10-13-årsgruppen – 7. februar 2006

Vi startet årets første filoklubb med en liten filosofisk tankelek. Vi spurte: «Hvem tror de vet hva som skal skje nå? Hvem vet ikke? Hvem er usikre på om de vet eller ikke?» Øvelsen viste etterhvert at alle trodde eller forventet noe, alle forventet f.eks. at gulvet ville være på plass i rommet, at det var stoler og tepper i rommet osv. Noen lurte på om dette var en øvelse eller en test. Forskjellen var at en øvelse gjøres flere ganger, mens en test bare utføres én gang. Isåfall var dette en test. >Men ikke alle var enige i at «testen» ble utført bare én gang: Spørsmålene ble jo stilt flere ganger! En mente at dette ikke var en test i det hele tatt, men bare en rekke spørsmål.

Dagens «hovedoppgave», som var beslektet med den innledende «testen», var en medbragt kurv med lokk. Spørsmål: Hva er i kurven? (Deltagerne fikk ikke kjenne eller riste på kurven.) Første forslag: Et substantiv! Men forslagsstiller var rask til å tilføye: «Den kan også være tom.» Men den kunne ikke være tom, for det var jo luft i den. Men er «luft» et substantiv? Vi måtte da finne ut hva et substantiv er: Substantiv er et ord på en ting, «et ord vi kan sette en, ei eller et foran». «Vi må kunne ta på et substantiv,» foreslo en. Nei, det kan ikke stemme, mente en annen, for hva da med solen? «Sol» er et substantiv, men vi kan ikke ta på solen!

Denne replikken avstedkom en lengre utveksling om hvorvidt det var mulig å ta på solen. Første motbegrunnelse var at vi ikke kan ta på solen fordi den er altfor varm. Alt som kommer for nær solen vil smelte. Mot dette innvendte en at det kan være en «dau» hånd som tar på solen. Men hva mente hun egentlig med det? Vi fikk ingen avklaring. Så ble det foreslått at vi kan ta på solen dersom vi ikler oss en spesialdrakt. Ikke alle var enige: Enhver drakt vil smelte, mente flere. Vi spurte om det var en forskjell mellom det å ta på solen og det å ta på luft. Ja, i teorien kan vi ta på solen (dersom vi har hanske), men luften kan vi ikke ta på uansett.

Etter dette var det klart at vi trengte en ny definisjon på substantiv. Vi kunne ikke ha en definisjon som krevde at vi måtte kunne ta på tingen. En foreslo nå følgende: Et substantiv er en ting som kan beskrives. Dermed kan både sol og luft være substantiver, for begge kan beskrives. Denne bevegelsen fra «berøring» til «beskrivelse» er forøvrig et godt eksempel på hvordan samtalen flytter begrepsforståelsen fra det konkrete til det almene. Berøring er et sansekriterium som jo nødvendigvis må knytte seg til den konkrete gjenstanden (solen, luften som er rundt meg akkurat nå osv). Med beskrivelsen tar vi et skritt tilbake og omfatter, ikke bare denne ene konkrete forekomsten av gjenstanden her og nå, men alle andre forekomster som hører under det samme begrepet. Vi snakker nå ikke om luften foran meg, men luft som sådan, ikke om den ene solen i vårt solsystem, men om alle tenkelige soler som sådan.

Så åpnet vi kurven og viste frem innholdet. Inni kurven lå en annen kurv, også den med lokk. Og inni denne andre kurven, var det ingenting. Bortsett fra luft da, som flere påpekte. En sammenligning ble trukket til syltetøyglass som kan være lufttomme. Når de er lufttomme, går det ikke an på trykke ned lokket i midten. Vi spurte hva vi kan kalle innholdet når det hverken er syltetøy eller luft i glasset? Svar: Ingenting! Den er tom.

Til slutt ba vi deltagerne late som om kurven var hodet til en av deltagerne. Oppgaven var nå å lage en tegning som viste innholdet i «kurven»! Etter 10-15 minutters tegnepause tok vi for oss en av tegningene (vi rakk ikke flere). Den viste en hjerne som sto over en fotball og en håndball. Inni hjernen var det celler. Fotballen og håndballen er ikke tilstede i hodet på samme måte som cellene og hjernen: De er der bare som tanker. I hodet finner vi derfor to nivåer: et fysisk og et tankenivå.

Cellene var altså en del av hjernen. Men vi kunne ikke snu om på det og si at at hjernen var en del av cellene. En deltager kom med følgende påstand, i et forsøk på å klargjøre: «Cellene kan ikke tenke uten hjernen, og hjernen kan ikke tenke uten cellene». Men det viste seg at den første delen av påstanden («cellene kan ikke tenke uten hjernen») var problematisk fordi den forutsatte at cellene faktisk kan tenke (ved hjelp av hjernen), noe de ikke kan. Det er bare hjernen som kan tenke (ved hjelp av cellene), ikke cellene selv. Når dette ble klart, ønsket hun å trekke tilbake første del av påstanden sin.

Siden opprettet: 11.02.06. Sist endret: 09.10.06 10:19.