasserommet, i skoletiden. Medelever hadde sperret døren slik at læreren ikke kunne komme til unnsetning. Richard gruet seg selvfølgelig til å komme tilbake til skolen igjen, for han mente det fremdeles var mange som var «ute etter ham». Men hvordan kan ungdommer bli så voldelige at de slår ned sine medelever? Er det foreldrenes skyld? Og hva er egentlig det verste foreldre kan gjøre mot sine barn?

Det er mye foreldre kan gjøre feil. De kan gi barna husarrest, noe som er ille fordi barna ikke lærer noe av det. Men barna blir ikke nødvendigvis voldelige av det. Verre er det om foreldrene «terroriserer» barna sine, f.eks. ved å «slå dem eller knuse brillene deres». Deltagerne mente det var stor sannsynlighet for at voldelige foreldre får voldelige barn: volden går i arv, og barna får lyst til å ta igjen for volden de er blitt utsatt for selv. Det var derfor ikke usannsynlig at de to voldelige guttene i nyhetsoppslaget selv var blitt utsatt for vold hjemme. For «den som blir slått, vil slå andre».

Men nå kom det et innspill som pekte i en helt annen retning. Det var en annen mulig bakgrunn for guttenes voldelige adferd, nemlig at foreldrene var for snille! Hvis foreldrene sier ja til alt, blir barna deres bortskjemte og vant med å få viljen sin. Dersom de så ikke får viljen sin andre steder, kan de bli så innstilt på å få viljen sin allikevel at de tyr til vold. Dessuten vil de miste respekten for foreldrene sine, fordi foreldrene ved sin handlemåte («gi dem alt de har») ikke viser respekt for seg selv. Denne respektløsheten smitter over på andre, og barna får tilslutt ikke respekt for noen; de vil bare betrakte dem som noen som kan hjelpe dem til å få det de vil ha. Også dette vil gjøre det lettere å bli voldelig mot andre.

Altså: både foreldre som slår barna sine, og foreldre som sier ja til alt og ikke setter grenser, kan derfor risikere å få voldelige barn.

Motsatsen til «snille» foreldre er ikke voldelige foreldre. Det viste seg nemlig at foreldre som sier ja til alt, også kan slå sine barn: det er ikke nødvendigvis noen motsetning her. Det motsatte av foreldre som alltid sier ja, er derimot foreldre som alltid sier nei, foreldre som aldri lar barna få lov til noen ting. Barn av slike foreldre vil ifølge klubbens deltagere ikke bli voldelige. De blir tvert imot veldig snille, de vil være selvoppofrende og bare tenke på andre, de vil kreve lite for seg selv og bli veldig høflige. Dette hørtes jo bra ut: det kunne nesten se ut til at dette ville være den mest tjenlige måten å oppdra sine barn på. Men det kom frem at disse barna ville bli så selvutslettende at de ville mangle eget initiativ. De ville derfor ikke få utrettet så mye i livet.

De aller verste foreldrene viste seg ikke å være hverken de voldelige foreldrene, ja-foreldrene eller nei-foreldrene, men foreldre som bare sier «kanskje» eller «vi får se». For da vet barna aldri hva de har å forholde seg til. De mest utrygge barna vil derfor være de som har slike foreldre.

Nå hadde vi snakket lenge om hvordan foreldrenes oppførsel påvirket barnas oppførsel. Men er det bare foreldrene som påvirker barna? Nei, vi har også miljøet barnet vokser opp i. Selv om foreldrene gjør alt riktig kan det nemlig være vanskelig å bli et godt menneske dersom alle andre rundt barnet er noen banditter, også vennene. Vi gikk inn på spørsmålet om alle barn har like stort ansvar for sine handlinger, uansett alder. Og dette var det enighet om at de ikke kan ha: et barn på et par år kan ikke ha like stort ansvar som en tenåring, de vet jo ikke alltid hva de gjør engang. Dessuten har eldre barn et større ansvar for sine handlinger fordi «de har mer tid for seg selv», uten foreldrene.

Nå var det tid for å runde av. Vi hadde funnet frem til hvordan foreldre ikke bør være om de vil unngå å få voldelige barn, vi hadde også sett at miljøet spiller en rolle, og vi hadde sett at barna får større ansvar med alderen. Hva så med vårt utgangspunkt denne gangen, kunne vi gi et svar på spørsmålet om de to guttene som slo ned Richard hadde et ansvar, eller om de kunne skylde på sine foreldre (som kanskje hadde vært for ettergivende)? Sett i lys av den foregående samtalen var svaret nei: når man er 15 år er man gammel nok til å fatte sine egne valg, og dermed ta ansvar for sine egne handlinger. Da er de så mye tid borte fra foreldrene at de ikke lenger kan skylde på dem.

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 10:19.