10-13-årsgruppen – 6. juni 2006
Idag hadde vi med oss foreldre og foresatte som observatører. Og vi avsluttet med en samtale med de foresatte. Her fikk vi høre om deres erfaringer med filosofiklubben og vi drøftet veien videre sammen.
Deltagerne begynte med å presentere det de skulle gjøre: De skulle fremføre et rollespill om barn som er misfornøyde med at foreldrene lar dem være alene hjemme med mobiltelefonen. Rollespillet var basert på en finsk undersøkelse (se referat fra 2. mai 2006). Etter rollespillet var det duket for oppklaringer og diskusjon.
Alle var enige om at de finske foreldrene fra undersøkelsen var teite, og grunnen til det var at de hadde «rare meninger». Disse meningene, eller oppfatningene, formulerte gruppen slik:
- Mobiltelefonen kan være barnevakt
- Jobben er viktigere enn barna
- Jobben tar for mye tid (det viste seg senere at dette ikke var foreldrenes skyld)
- Det er greit å gi gaver til barna for at de skal være barnevakt for hverandre
Det viste seg at de to siste punktene ikke nødvendigvis hadde sin rot i virkeligheten. De hadde sin bakgrunn i rollespillet som klubbens deltagere selv hadde laget. De to første oppfatningene, derimot, kunne vi lese direkte ut fra artikkelen.
Hvilken av oppfatningene er den absolutt verste, dvs. hva er mest dårlig gjort overfor barna? Her var det noe uenighet. Både den første, den andre og den siste er virkelig ille. Det ble argumentert for at den første er verst fordi foreldrene viser at de virkelig dropper barna. Det er dessuten dårlig gjort. Og småbarn kan ikke være alene hjemme med en mobiltelefon! Den andre holdningen ble stemplet som feilaktig: En jobb kan ikke være viktigere enn ens egne barn.
Tilbake til mobiltelefonen som barnevakt. Det er mange ting en mobiltelefon ikke kan gjøre. Dersom vi kunne få absolutt alt vi trenger gjennom telefonen, så hadde vi ikke trengt å komme i filosofiklubben – vi hadde ikke trengt noenting! Vi kan bare rett og slett være hjemme hele tiden, med telefonen. Spesielt hvis vi har 3G-telefon, som vi kan se hverandre med.
Vi laget en liste over ting en mobiltelefon ikke kan gjøre, og som det derfor trengs et voksent menneske til å hjelpe barn med:
- legge barn
- lage mat
- hjelpe til med lekser
- trøste
- slå, kjefte
- passe på
Kanskje kunne disse punktene brukes til å overbevise de finske foreldrene om at de ikke kan la barna sine være alene med mobiltelefonen? Hvilke av disse punktene ville i tilfelle vært mest overbevisende som overtalelsesmiddel? Det ble foreslått at det kommer an på barnets alder, fordi barn i forskjellig alder har forskjellige behov. Gruppen lanserte følgende kategorisering:
- Fire til seks år: Her var det flertall for at behovet for trøst var viktigst, men det er også behov for hjelp til å legge seg og lage mat.
- Syv til ni år: Her mente de fleste at det er størst behov for leksehjelp, men det var også behov for å bli passet på.
- Ti til tretten år: Her mente alle at det var størst behov for å bli passet på.
Hvis vi så slår sammen alle aldre fra null til atten år, var det enighet om at det aller største behovet var å bli passet på. Det viste seg nemlig nå at det å «passe på» innbefatter flere av de andre punktene, nemlig å legge, lage mat, hjelpe til med lekser og trøste.
Det viste seg ellers at flere av punktene også kunne betraktes som fordeler: Det kan noen ganger være greit at det ikke er noen som bestemmer at du må legge deg til bestemt tid og som passer på deg hele tiden – f.eks. at du ikke spiser godteri. Og ingen vil bli slått eller kjeftet på (dette punktet er overhodet ingen fordel...). Det eneste punktet som alltid er en fordel er punktet om trøst!
Skjønt hvis de finske foreldrene ikke er glade i barna sine, hjelper ikke noen av disse argumentene. Og det var enighet om at undersøkelsen tydet på at de finske foreldrene nettopp ikke var glade i barna sine!
Dette var som sagt siste gang i filosofiklubben før sommeren. Vi håper å treffe igjen så mange som mulig av våre unge venner til høsten!
Siden opprettet: 26.06.06. Sist endret: 07.02.13 08:25.
