Filosofisk metode for bearbeiding av fagstoff

Av Anne Schjelderup, Høgskolen i Vestfold – publisert i S. Knudsen, D. Skjelbred og B. Aamotsbakken (2009): Lys på lesing, Oslo 2009, Novus forlag

Innhold

Diskuter


Avslutning

I Norge skal filosofisk metode i form av filosofiske samtaler inn i barnehage og skole gjennom Rammeplan for barnehagen og Kunnskapsløftet for skolen. Dette gir muligheter for erfaring med en pedagogisk tilnærming til fagundervisning som innebærer store muligheter, også i andre land. Innføring av filosofisk metode i fagundervisningen er et stort eksperiment, i og med at det her i Norden er lite erfaring med dette. Det er ikke gitt at filosofisk metode i fagundervisningen vil gi bedre faglige resultater, selv om mye kan tyde på det. Vi har argumentert for et slikt perspektiv og det finnes forskning som går i samme retning (se f.eks. Daniel 1999, Lipman 1980: 219-224). PISA- undersøkelsene viser dessuten en klar positiv sammenheng mellom skolers evne til å motivere elevene til å lære gjennom samarbeid, og elevenes faglige prestasjoner (Turmoe 2004: 46). Både internasjonalt og nasjonalt påpekes imidlertid behovet for mer forskning innen emnet (Kunnskapsdepartementet 2006: 52, Breivik & Løkke 2007: 34-38).

Imidlertid kan vår analyse tyde på at det er andre grunner til å satse på innføring av filosofiske samtaler i fagundervisning enn bare ønsket om å bedre elevenes umiddelbare faglige prestasjoner. Kanskje mer vesentlig er muligheten for en metodisk tilnærming til fagundervisning der grunnlaget legges for at undervisningen av elevene oppleves som direkte relevant for deres liv: kognitivt, praktisk, sosialt, emosjonelt og eksistensielt. Derved gis muligheten for at den kunnskap elevene tilegner seg på skolen får direkte betydning for det liv de vil leve, og derved også for samfunnet.

Vi har skissert en tilnærming til lesing av fagtekster basert på dialogisk samarbeid, der det nettopp er et bevisst fokus på å få frem ulikheten i elevenes oppfatninger og perspektiver som gir grunnlag for fellesskapets utvikling av presis og nyansert forståelse av teoretiske og vitenskapelige problemstillinger. Derved kan man se en direkte sammenheng mellom kunnskapstilegnelse og utvikling av identitet og samhandlingskompetanse. Gjennom deltagelse i filosofiske samtaler kan elevene realisere seg selv som menneske, og det kan legges et grunnlag for at de senere skal kunne fungere ikke bare i arbeidslivet, men som medmenneske og som borger i et demokratisk samfunn. Både menneskelig og samfunnsmessig ligger det altså et stort potensiale i innføringen av en slik metode.

Metoden innebærer at læreren ikke utelukkende bør ta rollen som formidler. Hans fremste rolle er å vekke elevenes interesse for faglige problemstillinger, å innvie dem i filosofisk og vitenskaplige tenkning, og å hjelpe dem i selv å søke svar gjennom selvstendig refleksjon. Dette er ikke en passiv lærerrolle, som tillater elevene å ta styring over undervisningen. Samtalelederen må aktivt og bevisst ta ansvar for elevenes læringsprosess, noe som krever nysgjerrighet, kreativitet, tilstedeværelse og ikke minst, en høy grad av teoretisk innsikt og praktisk kompetanse.

Slik det skisseres i Rammeplan og Kunnskapsløftet, er det læreren som skal være samtaleleder. Det er imidlertid ikke mange førskolelærere og lærere i Norge som er kvalifisert innen filosofisk samtaleledelse. Etterutdanningskurs innen emnet sliter med manglende rekruttering. Til tross for at praksisen passer godt inn i moderne pedagogisk tenkning, står den på mange måter i konflikt med pedagogisk kutyme. Det er derfor ikke gitt at flertallet av lærere vil ønske å kvalifisere seg innen filosofisk samtaleledelse, eller at alle som får opplæring, faktisk blir kvalifisert.

Til tross for de muligheter som ligger i innføring av filosofisk metode i den norske skole gjennom Kunnskapsløftet, ikke bare for Norge, men også for de nordiske land i kraft av den kompetanse som kan bygges innen feltet og de erfaringer som blir gjort gjennom dette, er det derfor ikke gitt at filosofisk metode vil bli integrert i undervisningen ved de fleste norske skoler. For å realisere denne del av læreplanen er det behov for en storstilt satsning på kompetansebygging, både innen forskning og opplæring av pedagogisk personale. Dette vil kreve store ressurser. Men: Tør skolen ta sjansen, og er vi villige, og kompetente, til å satse det som skal til?


|

Siden opprettet: 10.11.09. Sist endret: 18.11.09 14:44.