La barna filosofere – Den filosofiske samtale i skolen

av Beate Børresen og Bo Malmhester – anmeldt av Øyvind Olsholt

La barna filosofere er en nyttig ressursbok i hvordan filosofere med barn. Som en fyldig instruksjonsbok for praktiserende pedagoger, er den et verdifullt tilskudd til den ikke altfor rikholdige flora av bøker om dette emnet på norsk. Man finner her praksisorientert teori, øvelser og oppgaver, en mengde eksempler og illustrasjoner samt referater fra loggbøker fra både barn og voksne. Lærere, lærerstudenter, barnehageansatte og andre som pønsker på hvordan man kan gå frem for å orkestrere en filosofisk samtale og som selv ikke har anledning til å produsere aktiviteter og øvelser til å ledsage samtalen – alle disse vil få god bruk for boken.

 

Bakgrunn

Det begynner å bli noen år siden de første spadetak ble tatt for å innføre filosofisk tenkning og filosofiske samtaler med barn og ungdom i Norge. I 1999 kom den første boken på norsk: Filosofi i skolen. Boken, som var skrevet av Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt etter en idé av Beate Børresen, inneholdt dels en almen presentasjon av bakgrunn og metodikk for filosofisk samtalepraksis med barn, dels et register med filosofiske spørsmål og øvelser tilpasset læreplanen i det da nyopprettede KRL-faget. Boken solgte brukbart til lærebok å være og ble satt på pensumlistene på lærerutdannelsen ved flere høyskoler. Den ble valgt til hovedbok i Bokklubben Bedre Skole høsten 1999 og vant også Tano-Aschehoug-prisen samme år.

Dette markerte startskuddet for en storstilt satsning på filosofi med barn (FmB) [1] ved Høyskolen i Oslo (HiO). Sentralt i denne satsningen sto, og står, førstelektor og magister i idéhistorie Beate Børresen. I 2000 allierte hun seg med den svenske lektoren Bo Malmhester som i mange år hadde arbeidet filosofisk med svenske skoleelever i Stockholms-området. Deres felles innsats for å vinne gjennomslag for FmB i det norske utdannelsessystemet har siden båret rike frukter:

Boken i et nøtteskall

I 2003 ga høyskolelektor Beate Børresen og den svenske gymnaslektor Bo Malmhester ut boken La barna filosofere – Den filosofiske samtale i skolen. De kunne da se tilbake på flere år med hektisk, tildels frenetisk, aktivitet i barnefilosofiens tjeneste. I forordet gjør de da også oppmerksom på at boken springer ut av det arbeide de har nedlagt i løpet av de siste årene. Så leseren kan føle seg trygg på at bokens ideer er vel utprøvet i praksis og ikke bare består av en ansamling velmente råd fra inspirerte skrivebordspedagoger.

Boken redegjør for grunnholdninger og metodikk som de to har lagt til grunn for sitt arbeide med FmB, men fungerer først og fremst som en ressursbank for lærere og andre som ønsker å igangsette egne filosofiske samvær med barn. I likhet med forgjengeren, Filosofi i skolen, er La barna filosofere delt i to i én teoretisk og én praktisk del: Del 1 – Om å filosofere med barn og Del 2 – Filosofiske fortellinger, øvelser og leker. Del 1 i den nye boken er imidlertid langt mindre omfattende enn den gamle bokens del 1, den er mindre «teoretisk» og mange øvelser og eksempler har også funnet veien inn her.

Del 1 tar for seg «grunntrekk» ved FmB, det redegjøres utførlig for samtalestruktur, for betydningen av å føre loggbok, og for utvalgte «institusjoner og personer som har hatt og har stor betydning for vårt eget arbeid.» Del 2 er i sin helhet viet klasseromsaktiviteter, spørsmål, leker, øvelser osv. ordnet etter tema: «Rettferdighet», «Regler, frihet og demokrati», «Identitet og kunnskap», «Matematikk» osv. (sistnevnte er forøvrig det eneste temaet som direkte knytter an til et skolefag). For en stor del dreier det seg her om oversettelser av fortellinger og undervisningsopplegg fra den amerikanske filosofpedagogen Matthew Lipman. [2]

Arven fra Matthew Lipman

Matthew Lipman – professor ved Montclair State University i New York – og hans skoledannende pedagogikk utgjør en viktig klangbunn for bokens forfattere. I innledningen refereres det til Lipman som «barnefilosofiens far» og «pioneren i P4C», og størstedelen av del 2 (samt deler av kommentarstoffet i del 1) består som nevnt av oversatt materiale fra Lipman. Likevel tas Lipmans pedagogisk-filosofiske grunnvoll ikke noe sted opp til kritisk drøftelse, ei heller der hvor Lipman-programmet presenteres (s. 104-107).

