Møte i 9-13-årsgruppen – 30. november 2004

Denne gangen hadde vi besøk av Heidi Dahlsveen (http://www.dahlsveen.no), profesjonell forteller som vi også leier lokalene våre i Biermannsgården av. Hun valgte å fortelle to lettere makabre historier, hvorav den siste var en spøkelseshistorie, og var sammen med oss under den derpåfølgende samtalen.

Vi begynte med å spørre hva de to fortellingene hadde til felles. Det kom flere forslag:

Vi gikk videre på det siste: at mennesker ble spist. Hva tenkte filosofiklubbens deltagere om det å spise mennesker? Første respons var at det var ekkelt, noen mente det var dårlig gjort, det ble endog foreslått at det kunne være morsomt! Det ble videre foreslått at menneskekjøtt smaker vondt, men dette var det naturlig nok vanskelig å bekrefte eller avkrefte...

Alle var ikke enige i at det var spesielt ekkelt å skulle spise mennesker. Mennesket spiser jo selv mange slags ekle kryp, noen steder spiser de både frosker, slanger og larver. Så hvorfor skulle det være så mye mer ekkelt å spise mennesker? Mot dette ble det hevdet at det likevel var verre å spise mennesker enn slike småkryp fordi mennesket er «mer verdt». Alle var imidlertid ikke enige i dette, og det ble hevdet at alle levende vesener er like mye verdt fordi «de formerer seg». Fordi mennesket formerer seg akkurat som andre levende vesener, er det ikke noe spesielt med mennesket.

Hvorfor kan mennesket sies å være mer verdt enn et dyr? Jo, ble det hevdet, fordi vi har en større hjerne. «Vi kan mer, vi vet mer og vi forstår flere ting.» Dette ble det stilt spørsmålstegn ved, for hvordan vet vi egentlig at mennesker forstår mer enn f.eks. en gris? Flere argumenterte for at det går fint an å snakke med dyr, og for alt vi vet kan dyrene ha et avansert språk som vi ikke forstår. Dette språket består ikke nødvendigvis bare av lyder, men også av adferd (kroppspråk). Dette minnet oss på en tidligere samtale hvor vi snakket om vennskap: kan vi være venner selv om vi bare bruker kroppsspråk for å forstå hverandre? Dengang kom vi frem til at dette går fint. Vi kan derfor godt snakke med, og være venner med, dyr. Det ble også foreslått at dyrene finner på nye «ord» hele tiden, og at de derfor er mer kreative. Kanskje diskuterer grisene hvordan menneskene er uten at vi vet om det. Mot dette ble det sagt at en gris «ikke kan hilse», og at «mennesket bestemmer over dyrene».

Dette siste var et nytt poeng. Det er jo faktisk slik at vi bestemmer over dyrene – enten vi mener dette er riktig eller galt. Men argumentet ble nå snudd på hodet: flere hevdet at vår hersing med dyrene er et argument for at mennesker snarere enn dyr burde bli spist! Vi sperrer dyrene inne og behandler dem dårlig, og vi ødelegger naturen også. Ja, selv trærne er viktigere og bedre enn menneskene, for de «skaper oksygen». Men vi, menneskene, bare ødelegger! Så hvorfor skulle da mennesket være mer verdt enn dyrene? Dessuten er det urettferdig å spise dyr, for de «kom til jorden før oss». Det hadde vært mer rettferdig om dyrene spiste mennesker, for dyrene er «snillere enn oss». At dyr har spist mennesker, ga de et eksempel på: i vikingtiden la man ut nyfødte pikebarn til ulvene. Det ble altså den gangen akseptert at dyr spiste mennesker, selv om de ikke gjorde dette selv.

Følgende ble påpekt: «vi spiser ikke mennesker fordi det er uvanlig». Men begrunnelsen ble forlatt etterat vi oppdaget at argumentet fungerte like bra (eller dårlig) andre veien: «det er uvanlig fordi ingen spiser mennesker». Deretter ble det sagt at vi bare kan spise det som er «spiselig», dvs. det som er godt og sunt. Er så mennesket «spiselig» i denne forstand? Dette kunne ingen riktig svare på. Men kanskje er det «usunt» med menneskekjøtt, kanskje blir vi «gale i hodet», kanskje blir vi «avhengige»? En av deltagerne holdt et engasjert forsvar for spising av menneskekjøtt. Hun hadde heller ikke syntes det var ekkelt om hun fikk vite at hun hadde spist menneskekjøtt.

Dette var tydeligvis ikke like greit for alle, men det eneste motargumentet som syntes å ha noe ved seg, var det som gikk på at mennesket forstod og kunne mer enn dyr. Og akkurat dette hersket det nå usikkerhet om. Men så var det mange som fremdeles syntes det var ekkelt å spise menneskekjøtt. Det kom nå et nytt forsvar for dette. Det er ekkelt å spise seg selv. Og det er ekkelt å spise noe som ligner på en selv, men bare om vi vet at det er menneskekjøtt vi spiser. Dersom vi tror det er noe annet, vil vi kanskje synes at det smaker godt (en av deltagerne var fremdeles uenig i at det skulle gjøre noen forskjell om vi visste det eller ikke).

Men igjen: hvorfor er det så ekkelt å vite at vi spiser menneskekjøtt, selv om det skulle smake godt? Kanskje fordi mennesker ser ekle ut, slik f.eks. en rotte kan se litt ekkel ut? Og her fikk vi en utlegning om hvor ekle mennesker er: det er ekkelt at vi har digre øyenhuler i ansiktet, at vi er stygge, at vi sikler, at vi har dårlig ånde osv. Og når vi ser noe som ser ekkelt ut, tenker vi at det som er inni også er ekkelt. Og da får vi ikke lyst til å spise det. Så om ikke av andre grunner er det altså ekkelt å spise mennesker, og derfor er det best ikke å gjøre det.

Uansett om vi mener det er moralsk akseptabelt å spise mennesker eller ikke, var vi vel enige om at det er best for oss alle at det faktisk er forbudt. Vi ville ikke føle oss særlig trygge om vi når som helst kunne risikere å bli spist av noen som følte seg litt sulten! På den annen side: om noen hadde lyst til å bli spist, så kunne de jo gjerne det...

Kveldens avslutningsreplikk ble: «Det er rart å spise mennesker... Man spiser ikke mennesker!» :-)

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 10:19.