Öppet sinne, stor respekt – handledning

Att föra filosofiska samtal med barn om barnkonventionens grunder

av Liza Haglund og Anders Persson – anmeldt av Øyvind Olsholt

Öppet sinne, stor respekt

Filosof Liza Haglund er en svensk filosof som gjennom flere år har praktisert filosofiske samtaler med barn i ulike sammenhenger. Ikke minst er hun kjent for sin innsats på Södra Teatern i Stockholm hvor barn har kommet til jevnlige samtaler på fritiden over flere år – litt á la filosofiklubben vår i Oslo. I 2003 ble hun kontaktet av Redd Barna i Sverige. De ønsket «[...] en bok om hur man kan föra filosofiska samtal med barn om Barnkonventionens principer och barnets rättigheter [...]». Hun allierte seg med filosof Anders Persson og sammen utga de denne lille «handledningen» i 2004.

 

Boken er tredelt. Første del handler om det filosofiske samtalefellesskapet generelt («undersökande gemenskap»), hva det går ut på og lærerens rolle som samtaleleder. Andre del tar for seg fire hovedprinsipper/artikler i FNs barnekonvensjon (artikkel 2, 3, 6 og 12) og diskuterer disse ganske utførlig. I tredje og avsluttende del filosoferer forfatterne over rettighetsbegrepet i barnekonvensjonen. Siden jeg primært leste boken i håp om å bli inspirert på det metodiske planet (hvordan lede filosofiske samtaler med barn), var de to siste delene med filosofiske realdiskusjoner av mindre interesse for meg.

Så hvordan mener Haglund/Persson at vi skal gjennomføre filosofiske samtaler med barn? Et hovedmål med en «undersökande gemenskap» er ifølge forfatterne å utvikle nye begreper og distinksjoner gjennom samarbeide, omtanke og respekt. Allerede her aner vi at Lipmans filosofi- og demokratiprogram for barn lurer i bakgrunnen; og selv om hverken Lipman eller hans P4C-program nevnes ved navn, er det klart at fremstillingen tar utgangspunkt i «Community of Inquiry»-begrepet (populært kalt «CoI»). Termen «undersökande gemenskap» er en direkte oversettelse av «CoI», slik vi på norsk snakker om «undersøkende fellesskap». Begrepet brukes også ofte synonymt med uttrykket «filosofiske samtaler med barn».

Helt i tråd med prinsippene for CoI beskriver forfatterne hvordan vi i samtalen søker en bevegelse bort fra enkeltindividet i retning kollektivets forpliktende fellesskap. Samtalenes almene, universelle karakter gjør at grensen mellom «dig och mig» blir mindre skarp enn den ellers ville vært. Samtidig betones imidlertid betydningen av individets fantasi:

Fantasin är viktig! Fantasin behövs för att utveckla nye idéer, och fokus ska ligga på att bygga resonemang, snarare än att rasera och förgöra varandras ståndpunkter. För att samtalen ska utvecklas behöver du därför fånga upp de idéer som kommer från barnen, ställa följdfrågor och be om klargjöranden. [...] Uten fantasi ingen utveckling! Men det är förstås också viktigt att kritiskt granska hållbarheten och rimligheten i de idéer som kommer upp. Det är inte rimligt att tro, tänka och tycka vad som helst.

Fantasien representerer en skapende kraft i mennesket. Men dette er også en forførende kraft som lett kan utmanøvrere tankens mer stillferdige og analytiske kraft. Det virker som om forfatterne er klar over denne motsetningen. De påpeker først, i beste CoI-ånd, at vi må slippe fantasien fri og ikke hamre løs på hverandres påstander («rasera och förgöra»). Samtidig er det jo filosofisk samtale vi skal ha, ikke en fri assosiasjonsstund, så vi må også kunne stille klare krav til «hållbarheten» og «rimligheten», dvs. på en eller annen måte vi gå løs på påstandene våre, ellers kommer vi ingen vei. Vi må overhodet ikke være redde for å stille krav til hverandre i den filosofiske samtalen.

