9-13-årsgruppen – 1. mars 2005

Siden vi ikke hadde blitt helt ferdig med diskusjonen om «hva vi gjør når vi tenker» forrige gang (som grunnet vinterferien var for to uker siden), bestemte vi oss for å fortsette på dette temaet idag. Sist diskuterte vi følgende forslag:

  1. å tenke er å frembringe noe i minnet eller å se noe
  2. å tenke er å lære

Etter å ha frisket opp diskusjonen fra sist, spurte vi om noen hadde andre svar å komme med. En svarte: «å tenke er å bruke hjernen». Vi spurte om det er noe som skiller dette svaret fra de to foregående svarene, og fant ut at de to første beskriver hvordan man bruker hjernen, det siste at man bruker hjernen. Det siste svaret er en betingelse for de to første, eller: de to første er eksempler på det siste. En annen deltager mente at «å tenke er å filosofere». Dette svaret kan bl.a. forstås som nok et eksempel på hvordan vi bruker hjernen.

Vi fortalte nå en liten historie – både for å få skape distanse til tematikken vår, men også for eventuelt å gi grobunn for nye innspill til temaet. Historien var fra zen-buddhismen og handlet om munkene Tanzan og Ekido som på sin vei møter en vakker, ung pike. Pyntet og fin som hun er ber hun om hjelp til å komme seg over en søledam. Ekido kvier seg, men Tanzan bærer henne uanstrengt og uanfektet over på den andre siden. Etter å ha vandret en stund i taushet, spør Ekido: «Hvorfor bar du henne over dammen? Vet du ikke at vi munker skal holde avstand fra piker, i særdeleshet unge, vakre piker?» Tanzan svarer: «Jeg satte fra meg piken på andre siden av dammen. Bærer du på henne fremdeles?»

Første kommentar var: kan man bestemme seg for å glemme? Tanzan hadde jo glemt piken straks han hadde satt henne fra seg. Her var det uenighet blant deltagerne. En mente ja, hvis vi bare er bestemt lenge nok, så vil tankene til slutt gå ut av hodet. En annen mente nei, vi kan ikke selv bestemme oss for å glemme. Riktignok glemmer vi hele tiden, men det er ikke fordi vi bestemmer oss for det, det er noe som bare skjer av seg selv. Noen glemmer fort, mens for andre tar det lenger tid.

Visse kommentarer fra noen av deltagerne gjorde oss usikre på om alle hadde skjønt historien. Vi spurte derfor hva historien handlet om, og som svar fikk vi mer eller mindre treffsikre gjenfortellinger av historien. Vi presiserte at vi ikke var interessert i gjenfortellinger, men ville vite meningen med historien. Da dette ble klart, fikk vi imidlertid kritikk for å ha stilt et uklart spørsmål: å spørre hva historien handlet om, kunne bety begge deler, både gjenfortelling av og meningen med historien. Vi takket for kritikken, og stilte så det mer presise spørsmål: hva var meningen med historien? Resten av kvelden gikk med på å undersøke dette.

Første innspill: Tanzans sluttkommentar viser at Ekido ikke lenger trodde så mye på religionen. Det var derfor han ikke hadde fått piken ut av hodet. Altså var meningen med historien å få oss til å tro (eller tenke) mer på religionen. Forslaget fikk motbør fra en av deltagerne som mente at grunnen til at Ekido ikke hadde fått piken ut av hodet nettopp var at han hadde tenkt/trodd (for mye) på religionen. Hadde han ikke tenkt så mye på religionens krav (om å ha rene tanker), hadde det vært lettere for ham ikke å tenke på henne. Det kom også flere spredte innspill fra andre deltagere. Etterhvert så vi oss nødt til å forsøke å sette noen av tankene i system på tavlen:

I sine handlinger og tanker opptrer de tilsynelatende altså helt motsatt. Vi spurte hvordan det kunne ha seg at det å hjelpe et annet menneske, slik Tanzan hadde gjort, kunne innebære et brudd på religionen. Er ikke alle religioner opptatt av medmenneskelighet og nestekjærlighet? Jo, dette var de enige i, og mente at de først hadde tatt feil her. Når Tanzan bar henne over dammen, så bar han henne «som et menneske», ikke som «en pen jente». Derfor brøt han ikke med religionen likevel. Men når Ekido bar på henne (dvs. i tankene), så bar han henne nettopp som «en pen jente». Derfor brøt han med religionen. Vi måtte på bakgrunn av dette utbedre skjemaet vårt:

(I denne forbindelse kunne det også diskuteres om ikke Ekido faktisk bryter med religionen ved ikke å hjelpe den unge piken over dammen, men dette spørsmålet kom vi ikke inn på.) Vi ville undersøke hva det egentlig innebærer å se en person som noe annet enn «et menneske», f.eks. som «en pen jente». En foreslo at det Ekido gjorde når han så henne som «en pen jente» og ikke som «et menneske», var å se henne som en fristerinne. Det han imidlertid kunne ha gjort, var å forestille seg henne som «ond». Dermed ville det vært lettere for ham å glemme henne, dermed ville hun i mindre grad blitt en «fristerinne» for ham, dermed ville han i praksis vist at for ham er religion viktigere enn piken!

En deltager fikk her assosiasjonen til begrepet «jentelus». Ekido hadde jenter på hjernen, altså hadde han fått jentelus på hjernen. For akkurat som man kan få en melodi på hjernen, kan man få jentelus på hjernen. Nå kan det forsåvidt være greit å få en melodi på hjernen – dersom det er en fin melodi. Men hvis det er en dårlig melodi, er dette svært irriterende. (Men det ble presisert at det at det er en dårlig melodi, ikke er til hinder for at man kan få den på hjernen. Eksempler ble gitt.) Når man har lus på hjernen, er det så om å gjøre å finne en lusekur. I Ekidos tilfelle var denne lusekuren religion. Vi lurte på om religion var det eneste som kunne brukes som lusekur. Neida, også filosofisk samtale kunne brukes (men var visst ikke særlig effektivt). Eller en «munkedame». Eller å tenke på noe annet som er viktigere for deg. Dessuten hadde vi allerede fått et annet forslag til hva vi kan gjøre for å motstå fristende tanker: å tenke på det som er fristende som noe negativt («ondt»).

Siden opprettet: 2005. Sist endret: 09.10.06 10:19.