Intervju med Gareth B. Matthews (fullversjon)

Intervju i forbindelse med seminaret «Filosofi i skolen»
Høyskolen i Oslo, 12.-13. november, 1999

Filosofen Gareth B. Matthews regnes for å være en av de mest sentrale skikkelsene innen filosofering med barn og var blant de første som begynte å interessere seg for barn og filosofi; hans engasjement skriver seg fra 1960-årene.

Matthews har skrevet flere bøker, og blant dem flere om barn og filosofi: Philosophy and the young child (1980), Dialogues with Children (1984), Thought's Ego in Augustine and Descartes (1992), Philosophy of Childhood (1994) og Socratic Perplexity and the Nature of Philosophy (1999) Bøkene bærer vitnesbyrd om en mann med en egen evne til å se nye og spennende sider ved barns uttalelser og til å samtale med dem om dette. Han viser seg da også å være en sympatisk, beskjeden og nærmest gutteaktig eldre mann med et vinnende smil og en smittende latter. Vi har ingen problemer med å forstå at barn må like å snakke med ham om ting som opptar dem. Men i motsetning til hans unge samtalepartnere betrakter vi ham ikke bare som en snill eldre mann; det er ikke hver dag vi møter en av våre store helter. Vi setter oss derfor nervøst tilrette i stolen, og begynner litt forsiktig:

Hvordan kom du overhodet på tanken å engasjere deg i barns filosofiske evner?

Matthews ler hjertelig:

Min interesse for barn og filosofi begynte med mine egne barn. Ikke slik å forstå at jeg planla å ha filosofiske samtaler med dem, men det var min datter Sarah som åpnet øynene mine for at barn var istand til å reflektere filosofisk på egen hånd. Dette var noe jeg oppdaget en gang jeg skulle vaske katten vår, Fluffy, med avlusningsmiddel. Sarah (som dengang var fire år) lurte på hvordan Fluffy hadde fått lus. Jeg forklarte henne at lusene nok måtte ha hoppet fra en annen katt, og da hun spurte meg igjen om hvordan denne andre katten hadde fått lus, forklarte jeg at den måtte ha fått det fra enda en annen katt. Sarah var ikke fornøyd; det kunne ikke ha fortsatt sånn i all evighet! Det måtte ha fantes en første lus! Hun gav meg derved en av mitt livs store overraskelser, for dette poenget er helt parallelt til de kosmologiske bevisene for Guds eksistens som vi finner hos blant andre Aristoteles – men her altså presentert av en fire-åring! Så med Sarah har jeg hatt mange spennende samtaler siden dengang – og de fortsetter idag!

Dessuten var det naturlig for meg å ta opp tråden, for jeg liker barn veldig godt, jeg koser meg når jeg er sammen med dem.

Hvordan hadde det seg at du valgte å engasjere deg i filosofiske samtaler med barn også profesjonelt?

Vel; det skjedde over tid. Jeg flyttet til Vest-Minnesota i 1969 og jeg oppdaget snart at noen av mine studenter betraktet filosofi med skepsis. De trodde filosofiundervisningen kunne være del av et komplott fra myndighetenes side for å få dem til å tenke på andre ting enn de politiske temaene som alle var opptatt av på denne tiden. Dette var jo under krigen mot Vietnam, og alle studentene stod i faresonen for å bli innkalt til militærtjeneste og sendt dit. Flesteparten av dem var imot krigen, noe jeg forøvrig også var selv. Jeg deltok faktisk på studentdemonstrasjonene.

Tanken om at filosofi kunne være en form for komplott fra myndighetenes side uroet meg virkelig, for jeg innså at det var mulig å forstå filosofi på en slik måte. Filosofi innebærer jo at vi betrakter verden fra utsiden. Men det forekom meg å være fullstendig feil å slutte seg til at den derfor skulle holde en borte ifra et engasjement. Så en natt mens jeg holdt på å lese James Thurbers bok Many moons for sønnen min, slo det meg at boken, som altså er en barnebok, dreide seg om et filosofisk tema, nemlig sanseillusjoner. Ettersom jeg skulle holde en forelesning om nettopp sanseillusjoner på universitetet neste dag fant jeg ut at jeg ville ta med meg boken og begynne forelesningen med å lese fra den – studentene ble nok litt overrasket!

