Filosofisk metode for bearbeiding av fagstoff

Av Anne Schjelderup, Høgskolen i Vestfold – publisert i S. Knudsen, D. Skjelbred og B. Aamotsbakken (2009): Lys på lesing, Oslo 2009, Novus forlag

Innhold

Diskuter


Etablere et undersøkende fellesskap

For hvert individ er det vesentlig at de gjennom filosofiske samtaler får presentere egen kunnskap og kompetanse. De viser seg som kompetente handlende subjekter. Dette er ikke bare viktig rent kognitivt, men har også et sosialt og emosjonelt aspekt. Når elevene får mulighet til å presentere egne perspektiver, kunnskap og kompetanse har de mulighet til å bli anerkjent, og derved oppleve seg selv som kompetente innen et fellesskap. En legger grunnlaget for et læringsfellesskap der det nettopp er ulikheten mellom deltagerne som gir fellesskapet styrke. Dersom læreren er oppmerksom på dette, og i tråd med skikk for filosofisk samtaleledelse fremelsker forskjelligheten, og påpeker overfor elevene betydningen av dette, etableres et fellesskap som i tråd med Hannah Arendts forståelse av politisk handling, gir nettopp rom for individuell handling (Arendt 1996).

Gjennom utvikling av felles begrepsforståelse etableres en felles livsverden. En felles livsverden gjør det mulig å kommunisere; jo større grad av felles forståelse, jo mer presis og relevant kommunikasjon. Hellesnes skriver: «Det forståande subjekt prøver forståinga si ut på medsubjektet på ein slik måte at dei to forståingshorisontane etter kvart glir over i kvarandre, og begge forstår noko dei før ikkje forstod. Dette er dialog.» (Hellesnes 1992: 90)

Innen logikken vil møtet mellom en tese og en antitese kunne føre til en syntese, en ny innsikt. Dette gir en argumentasjon retning og fremdrift. I en filosofisk samtale er det nettopp perspektivenes ulikhet som gjør det mulig å bygge opp en argumentasjon, og til å oppdage noe nytt. Det er dette som gjør samtalen motiverende for elevene. Det blir derved et poeng innen filosofisk samtale å synliggjøre, og å verdsette, ulike meninger og perspektiver. Dette innebærer anerkjennelse og respekt.

Hannah Arendt er opptatt av det vennskap som etableres gjennom filosofiske samtaler. Gjennom samtalen etableres en felles forståelse, ikke nødvendigvis i form av enighet, men av at det er den samme verden og de samme fenomener som åpenbarer seg ulikt for hvert enkelt individ, alt utifra hver enkelts partikulære ståsted (Arendt 1996). Dette innebærer mulighet for dialog, og toleranse for ulikhet.

Den personlige sannhet kan videre, slik Arendt ser det, bare fødes gjennom kommunikasjon med andre. Gjennom samtalen oppstår et møte mellom individene hvor hvert individs partikulære opplevelse av virkeligheten fødes. Gjennom dette møtet blir man i stand til å se verden fra den andres standpunkt (Arendt 1996, Arendt/Beiner 1992). Man fødes som unikt individ gjennom samspillet, samtidig som man blir kjent med andre.

En filosofisk argumentasjon bygges opp gjennom spenningen mellom deltagernes likhet og ulikhet. Likhet, i form av felles forståelse, ulikhet, i form av ulike erfaringer og perspektiver. Uten likhet stopper kommunikasjonen og blir meningsløs. Uten ulikhet stopper all fremdrift. Derved ledes elevene til å verdsette hverandre som unike individer samtidig som de utvikler en felles forståelse, og derved stadig bedre mulighet for presis og nyansert kommunikasjon. Det etableres et undersøkende fellesskap med kunnskapskonstruksjon som det sammenbindende element.


|

Siden opprettet: 09.11.09. Sist endret: 18.11.09 14:44.