Filosofering med barn og ungdom

Kronikk i Aftenposten, søndag 30. august 1998
av Ariane B. Schjelderup

Tanken om at den filosofiske refleksjon er noe forbeholdt vise gamle menn er for lengst forlatt. Først var det kvinnene som gjorde sitt inntog og gjorde krav på sin del av tenkningens høyborg. Og i dag er forestillingen om at det kreves alder for å kunne fordøye velfunderte tanker – for ikke å snakke om selv å kunne fundere sine egne tanker – på tilbaketog. Jostein Gaarder har vist at det er mulig å tenne en filosofisk gnist selv i hjertene til dem som tilhører den unge garde. Filosofien skal nå også gjøres til en del av undervisningen i grunnskolen. At det ikke bare er mulig for barn å nyttiggjøre seg filosofisk skolering, men at en slik skolering også oppfattes som et gode, kommer til uttrykk i læreplanen til Reform 97.

Dette er et forholdsvis nytt fenomen her i landet. Men selv som nytt fenomen betraktet holder vi oss stort sett til en tradisjonell forståelse av 1. hva filosofi er og 2. hvordan formidlingen av filosofisk tenkning bør foregå. Hva mener jeg så med dette?

Ad det første punktet; hva filosofi er: Folk flest tenker på filosofi som helheten av de tanker filosofiens klassikere har gjort seg innen de forskjellige områder som hører inn under filosofien. Det er de resultater disse er kommet frem til efter livslangt arbeide med filosofiske spørsmål som representerer hva vi vanligvis i skolesammenheng omtaler som «filosofi». Og når vi vil formidle filosofisk kunnskap så er dette det innhold vi vil formidle; den teoretiske kunnskap om disse resultatene slik de fremsettes i forskjellige skoleretninger eller «lærer». Selv Jostein Gaarder, som riktignok på en beundringsverdig måte innleder Sofies verden med å presentere filosofiske spørsmål i form av gåter og mysterier, ender opp med nok en presentasjon av filosofihistoriens hovedskikkelser. Ferdig tygget og fordøyd. Og det meste helt uten relevans for det mysterium som historien ellers dreier seg rundt. Så er det da heller ikke uten grunn at de yngste leserne visstnok hopper over nettopp disse teoretiske delene av boken.

Selvfølgelig; så enkelt som jeg har beskrevet det er bildet heldigvis ikke. Innenfor rammene til forberedendestudiet til universitetet er det bl.a. gitt god plass for trening og bevisstgjøring i forhold til både sprogbruk og argumentasjon, og også en del videnskapsteori – som man forventes å kunne anvende under senere forskning. Det er også i dag en tydelig trend at alle skal kurses i «etisk tenkning». Selve bevisstgjøringen i forhold til sprogbruk, metode og moralske valg regnes altså i henhold til dette for å være en form for filosofi. Dette er et spennende felt som trenger andre formidlingsmetoder enn tradisjonelle forelesninger. Men dessverre er det foreløpig kun de som skal studere ved universitetet eller allerede er i jobb og skal «kurses» som nyter godt av dette stoffet. At Reform 97 legger opp til at filosofisk tenkning skal inn i skolen, ikke bare som formidling av andres tanker, men også som trening i det å tenke kritisk og rasjonelt, er derfor noe helt nytt.

Dette bringer oss over på det andre punktet; hvordan formidlingen av filosofisk tenkning bør foregå: Trenden i dag heller mot en forståelse av at kunnskap skal kunne oppleves som nyttig i en eller annen forstand; den skal oppleves som verdifull for en selv eller andre ved at den er anvendbar på en eller annen måte. En forståelse av filosofi som nedskrevne lærer kommer forståelig nok på tvers av et slikt hensyn, om ikke disse lærer kan anvendes på en eller annen måte. Men her støter vi på et lite problem; det har seg nemlig ikke slik at de forskjellige filosofiske systemer kan sies å representere objektive sannheter, som vi alle kan enes om. Om ikke annet, så fordi de har den uvane å motsi hverandre. Dessuten er det noe ubehagelig komplekst ved dem; de lar seg ikke fremstille på noen lettfattelig og samtidig noenlunde fullstendig måte. Og grunnen til det siste er det enkle faktum at for å forstå dem fullt ut, er man nødt til å gå den samme vei som den filosof som er deres opphav. Dvs. at vi er nødt til selv å slutte oss frem til dem. Først da har vi forstått dem fordi de da er blitt hva vi i dag ville kalle internalisert. Og først da vil vi følgelig være istand til å la dem få innvirkning på våre egne liv; våre holdninger og våre valg. Og da hjelper det lite med lettleste bøker som presenterer filosofiens historie – eventuelt med tilhørende doserende forelesninger. Da hjelper det bare at elevene selv trenes opp til å tenke.

Og heldigvis er det som nevnt bl.a. dette Reform 97 legger opp til. Elevene skal øves opp til å tenke kritisk og rasjonelt, å se ting fra flere sider, ha en åpen holdning overfor forskjellige synspunkter. Og alt dette er aldeles udmerket. Men så kommer vi til det spørsmål som jeg som fagfilosof uvegerlig stopper opp ved: hvem skal lære dem dette? Lærerne? Hva gjør dem kvalifiserte til å undervise elevene i filosofisk refleksjon? Hvor skal de plutselig få sin kompetanse ifra? Og hvilket opplegg skal de bruke i sin undervisning når det nettopp ikke dreier seg om å formidle kunnskaper, men om å øve opp ferdigheter blant elevene som lærerne kanskje ikke selv er blitt øvet opp i?