Matthews bryter igjen ut i latter.

Stuntet var vellykket, og jeg begynte å dra med meg barnebøker til forelesningene – noe jeg fremdeles gjør. På denne tiden var mitt budskap at det er en form for kontinuitet i den tenkning som vi finner i barnebøker, og at denne kan være spennende i seg selv. Men så deltok jeg på en konferanse for skolelærere og fikk spørsmål om jeg hadde noe å bidra med om kveldene. Jeg fortalte at jeg hadde arbeidet litt på en artikkel om filosofi i barnelitteratur, og de ble straks interessert. Og en av dem som arbeidet med konferansen foreslo at jeg sendte artikkelen min til Den amerikanske filosofiforeningen. Jeg trodde ikke fagfilosofene ville være interessert, men det var de. Så jeg la frem artikkelen min – og fikk antageligvis den beste respons jeg noensinne har fått. Folk var entusiastiske, de kom til meg etter presentasjonen og ville ha kopier av foredraget. Og jeg tenkte som så at «vel; det synes som om det er interesse for dette tross alt» ...

Så dette var før du hadde utgitt noe om barn og filosofi?

Ja, jeg hadde ikke utgitt noe som helst – ikke engang den artikkelen! Dessuten forstod jeg ganske snart at om jeg ville forfølge tanken om barns evne til å tenke filosofisk, så måtte jeg sette meg inn i utviklingspsykologi, og i særdeleshet Piaget ettersom han er blitt toneangivende innen pedagogikken – og ikke åpner opp for muligheten av at barn kan tenke filosofisk. Han tar opp filosofiske emner hele tiden, spesielt i sine tidlige bøker, men hans holdning til filosofiske spørsmål er veldig ufilosofisk. Han synes overhodet ikke interessert i det filosofisk problematiske ved barns forestillinger, men synes bare å være ute etter å etterprøve sine tanker om aldersavhengige utviklingsstadier. Så jeg holdt et kurs om barn og filosofi hvor vi betraktet barnelitteratur og utviklingspsykologi fra en filosofisk synsvinkel.

Omtrent på denne tiden (rundt 1970) kom Matthew Lipman til New Massachusetts, og brakte med seg Harry Stottlemeiers discovery, en av sine filosofiske noveller. Han mente det ikke ville være klokt å utvikle et tvers igjennom filosofisk program for barn, at det var bedre å fokusere på logikk – og var redd barnas foreldre kunne mislike det om noen begynte å sette spørsmålstegn ved barnas overbevisning. Han var ganske konservativ på dette punktet. Så med dette utgangspunktet ønsket han å utvikle en form for opplæringsprogram. Jeg var selvfølgelig interessert i hva man kunne gjøre for å få til en mer organisert praksis med barn slik at de får anledning til å utvikle sin filosofiske legning, men jeg har aldri vært noe spesielt interessert i akkurat dette prosjektet.

Du synes å si at Lipman har en annen innfallsvinkel til filosofering med barn enn du har; han er en systematiker som har utviklet et opplæringsprogram tilpasset de forskjellige aldersgruppene. Kunne du si litt mer om hva du synes om Lipmans program?

Jeg tror lærerne vil ha et lite problem knyttet til programmet hans. Han har gitt viktige bidrag både ved å ha utviklet sin metode, og spesielt konseptet om et «forskningsfellesskap» («community of enquiry»); det at man i fellesskap går inn for å undersøke et saksforhold av filosofisk karakter. Begrepet er et kjernebegrep når man skal beskrive den metoden Lipman har introdusert. Men et forskningsfellesskap trenger ikke et spesialskrevet materiale for å ta fatt, det kan ta utgangspunkt i hva som helst, en hvilken som helst tanke eller saksforhold – selv de som tilsynelatende ikke er filosofiske. Lipman insisterer på å bruke sitt materiale, men jeg synes ikke alt han har skrevet er like oppfinnsomt. Han er ingen Platon eller Aristoteles – og hvem er vel det! Problemet er at om du setter opp en undervisningsplan med selvlaget materiale, så vil det nok fungere til en viss grad, men jeg er redd lærerne vil gå lei etter å ha gått igjennom det samme materialet noen ganger ...