Dette er kanskje mindre viktig for de lesere som kun er opptatt av det praktiske: «Hvordan gjør vi det?» «Hvordan går vi frem?» Men for dem som ønsker å forstå bakgrunnen for Lipman-pedagogikken, eller som lurer på hvordan og hvorfor denne amerikanske lære nå skal gjelde også for norske barn på norske skoler, kan dette oppleves som en mangel. De vil i denne boken lete forgjeves, ikke bare etter refleksjoner som setter Lipman-tradisjonen i perspektiv, men også etter en dypere ideologisk forankring av hele prosjektet.

Målet med boken er da heller ikke å overbevise oss om hvorfor en ny pedagogikk er påkrevet. Målet er snarere å overbevise oss om hvor hensiktsmessige og velfungerende de beskrevne metoder faktisk er i skolehverdagen. For når det fungerer så bra, så må det jo også være sant og riktig. Målet er således i samsvar med den pragmatiske ideologi som Lipman-pedagogikken er tuftet på.

Det undersøkende fellesskap

Karakteristisk for del 1 er de gjentatte påpekninger av viktigheten av dialog, tankefrihet og -selvstendighet, fantasi og kreativitet, lydhørhet, sannhetssøken, utvikling av dømmekraft osv., dvs. de elementer som inngår i et såkalt undersøkende fellesskap («community of enquiry») – Lipman-tradisjonens betegnelse for filosofiske samtaler med barn. Her er noen sitater: «I et slikt fellesskap stimulerer elevene hverandres fantasi, de undersøker hva som er mulig, blant annet ved å lytte til og vurdere de kritiske argumentene som kommer fram, og de vurderer konklusjonene og samarbeidet.» (s. 15); «Ved å samtale med og lytte til andre får [barna] nye perspektiver på sine egne ideer gjennom de andres synspunkter og eksempler.» (s. 19); «Når man lar elevene være med og utforske virkeligheten knyttet til en felles skolehverdag, får de en til å se viktige ting som man tidligere kanskje bare har ant eller ikke orket å tenke på.» (s. 38); «Det undersøkende fellesskapet innebærer at man oppdras til en vitenskapelig måte å forholde seg på gjennom økende krav til resonnering, relevans og logisk tenkning, ved at alle i fellesskapet lytter til og grunngir synspunktene som kommer fram.» (s. 58)

Vi aner altså opplysningsånden fra Voltaire: kritisk holdning, logisk tenkning, fornuftig argumentasjon, krav om begrunnelse og relevans. Men i motsetning til Voltaire, som jo til sin død ville kjempe for sin motstanders rett til å være uenig med ham, kan det virke som om forfatterne ennå ikke er helt trygge i sin rolle som forvaltere av den filosofiske fornuft. De tilføyer nemlig: «Og så er det bare å håpe at det ikke finnes gode argumenter for slike synspunkter som de fleste av oss vil avvise som urimelige.» (s.67) I en bok som ellers ikke kan få fullrost fantasien og den frie tanke er dette en besynderlig uttalelse. For hvorfor skal man håpe at barna ikke finner «gode argumenter»? Er man redd for at det skal dukke opp sterke begrunnelser for upopulære eller «ukorrekte» standpunkter? Isåfall må vi spørre om den filosofiske sannhetssøken, når det kommer til stykket, bare dreier seg om en betinget søken: en søken etter de sannheter vi ønsker å finne? Vi tror ikke det er dette forfatterne mener, og stusser derfor over uttalelsen.

Filosofi i forhold til andre fag

Boken argumenterer for at den filosofiske refleksjon og samtale må «inn i skolen». Men hvordan innføringen av den nye undervisningsformen skal integreres i de allerede eksisterende fagene, sies det ikke så mye om. I den øvelses- og oppgaveorienterte del 2 finner vi riktignok overskrifter som «estetikk» og «matematikk», men det føres her ingen diskusjoner om den filosofiske pedagogikkens plass innenfor dagens undervisningsrammer. Dette er litt synd for de tradisjonelle fagene vil jo fremdeles være her, selv etter en eventuell innføring av et nytt filosofifag i skolen, og de vil fremdeles være sentrale, som forfatterne sier, for å føre videre «sikker kunnskap [...] til kommende generasjoner.» [3]

