9-13-årsgruppen – 26. april 2005

Som tema denne gangen bestemte vi forrige uke at en av deltagerne skulle fortelle om et selvvalgt bilde. Nå viste det seg at deltageren hadde glemt bildet. Så da valgte vi isteden å nøste videre i trådene fra forrige gang. Problemet var: hvordan kunne Jesus tro at han var Guds sønn når han som jøde ikke trodde på Jesus som Guds sønn? En av deltagerne kom inn på sin «gamle» teori om at det var «halve Gud» som fortalte Jesus at han var Guds sønn. Den andre halvparten av Gud mente at Jesus ikke var Guds sønn. Gud var altså ikke enig med seg selv i denne saken, følgelig kunne Jesus være jøde og samtidig bryte med jødenes manglende tro på at Jesus var Guds sønn.

Denne teorien falt ikke i god jord hos resten av gruppen, enda så kreativ den var. For hvordan kan det gi mening å påstå at Gud består av to halvparter? Betyr ikke dette isåfall at vi har med to guder å gjøre? Og er det egentlig nødvendig å vite om Gud er enig med seg selv eller ikke for å avgjøre spørsmålet om Jesus er Guds sønn? Men deltageren ville ikke forholde seg til noen av spørsmålene. Selv når hun ble satt under press for å svare enten ja eller nei på det siste spørsmålet – om teorien er nødvendig for å løse problemet vårt – strakk hun seg ikke lenger enn til et meget vagt «på en måte». Dette mangelen på vilje til å møte konsekvensene av sin egen tenkning avstedkom mye munterhet i gruppen, og deltageren måtte finne seg i at så snart en eller annen fikk et spørsmål som det var vanskelig å svare ja eller nei på, så ble det spøkefullt referert til hennes unnvikende svar «på en måte».

Tilbake til hovedproblemet. Vi ville vise gruppen at det kunne oppstilles som et logisk gyldig resonnement eller argument. Problemet kan beskrives på en matematisk-logisk form som gjør det lettere for oss å oppdage hvor feilen ligger, dvs. hvorfor vi opplever problemet som et problem. Et resonnement består av ett eller flere premisser som leder frem til en konklusjon. Hva var premissene her? Første premiss lå ganske opp i dagen:

(P1) Alle jøder tror at Jesus ikke er Guds sønn

Men hva er det andre premisset? Hvilken annen opplysning trenger vi for å kunne trekke en slutning fra P1 til den problematiske konklusjonen som sier at Jesus ikke tror at han er Guds sønn? Etterhvert resonnerte gruppen seg frem til hvilket premiss det dreide seg om:

(P2) Jesus er jøde

Når vi først har disse premissene klart for oss, ser vi at konklusjonen blir:

(K) Jesus tror ikke at Jesus er Guds sønn

Vi ville nå vise gruppen at denne resonnementet kunne oppstilles på logisk form ved bruk av symboler. For å få dette til, må vi gjøre to erstatninger i det opprinnelige resonnementet:

Derved kan resonnementet oppstilles på logisk form:

(P1) Alle J er I
(P2) Jesus er J
(K) Jesus er I

Det var først noe vanskelig å få gruppen med på tankegangen her, så et annet eksempel med samme logiske form ville kanskje gjøre det klarere:

(P1) Alle nordmenn er mennesker
(P2) Knut er nordmann
(K) Knut er et menneske

Noe lettere ble det med dette eksempelet, men vi merket at dette fremdeles var vanskelig materie (ikke uventet da dette er stoff som læres på ex.phil. på universitetet). Vi avsluttet derfor rett og slett med et forslag til løsning på problemet: kunne det ikke tenkes at Jesus startet livet som jøde, men så, på et eller annet tidspunkt, fikk en overbevisning om at han var Guds sønn? Altså at Jesus, så lenge han var jøde, var enig med alle andre jøder i at Jesus ikke var Guds sønn – men at han forlot jødedommen og ble kristen da han fant ut at han faktisk var Guds sønn? Det opprinnelige problemet var følgelig ikke et reelt problem siden det forutsatte at Jesus var jøde og ikke-jøde på samme tid. Det var altså et «skinnproblem». Dette svaret virket umiddelbart forløsende på hele gruppen, og utløste spontan applaus. Det var på tide å avslutte :-)

Siden opprettet: 2005. Sist endret: 09.10.06 10:19.