9-13-årsgruppen – 12. april 2005

Kvelden startet med et sitat fra dagens Aftenposten: «Gang på gang vedtar Stortinget nye lover myntet på innvandrere som slett ikke er nødvendige.» Vi spurte om de kunne se noe feil med setningen. Med litt hjelp og forklaring på vanskelige ord oppdaget de at leddet «som slett ikke er nødvendige» i setningen henspiller på innvandrerne, ikke på lovene, slik vi må anta det var ment. Vi ba dem finne andre formuleringer som unngikk denne tvetydigheten, og de kom opp med noen gode erstatninger.

Også ikveld skulle en av deltagerne legge frem et spørsmål. Vi fikk imidlertid to spørsmål: «Hva er egentlig farven rød?» og «Hvor går grensen fra der det ikke er rød lenger?» Etter litt frem og tilbake, ble vi enige om å forsøke å begrense oss til det første spørsmålet. Men det var ikke lett, og vi fikk endel innspill til begge. Blant annet lurte vi på hvor mye av den egentlige farven rød som må være tilstede i en farve for at vi fremdeles skal være rød. Her fikk vi gjentatt et forslag fra en tidligere kveld hvor vi diskuterte den gamle skuta som hadde fått byttet ut alt treverk. Da ble det hevdet at minst 50% av treverket måtte være originalt for at vi fremdeles skulle kunne si at skuta var gammel. Tilsvarende, mente noen, måtte 50% av den egentlige farven rød være tilstede i en farve for at farven fremdeles skulle være rød. Ja, det måtte antagelig være mer enn 50%. Men altså: hva er den egentlige farven rød?

Vi spurte om dette overhodet var et filosofisk spørsmål, og måtte til slutt undersøke nærmere hva gruppen forstår med et filosofisk spørsmål. De mente at dette var spørsmål som det finnes mange riktige svar til, i motsetning til vitenskapelige svar hvor det kun finnes ett riktig svar til hvert spørsmål. Vitenskapelige spørsmål støtter seg også på forskning og eksperimenter. Dette spørsmålet, om hva rød er, var vel mest et vitenskapelig spørsmål. Det ble iallefall mye snakk om fysiske fenomener som lysbølger og regnbuer. Men etterhvert kom vi over i en diskusjon om hvorvidt vi kan stole på sansene våre. Hvordan kan vi vite at den farven vi oppfatter er den samme som et annet menneske oppfatter? Det at vi bruker det samme ordet på farven, er jo ingen garanti. Det kan enten være en tilfeldighet, eller vi bruker det samme ordet om to oppfatninger av farver som er nesten like, men ikke helt.

Ser alle mennesker likt? Det som er sikkert, er at vi ikke kan gå inn i et annet menneskes hode for å finne ut om vi ser og tenker likt. En deltager hadde et kreativt forslag: vi kan lage en datamaskin som viser et bilde av de farvene hjernen vår produserer utfra sansningen av f.eks. en blyant, så kan den andre personen se på dette bildet og sjekke om farven på blyanten er den samme som den han selv har i hodet. Men dette hjelper oss ikke. Vi vet jo fremdeles ikke om vi kan stole på at vi ser det samme når vi ser på skjermen. Hvis en person ser på en rød blyant og ser den som rød, vil skjermen vise en rød blyant. Men hvis en annen ser rødt som blått, så vil for denne personen både blyanten og bildet av blyanten være blå. Og da er vi like langt.

Kan farver forklares? Kan vi f.eks. forklare for en som har vært blind hele livet hvordan farven rød ser ut? Nei, dette er umulig. Farver må sees. Det er derfor vi aldri kan være helt sikre på at vi ser den samme farven. Kan vi forklare en firkant? Ja, det mente gruppen, og kom med forslag til forklaringer som kunne brukes. Hva er da hovedforskjellen på en farve og en firkant, hva er det som gjør at firkanten kan forklares uten støtte av sansningen, mens farven ikke kan det? En deltager som lenge hadde vært stille svarte: «Det er vanskelig å forklare farve for den har ingen form.» Og dette ble siste ord ikveld.

Siden opprettet: 2005. Sist endret: 09.10.06 10:19.