Her, og andre steder i første del, virker det som om forfatterne identifiserer viktige motsetninger, men ikke er helt villig til å ta dem inn over seg, de gjør ikke mer ut av dem, og unnlater derved å tematisere det som er utfordrende og problematisk med dem. Et annet eksempel på dette finner vi i beskrivelsen av samtalen. På den ene side er dette en «enkel metod som är särskilt lämplig att använda för att samtala om frågor som inte har några givna svar». På den annen side: «En undersökande gemenskap är inget som kommer till i en handvändning, det är snarare ett ideal att sträva efter.» Og: «Att leda och styra fruktbara samtal kring ett visst ämne är en krävande och ibland mycket tuff pedagogisk uppgift.» Så: Er filosofisk samtale lett eller vanskelig? Forfatterne unnlater å problematisere den åpenbare motsetningen.

Kanskje har problematiseringsvegringen å gjøre med formatet: Dette er en liten håndbok, her er ikke plass for utdypende granskninger. Men faktum er at det er nettopp dette som skjer i bokens andre og tredje del. Her vies all plassen til problematiseringer av filosofiske begreper og motsetninger. Betyr dette at filosofisk innhold er viktigere enn filosofisk prosedyre? Forfatterne begrunner andre og tredje del med at læreren trenger en «förförståelse» av tematikken før hun kan samtale med elevene om dette; det er viktig at læreren på forhånd danner seg et bilde av hvordan temaene i konvensjonen kan problematiseres. Dessuten har nok Redd Barna hatt meninger om hva som er viktig å få frem her. Men uansett. Dette er ikke første gang form ofres på innholdets alter.

Ellers er bokens første del full av råd og tips til læreren. Forfatterne har satt sammen en «verktygslåda» bestående av temaer som det er spesielt viktig å være oppmerksom på som samtaleleder: distinksjoner, nødvendige og tilstrekkelige vilkår, argumenter, relevans og holdbarhet, spørsmål, ord og mening. Deretter får vi presentert noen øvelser og fremgangsmåter for å komme igang med samtalen. En av disse baserer seg på såkalt «tankeexperiment», dvs. å ta utgangspunkt i en påstand som strider mot alment akseptert kunnskap og erfaring, men som derfor kan sette igang tanker og få oss til å oppdage nye sider ved virkeligheten. F.eks. kunne vi foreta det tankeeksperiment at barn får stemmerett ved 10 års alder. Hvilke konsekvenser skulle dette få? Hvordan kan vi beskrive det samfunnet som bestemmer noe slikt? At dette «kontraintuitive» grepet fremheves av forfatterne, henger nok sammen med den tidligere forkjærligheten for fantasien: Vi trenger jo fantasi for å produsere slike «uvirkelige» scenarioer. At tankeeksperimentet fort kan føre oss langt ut på viddene og få oss til å miste enhver tråd i samtalen, sies det imidlertid ingenting om her.

I delkapitelet «Vad ska jag som pedagog göra?» gir forfatterne læreren en pussig anbefaling: «Det är både möjligt och önskvärt att söka delta i samtalet på lika villkor, genom att bidra med egna funderingar.» Og: «Du kommer att behöva portionera ut spännende idéer som gør att ni kan fortsätta fundera tilsammans.» At den voksne skal bidra med egen synsing i samtalen er et kontroversielt synspunkt. Her er forfatterne på kollisjonskurs både med CoI og de fleste andre praktikere: Den voksne skal normalt ikke hevde sine egne meninger i samtalen. Her er det barna som skal høres – og barna som skal gjøre tankearbeidet. Det er dette de lærer av. Dessuten er det vanskelig nok å få barna til å lytte til sine egne tanker, om de ikke også skal måtte holde orden på den voksnes funderinger.

I sum vil jeg si at dette er en meget spennende – og velskrevet – bok, særlig for dem som er interessert i en filosofisk utdypning av barnekonvensjonens grunnprinsipper. For dem som er mest opptatt av å lære mer om hvordan man skal lede filosofiske samtaler med barn, er dette fremdeles en spennende bok. Vi får her servert Lipmans «community of inquiry» på svenska – dvs. med vekt på fantasi, empati og (sosialdemokratisk?) likeverd.

August, 2006

Liza Haglund, Anders Persson
Öppet sinne, stor respekt – handledning
Rädda barnen, Sverige, 2004
110 sider, heftet
ISBN 91-7321-099-4
Kjøp boken hos Rädda barnen, Sverige

Siden opprettet: 13.08.06. Sist endret: 10.10.06 13:49.