9-13-årsgruppen – 11. oktober 2005

I denne gruppen hadde vi bare en deltager som ikke hadde vært med i filosofiklubben før. Det var lenge siden sist, og det ble foreslått at alle kunne fortelle litt fra ferien. Men hvilken ferie; sommerferien? høstferien? Nei: ferien fra filosifiklubben. Men vi hadde som sagt en ny deltager som bemerket tørt at da måtte hun fortelle fra hele livet sitt. Så da begynte vi der: Hva var det viktigste som hadde skjedd i hennes liv? Det viste seg å være en rideleir sist sommer. Hvorfor var den det viktigste? Fordi hun hadde hoppet hinder, og da hadde moren lovet henne at hun skulle få en hest om to år. Ville det bli like stort dersom hun senere ville bli lovet enda en hest, hadde gleden blitt f.eks. dobbelt så stort? Nei. Første gangen var alltid spesiell. Det samme gjaldt leirskolen; hun ville ikke glede seg like mye til neste leirskole fordi hun allerede hadde opplevd en leirskole. Spørsmålet var da om det ville oppleves som like stort når hun faktisk får hesten enn når hun ble lovet den. Hun trodde det ville bli størst å faktisk få hesten, så når den tid kom ville dette være det største hun hadde opplevd i sitt liv. Det var mulig å tenke seg at det var større å få løftet om hesten, men lite sannsynlig.

Var det interessant for de andre deltagerne å høre om det største i hennes liv; var det alltid interessant å høre om det største i andres liv? De andre detagerne syntes det var interessant å høre om leirskolen og hesten, særlig fordi de lærte noe nytt om hester. Men det var ikke alltid interessant å høre om det som var viktig for andre; det var bare interessant dersom de fortalte noe som de selv interesserte seg for, når det var noe «spennende».

Her hadde vi en digresjon om et ordspråk: at dagen idag kan du fylle med hva du vil. For kan du egentlig det? Den delen av dagen som allerede er over er allerede fylt, og den delen av dagen som ikke er kommet enda kan du ikke gjøre noe med – ennå. Så den eneste delen av dagen du kan fylle, er det lille sekundet som er akkurat nå. Det ble derfor foreslått at ordspråket burde modifiseres: Det lille sekundet som du lever i akkurat nå kan du fylle med hva du vil.

En annen deltager fortalte at også hennes største opplevelse var knyttet til en leirskole, men da hun skulle forklare hvorfor denne leirskolen var så spesiell var det først ingen som ble overbevist – ikke før hun fortalte at hun fikk en bestevenninne. Det var allikevel ikke det at hun fikk en bestevenninne alene som gjorde denne opplevelsen så spesiell, det var leirskolen «som helhet».

En tredje deltager mente at hennes største opplevelse var hele det året hun bodde på Capri. Men nå hadde vi beveget oss fra noe veldig konkret (løfte om en hest), til noe mindre konkret (en leirskole) til noe veldig lite konkret (et helt år på Capri). Dette måtte derfor konkretiseres: Det som var så spesielt var at hun opplevde at barna der ble behandlet som små voksne, og ikke fikk lov til å leke. Hun følte seg derfor priviligert som fikk være barn.

Hadde disse opplevelsene noe til felles? Kanskje det at de alle befant seg borte fra hjemmet? Men nei: Hun som var på Capri bodde jo på Capri et helt år, og da var Capri hjemmet hennes. Men hvis hun bare hadde bodd på hotell på Capri hadd hun ikke bodd der. Det ble foreslått at det som er viktig når man bor et sted er at man er innstilt på å bo der en stund, og at man har tingene sine der. Det er derfor ikke først og fremst lengden av oppholdet som avgjør om man bor et sted: Hvis man flytter inn i et hus for å bo der, men så plutselig må flytte etter fire dager, har man bodd der i fire dager. Eller man kan bo «midlertidig» et sted, som altså er noe annet enn å bo i egentlig forstand, i lang tid, mens man oppbevarer møbler o.l. et annet sted i påvente av å flytte.

En fjerde deltager hadde også hatt en av sine største opplevelser på en leirskole. Her fikk han en venn, men det var ikke dette som var det største; det var leirskolen som helhet. Men det viste seg at vennskap var en avgjørende faktor i alle disse opplevelsene: Man kan bli venn med en hest, hun som var på Capri hadde venner der, og leirskoler er fine fordi man får venner og har det gøy sammen.

Så da en fjerde deltager fortalte at det største for henne hadde vært å begynne på ny skole, var det naturlig å spørre om dette også hadde med vennskap å gjøre, og det hadde det: Hun hadde fått en ny bestevenninne allerede første dag, og det var det som hadde vært så fint med den nye skolen.

Siden opprettet: 2005. Sist endret: 09.10.06 10:19.