Som fagfilosof blir jeg lett litt betenkt når jeg hører hvor lettvint mange forholder seg til spørsmål som angår formidling av filosofi – både i betydningen formidling av filosofisk tankegods og som øvelse i filosofisk refleksjon. Mange års studier har lært meg at god formidling forutsetter noe mer enn helgekurs: det forutsetter en grunnleggende forståelse av det som skal formidles. Og jeg, som har viet år av mitt liv til filosofistudiet, kan fremdeles ikke gi noe klart svar på hva filosofi er – i motsetning til hva jeg har hørt ytret av andre som nettopp har gått på kurs. Jeg har fått respekt for faget mitt. Det har lært meg at jo dypere jeg går inn i et problem, jo flere sider finner jeg ved det som må undersøkes før jeg kommer til klarhet i det. Det finnes ingen snarveier til filosofisk refleksjon – nettopp refleksjon må til. Og det er evnen til å reflektere som elevene skal øve opp? Så la noen som har trening i dette stå for det – eller utvikle materiell som kan hjelpe læreren på vei når han/hun skal veilede elevene.

Som jeg innledet med å si er tanken om å formidle filosofi til barn og ungdom forholdsvis ny i Norge. Men i utlandet har slik formidling allerede pågått i omtrent 25 år. Materiellet og kompetansen ligger der, klar til å komme også oss til gode, og norske filosofer er allerede begynt å snuse på det. Mennesker med filosofisk kompetanse har utviklet materiell, forsket på området, og erfaringen viser at dette er et verdifullt bidrag til undervisningen: elevene lærer seg å utvikle egne synspunkter gjennom kritisk holdning og selvbevisstgjøring, utvise respekt og lydhørhet for andres synspunkter og trekke tankeforbindelser og distinksjoner mellom for eksempel rent personlige anliggender som egen oppvekst, venner, kjærester, mobbing og generelle filosofiske spørsmål som forandring, personlig identitet, fri vilje, tid og sannhet. De lærer seg også å redegjøre for abstrakte begreper som for eksempel «dumhet» og «godhet» – og elever som har et fast opplegg med filosofisk samtale for eksempel en gang i uken gjør det gjerne bedre i de øvrige fag – og ofte nettopp i de mer abstrakte fag som for eksempel matematikk. Og, vel å merke: dette dreier seg ikke om formidling av ferdige tanker som elevene skal kunne reprodusere ved en eksamen. Det er ikke noe pensum som skal gjennomgås. Men de lærer seg å snakke sammen om grunnleggende spørsmål og trener seg med lærerens hjelp opp til å tenke kritisk og argumentere for egne synspunkter ved å vise til grunner. Alle synspunkter er her tillatte, så lenge de kan begrunnes på en skikkelig måte. Lærerens rolle er kun ordstyrerens rolle, den som passer på at elevene holder seg til tema, og at de følger de regler som nødvendigvis må gjelde i enhver filosofisk undersøkelse, bl.a. kravene om konsistens og relevans. Læreren skal for en gangs skyld tre ut av lærerrollen: her er det ikke tillatt for voksne å komme med noen svar, for i motsetning til hvordan det forholder seg innen andre videnskapsgrener så finnes det ingen fasitsvar i filosofien. Alle står vi derfor likt. Og om et voksent menneske, som i forhold til barn har en naturlig autoritet, gir uttrykk for at de har svaret på det spørsmål samtalen dreier seg rundt, blir ikke barna ansporet til å slutte seg frem til sine egne tanker. Om disse tankene er resultatet av feilslutninger eller korttenkthet vil samtalen avsløre – om barna får hjelp til dette.

Innen filosofering med barn og ungdom bruker vi gjerne historier som utgangspunkt for samtalen – for å sette elevene i gang. Men det er elevene selv som skal velge hva de har lyst til å samtale om. Det er så altfor sjelden at barn og unge blir gitt anledning – for ikke å si oppfordret – til å reflektere åpent over ting som opptar dem. Derimot er vi stort sett veldig opptatte av å innprente i dem vår egen forståelse av hvordan «realitetene« er, og hvordan man «bør» leve livet, dvs. hvordan bli «voksne, fornuftige mennesker». Men voksne fornuftige mennesker, som har tilpasset seg de konformitetskrav samfunnet stiller, og ikke har lært seg å stille spørsmål, er nettopp ikke istand til å «ta livet i egne hender» som vi vel gjerne ønsker at våre håpefulle skal bli. Slike voksne er ikke istand til å velge, men lar forventninger og impulser velge for seg. Men det å oppfylle forventninger og å leve for tilfredsstillelsen av øyeblikkets impulser kan vel knapt sies å kunne gi livet noen mening. For meningen dukker først opp når vi har et bevisst forhold til noe; når vi velger det. Og for å kunne velge kreves det refleksjon.

Hva blir så utfordringen for oss som er opptatt av barn og ungdom om ikke å benytte oss av den kompetanse og det materiell som foreligger for å hjelpe dem til å forstå den verden de lever i, hjelpe dem til en helhetsforståelse som all den fragmentariske lærdom de blir foret med til daglig på skolen kan passes inn i, nettopp det som filosofering med barn og ungdom sikter mot. Vi skal ikke, og kan ikke, tre vår egen forståelse ned over hodene deres. Men vi kan hjelpe dem til å se mulige sammenhenger, til å komme frem til egne svar på viktige spørsmål – svar som de selv kan stå inne for. Og når vi så går denne veien sammen med dem som ennu ikke har tilpasset seg det vedtatte verdensbilde, kan vi «voksne fornuftige mennesker» kan hende ta lærdom av dem, de som fremdeles kan se verden med friske øyne?

Siden opprettet: 2004. Sist endret: 09.10.06 12:03.