Kanskje det er en fordel om vi skiller mellom Lipmans historier og de lærerveiledningene han har laget til dem; selv om bruken av historiene kanskje kan ha sin begrensning, synes veiledningene nærmest å være uuttømmelige som inspirasjonskilde.

Det har du nok rett i, men veiledningene har ingen pretensjoner om å være filosofiske tekster, noe historiene hans derimot har. Jeg synes det er synd å la seg begrense av dem når man skal lete etter gode utgangspunkter for samtale, til tross for at noen av hans senere historier er ganske gode. Det finnes jo så mange andre gode utgangspunkter!

En fin måte å gi rom for samtaler hadde kanskje vært å gjøre alle skolefagene filosofiske, forutsatt at læreren er av en filosofisk og undrende natur. Da ville det ikke være behov for egne filosofitimer, slik som f.eks. Lipman forutsetter, vi kunne rett og slett ta utgangspunkt i de temaene som man uansett skal gå igjennom innen de forskjellige fagene.

Matthews sier seg enig i at filosofien har en plass innen alle fag:

Jeg tror det er viktig å ha lærere som er interesserte i å gjøre noe slikt, som har evne til det og også litt erfaring med filosofiske samtaler. For idet de får øynene opp for at de fagene de underviser i har et filosofisk fundament, vil barna ofte være raske til å ta opp tråden. Det vil gi en helt ny dimensjon til undervisningen. Jeg har selv holdt kurs som hadde som formål å oppnå noe av nettopp dette. Det jeg gjorde var å bruke anekdoter om barn som stilte filosofiske spørsmål eller kom med ettertenksomme uttalelser. Jeg bad deltagerne skrive ned på et papir hvordan man kunne fortsette en samtale på bakgrunn av et barns uttalelse. Jeg brukte f.eks. en anekdote om Ursula (som jeg har hentet fra Ursula Isaacs, og som jeg også bruker i boken Philosophy and the young child ): Ursula forteller moren sin at hun har vondt i magen og moren ber henne legge seg litt, så vil smerten gå bort. Ursula tenker seg litt om og spør «hvor vil den gå»?

De svarene kursdeltagerne ville gi Ursula var gjerne preget av en veldig beroligende, og kanskje litt nedlatende, holdning. Kursdeltagerne ville si at «jeg ville forklare henne at...» eller «jeg ville forsikre henne om at...» eller noe slikt. De ville fortelle Ursula at det ikke var noen grunn til bekymring, at mageknipen ikke gjemte seg noe sted, eventuelt forklare dem at det er bare en talemåte når vi sier at mageknipen går sin vei.

Jeg samlet sammen svarene og snakket litt om det filosofiske spørsmålet som anekdoten synes å stille. Jeg ville at de skulle åpne øynene for at barns spørsmål ofte ikke har noen enkel løsning, og at de dessuten kan være veldig spennende. Barn vil helt sikkert ha tanker som vil kunne bidra til en videre refleksjon, og kan kanskje også hjelpe den voksne til å se nye sider av spørsmålet.

Jeg ønsket altså ikke å videreformidle et bestemt materiale, men å oppmuntre lærerne til alltid å lytte til hva elevene måtte ha av tanker i forbindelse med det de gjennomgår innen de forskjellige skolefagene. Jeg er selvfølgelig klar over at en lærer idag har altfor mange oppgaver som de må gjennomføre, at de har for mange barn i klassene, at de må ta seg av sosiale problemer, at de er under tidspress osv. Så i en viss forstand er det en luksus å bevilge seg en anledning til å lytte til barna. Men om du vil gi deg selv en gave, så gi deg en anledning til å lytte, og til å følge opp barnets tanker sammen med barnet. Om ikke hele tiden så iallefall en gang iblant. For da vil du oppleve at barn har virkelig spennende tanker, tanker som vil lede deg i retninger du aldri hadde tenkt deg. Barn kan gi et fantastisk bidrag til din egen tenkning om du bare lytter til dem.

