Dialogos – filosofi for ungdomstrinnet (elevbok 8. trinn)

av Guro Hansen Helskog – anmeldt av Øyvind Olsholt

Dialogos – filosofi for ungdomstrinnet er definitivt rett bok til rett tid. Boken handler ikke om filosofihistorie, men forsøker isteden å lose elevene inn i en filosofisk samtalekultur som gjennomsyres av grunnleggende dialogiske og kommunikative dyder som det å stille spørsmål, finne kriterier og begrunne. Det er en god bok, med mange gode spørsmål, problemstillinger og oppgaver, men for å oppnå den ønskede effekt hos elevene, avhenger den til syvende og sist av en lærer som våger å gå nye veier, menneskelig og pedagogisk.

Jeg har lenge vært overbevist om at filosofi før eller senere – i en eller annen form – vil finne veien inn i grunnskolen. Men en slik overbevisning representerer ikke lenger noen dristig spådom. Filosofi er i skolen allerede, ikke bare gjennom læreplaner og måldokumenter, men også i praksis: Mange skoler har begynt å eksperimentere med filosofiske samtaler i klasserommene, og en rekke engasjerte lærere og rektorer presser på for å skape nye rom for filosofisk refleksjon og dialog i de forskjellige fagene.

I denne situasjonen kan man definitivt si at Dialogos – filosofi for ungdomstrinnet er rett bok til rett tid. Den retter seg ikke bare mot KRL-faget, men sørger for å adressere målformuleringer i flere andre fag. Dessuten bestemte Stortinget ifjor at det skal gjennomføres nasjonale forsøk med filosofi i skolen de kommende årene for å finne ut hvilken rolle filosofi skal ha i fremtidens skole. Dette vedtaket har allerede resultert i en serie nye praksisprosjekter i skolene, og nye læremidler har sett dagens lys – både elevbøker og lærerveiledninger. Dialogos – filosofi for ungdomstrinnet er et av de nye skuddene på stammen. Og det er absolutt et interessant skudd.

Dette er en utgivelse litt utenom det vanlige fordi hele boken kretser rundt fundamentale bestanddeler i den filosofiske samtalen – og ikke rundt kunnskapselementer fra filosofiens historie slik vi har sett flere eksempler på i tidligere KRL-lærebøker. Kapitteloverskriftene taler for seg selv:

Ideen er å lose elevene sakte men sikkert inn i en filosofisk samtalekultur som gjennomsyres av grunnleggende dialogiske og kommunikative dyder – i motsetning til «debatten» og «diskusjonen» som menneskelig sett kommer til kort i forhold til samtalen (det gjøres et poeng av forskjellen mellom disse begrepene). For å nå dette målet introduseres vi for en rekke korte episoder, fortellinger, opplysninger, sitater, samtaler osv. som forfatteren så har laget spørsmål og oppgaver til – hele tiden med de fiktive vennene Mina og Morten som samtalende gjennomgangsfigurer. Boken er rikt illustrert og smakfullt designet, språket enkelt og tydelig.

Men fungerer det så? Kan en slik bok, med få ord og mange bilder, virkelig hjelpe elever til å bli mer filosofisk/dialogisk innstilt? Her vil jeg svare at det i stor grad kommer an på læreren, på hvilken filosofisk beredskap han eller hun møter elevene med. Et eksempel på lærerens store betydning for kultiveringen av de filosofiske dyder ser vi kapittelet «Vi samtaler». Her får vi presentert en lang liste med «regler for den filosofiske samtalen»:

Dette er fine og gode kommunikative regler som forsåvidt ikke burde begrenses til den noe snevre konteksten «filosofisk samtale». Jeg savner imidlertid regelen om å begrunne våre utsagn. Dette med begrunnelse er jo et eget kapittel, så det var litt underlig at det ikke også sto som en regel. I den forbindelse kunne man også tatt med regelen om at det er lov å skifte mening i løpet av samtalen: Når vi begrunner, er jo en mulig konsekvens at andre overbevises av grunnene våre.

Men det store spørsmålet er altså: Hvem skal sørge for at dette mangfold av regler blir overholdt? Hvem skal avgjøre når en elev virkelig tar en annen elev på alvor, og når oppmerksomheten er av en annen, og uønsket, sort? Hvem skal veie ønsket om tålmodighet opp mot ønsket om deltagelse og aktivitet? Hvem skal oppdage, og gjøre oppmerksom på, at eleven er uærlig eller forsøker å flykte (bevisst eller ubevisst) fra en vanskelig problemstilling? Hvem skal holde elevene i ørene når de, etter å lest reglene, «glemmer» dem og momentant erstatter dem med de sosiale konvensjoner som til daglig råder i ungdomsmiljøet? Hvem skal insistere på å lytte taust når elevene har mye mer lyst til å prate selv? Hvem, læreren selvsagt. Men er læreren virkelig istand til dette? Og er hun villig til det? Er hun villig til å legge bånd på elevens naturlige og spontane utfoldelse, bånd som er helt nødvendige for å få en filosofisk-analytisk samtale til å komme på skinnene? Tør hun å gå nye veier, menneskelig og pedagogisk, for å realisere de tilsynelatende abstrakte filosofiske målene? Svaret på disse spørsmålene vil, etter min mening, være avgjørende for i hvilken grad denne boken vil oppnå den ønskede effekt i elevgruppen.

Derfor er det meget bra at det lages en grundig lærerveiledning til boken. Uten at jeg har sett denne, vil jeg tro at sjansen for å oppnå resultater med elevboken er adskillig større når læreren har satt seg inn i – og helst gjentatte ganger selv har tatt del i – det hun skal forsøke å smitte over på elevene: en filosofisk samtalekultur. Men man blir jo ikke god i filosofisk samtaleledelse bare ved å lese bøker, uansett hvor gode de måtte være. Kun praksis kan gjøre en til en praktiker. Derfor, skal hver en filosofitime bli lysende erkjennelsesstunder for alle involverte – slik verket Dialogos setter seg som mål å være katalysator for – er det en nødvendig betingelse at lærerne har følt på kroppen hva det vil si å lede og delta i filosofiske samtaler. Ellers vil de mange gode forsetter lett drukne i sine egne ord.

August 2006

Guro Hansen Helskog
Dialogos – filosofi for ungdomstrinnet
Forlaget Fag og Kultur, 2006
Ca. 90 sider, innbundet
ISBN 13 978-82-11-00696-7
ISBN 10 82-11-00696-0

Siden opprettet: 25.08.06. Sist endret: 09.10.06 11:06.