Så hvordan skal den nye filosofipedagogikken tas opp i de eksisterende fag? Hvordan skal pensum i naturfag og matematikk gjøres filosofisk levende slik at fagene transformeres, formalt og innholdsmessig? Boken tilbyr såvidt jeg kan se ingen direkte svar på disse spørsmålene. Man mener kanskje at prinsippene for den filosofiske samtalen kan anvendes på samme måte i alle fag. Noen flere tanker rundt disse spørsmålene hadde likevel vært ønskelig i en bok som tross alt har «Den filosofiske samtale i skolen» som undertittel. [4]

Design og layout

Når det gjelder bokens formgivning og organisering, er det dessverre endel å sette fingeren på. I første del er det et (tildels stort) problem for lesbarheten at man innimellom hovedteksten har innskutt mange, omstendelige og visuelt dårlig oppmerkede teksteksempler, øvelser og annet praktisk stoff som er ment å skulle kommentere hovedteksten og sette den i relieff. Mange steder må det ren gjetning til for å oppdage hvor det praktiske stoffet slutter og hvor hovedteksten begynner igjen. Følgelig er det fort gjort å miste tråden i lesningen. Ofte er det også vanskelig å se at innskytelsene er relevante i forhold til den tekst de er ment å skulle illustrere.

I innholdsfortegnelsen har man valgt den forunderlige løsning kun å indeksere sekundære kapiteloverskrifter, dvs. overskriftene til de passasjene som kommenterer hovedteksten. Følgelig gir innholdsfortegnelsen ingen oversikt over hva kapitlene egentlig inneholder! Et eksempel: i det sentrale kapitelet «Grunnstrukturen» (s. 41) – kapitelet som beskriver strukturen i den filosofiske samtalen – finner vi følgende viktige underoverskrifter: «Hendelse», «Tenkepause 1», «Innsamling av spørsmål», «Tenkepause 2», «Valg av spørsmål» og «Samtale». Men i innholdsfortegnelsen finner vi kun følgende oppføring: «Pixie, kap. 7», som er en henvisning til en fortelling av Matthew Lipman man har innskutt et oversatt utdrag fra under underoverskriften «Hendelse». Boken mangler også et stikkordsregister. Et instruktivt register, gjerne inndelt i saks- og personregister, burde være en selvfølge i fagbøker som dette.

Avslutning

Beate Børresen og Bo Malmhester har med denne boken nedlagt et stort arbeide i å samle sammen og tilrettelegge materiale og ressurser som det ellers ville vært vanskelig, om ikke umulig, å oppdrive på norsk. Og selv om nok ikke alle vil være like begeistret for det «amerikanske» preget over endel av de oversatte øvelsene og fortellingene, er det likevel av stor verdi at det norske læringsmiljøet blir kjent med dette materialet. Det er også bra endelig å få en skikkelig håndbok på området. En slik håndbok har lenge vært et savn blant alle praktiserende der ute som har vært usikre på hvordan de skal organisere og fasilitere de filosofiske samtalene.

Noter

1 Egentlig en tilretteleggelse av det engelske uttrykket «P4C» som står for «Philosophy for Children». [Opp]

2 Matthew Lipman var opprinnelig professor i filosofi ved Colombia University i New York. På begynnelsen av 1970-tallet begynte han å skrive filosofiske fortellinger for barn. I årenes løp utviklet han og hans kolleger ved Institute for the Advancement of Philosophy for Children (IAPC) et filosofiprogram som dekket hele grunnskolen og deler av videregående skole. IAPC tilbyr nå én filosofisk fortelling til hvert klassetrinn. Hver fortelling ledsages av en lærermanual bestående av et rikt utvalg spørsmål, oppgaver, øvelser, forklaringer osv. Samlet sett utgjør dette programmet en formidabel base av ferdigutviklede filosofiske ressurser for skolen. Det er derfor ikke vanskelig å forstå hvorfor Lipman-programmet idag er utbredt over hele verden. [Opp]

3 S. 67. Hvor forfatterne plutselig har denne «sikre» kunnskapen fra, er noe uklart. Ellers i boken tales det om det motsatte: hvordan mye av vår etablerte kunnskap har en tendens til å oppløses i møtet med avslørende og gjennomborende filosofiske samtaler. [Opp]

4 Det er noe av dette tomrommet vi i BUF har forsøkt å fylle ved å lansere Skoletorget.no. Her tar vi nettopp for oss hvert enkelt skolefag og viser hvordan filosofisk tenkning og filosofiske spørsmål kan knyttes opp til konkrete spørsmål og temaer i fagene. [Opp]

Beate Børresen og Bo Malmhester
La barna filosofere - Den filosofiske samtale i skolen
Høyskoleforlaget 2003
269 s., paperback
ISBN 82-7634-482-8

Siden opprettet: 27.10.04. Sist endret: 09.10.06 11:06.