De fleste skolelærere har liten erfaring med filosofi og har ikke selv reflektert noe særlig rundt filosofiske spørsmål. Men de kan kanskje utvikle en annen holdning som innebærer en åpenhet for, og en bevissthet om, at barna kan være inne på noe spennende – og at det de sier til og med kan utfordre noe de selv tar for gitt og som derfor viser seg ikke å være så selvsagt allikevel.

Så anekdotene du bruker er eksempler på barns tenkning, eksempler som kan lede kursdeltagerne frem til en bevissthet om at det finnes hull i deres egen oppfatning av ting?

Ja, og jeg oppnår som regel at kursdeltagerne etterhvert begynner å leke med tanker som anekdotene leder frem til, og at de ønsker å forfølge spørsmålet som anekdoten reiser istedetfor å skulle «forklare». I og med at jeg samler inn deltagernes forslag til svar underveis i kurset får både jeg og deltagerne en form for målestokk for å se hvordan de utvikler seg. De ser med egne øyne hvordan de selv begynte med en temmelig lukket holdning overfor barns utsagn og i forhold til hva som kan være filosofisk interessant. De fleste mennesker har en forestilling om at et normalt utrustet voksent menneske bør være istand til å kunne besvare ethvert spørsmål som et barn måtte stille, eller vite hvor det kan henvende seg for å finne et svar. Dette er jo helt sprøtt, for en fire- eller seksåring kan komme til å stille et filosofisk spørsmål. Og den normalt utrustede voksne har ikke gode svar på filosofiske spørsmål – rett og slett fordi et slikt svar ikke har noe med hverken intelligens eller erfaring å gjøre.

Du sier vi ikke lytter til barn, men det er da iallefall ett aspekt ved barndommen som vi synes å være opptatt av; nemlig det å skulle utvikle en «lekende» holdning til ting. Voksne mennesker av idag prøver å kopiere barns lekende holdning og lære fra dem. Idag blir jo ledere trent i det å være kreative og nytenkende. Vil ikke dette si at vi iallefall legger merke til barna og hva de står for?

Ja, men vi gjør det på feil grunnlag, og vi lytter ikke av den grunn til det de prøver å si oss i fullt alvor. Det er et klart skille mellom fantasi og virkelighet, og livet blir selvfølgelig rikere, og kanskje også lettere å takle, om vi lar fantasien utfolde seg fra tid til annen. Dette kan vi lære av barna. Men barna selv forholder seg til sin virkelighet, de lever ikke i en fantasiverden. Til tross for at vi oppmuntrer barna til å bruke sin fantasi er det ikke så sikkert at de forstår at fantasien er så viktig allikevel, de skjønner at det «bare er på lissom». For det vi voksne hele tiden har i bakhodet er at «nå er det deres tur til å leke, for snart må de ut i «den virkelige verden», tjene til livets opphold og forholde seg til alle livets problemer.»

Så vi voksne forstår det slik at «den virkelige verden» er en tøff verden hvor hver og en må klare seg selv – i motsetning til barnets sorgløse fantasitilværelse, som altså ikke er «virkelig»?

Ja, og denne adskillelsen mellom to verdener er uheldig. Barn har selvfølgelig mere tid til å leke enn det voksne har, og derved også bedre anledning til å utvikle sitt fantasiliv. Men barn er også interessert i virkeligheten, de vil ikke bare leke, de vil også finne ut av ting, de vil forstå virkeligheten. Voksne er opptatt av å kopiere det lekende ved barndommen, men dette innebærer ikke nødvendigvis at de er rede til å la sine erfaringer med barn føre til en revurdering av sin egen virkelighetsforståelse – for den er fastslått en gang for alle.

En av de tingene du kritiserer Piaget for er at hans lære innebærer at vi betrakter barn som uferdige voksne.

Ja. Slik jeg ser det er det to filosofer som spesielt har bidratt til et nytt syn på barn, nemlig Sokrates og Descartes. Det cartesianske prosjektet med å rekonstruere alt vi kan vite helt fra start innebærer at vi må begynne helt på nytt og derfor i en viss forstand blir som barn. Nettopp denne holdningen innen moderne filosofi inviterer oss til å nærme oss barn, og ikke ukritisk akseptere det som holdes for å være sant. Den inviterer oss til å reflektere rundt hvilke grunner man kan ha for å tro det man tror.

For Sokrates er det erkjennelsen av hans egen uvitenhet som danner grunnlaget for hele hans virksomhet, som gikk ut på å avsløre innbildt viten. Det han avslørte var at selv intelligente mennesker er ute av stand til å forsvare forestillinger som de stort sett tar for gitt. Det hadde derfor kanskje vært naturlig å ønske å bytte ut disse forestillingene. Men dette er ikke alltid mulig, for i mange tilfeller dreier det seg om forestillinger som vi er avhengige av; vi å f.eks. ha en forestilling om årsak og virkning og om at vi har en fri vilje – for uten disse problematiske forestillingene blir vi ute av stand til å leve i den verden vi lever i. I erkjennelsen av det problematiske ved disse forestillingene som vi altså er avhengige av finner vi den sokratiske uvitenhet, og her finner vi også utgangspunktet for Descartes’ prosjekt.

Og uvitende er vi! Jeg liker å stille barn spørsmål som kan virke litt brysomme, som når jeg for eksempel treffer en liten pike i blomstrete kjole og spør henne hva slags mønster hun har på kjolen. Hun svarer kanskje at det er blomster, hvorpå jeg spør henne hvordan hun kan vite at det er blomster. Kan hende blir hun litt brydd over spørsmålet, og lurer på hva jeg er for en raring. Men om jeg er heldig kan vi ha en liten prat om det. For hvordan kan vi vite at mønsteret på kjolen er et blomstermønster? Jeg har tenkt endel over det, og er ikke selv kommet frem til noe klart svar – de ser iallefall ikke ut som blomster ...

Matthews ler, og fortsetter:

Noen ganger stiller barna selv spørsmål av denne typen. Og da tror jeg vi mister en mulighet til å gå inn i noe som virkelig er spennende om vi bare gir dem et svar istedenfor å undersøke saken sammen. Kanskje kan man sammen komme frem til et fint svar, kanskje ikke. Kanskje kommer man frem til et fint svar som man neste dag finner ut at ikke var så fint allikevel. Eller kanskje omvendt ...

Matthews ler igjen:

Om man ikke kommer frem til noe tilfredsstillende svar idag, kan man kanskje gå videre neste dag, man kan f.eks. si at «jeg har tenkt litt over det vi snakket om igår, og jeg lurer på om ikke ... kunne bringe oss videre mot en løsning ...» Kanskje vil barnet synes det er spennende å gå videre med spørsmålet, og kanskje ikke. Jeg er ikke for å tvangsfore noen med filosofi ...

En slik holdning som du gir uttrykk for synes å innebære en form for sindighet overfor den du snakker med, noe som burde være en betingelse for å kunne tilveiebringe en filosofisk samtale og ikke bare en diskusjon. Man kan ikke presse et menneske og regne med at det kommer filosofi ut av det – er ikke dette en tanke som ligger bak? Man må ha litt psykologisk sans, prøve ut ting, lirke litt, prøve å se om det kan være noe materiale her å gå videre på.

Matthews er enig:

Ja. Og det er også et annet punkt jeg vil fremheve. Noen, som f.eks. Matthew Lipman, vil hevde at det ikke finnes svar på filosofiske spørsmål. Jeg liker ikke en slik holdning; det er ikke slik at det ikke finnes svar på filosofiske spørsmål. Det er bare for mange svar! Og det er det som gjør filosofiske spørsmål så utfordrende. Jeg ønsker alltid å komme frem til en form for avklaring av de spørsmål vi tar opp, jeg vil at samtalen skal bringe oss frem til en eller annen konklusjon. Om man innleder med å si at det ikke finnes svar går man inn i samtalen med den holdning at det ikke nytter allikevel. Jeg har liten sans for en slik holdning, for den innebærer at det å prøve å komme frem til svar ikke har noen betydning. Men det har betydning for meg!

Men med filosofi har det seg slik at de svarene man kommer frem til i øyeblikket ikke er endelige svar, så det er alltid en mulighet for at man kan ta opp tingene og betrakte dem fra en ny synsvinkel. Utfallet er alltid foreløpig. Men det er noe annet enn å si at det ikke finnes svar, jeg vil fryktelig gjerne ha svar, og jeg bestreber meg derfor alltid på å bringe en samtale frem til en form for enighet. Om vi i utgangspunktet tenker forskjellig så bør vi også være istand til å snakke åpent sammen om det, prøve å finne ut hvorfor vi tenker forskjellig, og ikke bare være fornøyde med å vite at vi tenker forskjellig. Og så kan vi kanskje prøve å komme frem til noe enda bedre sammen i fellesskap. Det lykkes ikke alltid, og det ville også være galt å tro at man alltid skal kunne komme frem til gode svar. God filosofi er for utfordrende til det.

De linjene du trekker her kan kanskje være vanskelige å holde, for på den ene side ønsker du svar, du ønsker at samtalen skal føre frem til en eller annen konklusjon. Men på den annen side vil aldri en slik konklusjon være endelig ...

Nei, for vi kan alltid ta opp spørsmålet og samtale om det igjen. Så et svar både er og er ikke et svar. Men innled ikke av den grunn en samtale med å si at det ikke finnes svar; det er bare mange av dem.

Matthews smiler og slår ut med hendene.

Oppgaven vi har når vi innleder en filosofisk samtaler er altså å undersøke de meninger man har for å finne ut av om de er gode svar på de spørsmålene vi stiller. Og den som virkelig var utspørreren fremfor noen var jo Sokrates – som ble dømt til døden. Mange mente at det var gode grunner for å dømme ham; han må da også ha fortont seg som en pest og en plage for dem han spurte ut. Allikevel er det han som er vårt store forbilde, det er hans holdninger som vi streber etter å tilegne oss.

Ja, det er det. Jeg har akkurat utgitt en bok som heter Socratic Perplexity and the Nature of Philosophy [vår anmeldelse av denne boken her], hvor jeg tar opp nettopp dette. Og jeg tror at Platon veksler i sitt syn på Sokrates. Sokrates var jo det største og mest innflytelsesrike menneske han hadde truffet, og han kunne aldri glemme ham. Men jeg tror han gikk gjennom en periode hvor han nærmest anså dommen over Sokrates til å være rettferdiggjort. I Staten, bok VII, sier han at om man stiller spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, om man skaper forvirring rundt aksepterte synspunkter, vil det kunne utarte til en ansvarsløs lek med ord, man vil få ansvarsløse mennesker som virker ødeleggende på samfunnet – og staten. Det ligger et potensiale for opprør i filosofien, man kan komme til å forstyrre en balanse i samfunnet.

Jeg tror Platon gikk gjennom en periode hvor han var bekymret over mulighetene for nihilisme som ligger i filosofien. På den annen side trenger vi noen som kan vekke mennesker fra deres dogmatiske slummer, noen som kan forstyrre en innarbeidet balanse for å kunne komme videre. Og denne tosidigheten er noe vi må forholde oss til – noe jeg altså mener at Platon slet med i en periode. Men i dialogene Theaitetos og Sofisten er det lange passasjer hvor han tydeligvis ønsker å skjelne mellom den form for utspørring som Sokrates drev med og den sofistiske formen – som jo nettopp bestod i en form for lek. Sokrates var ikke sofistisk, om han satte sine samtalepartnere på plass så var det ikke for å sanke poenger for seg selv. Han inviterte dem heller til å undersøke saken nærmere sammen med seg.

Når vi snakker om filosofiske samtaler med barn er det lett å understreke alle de positive og hyggelige sidene ved samtalen; at vi skal ha respekt og åpenhet for hverandres synspunkter osv. Men har ikke også filosofien en «farlig» side: I dialogen Drikkegildet i Athen forteller Alkibiades at Sokrates, som her fremstilles som den personifiserte filosof, er den eneste som får ham til å føle skam. For når han snakker med Sokrates innser han at han ikke lever i henhold til sine egne idealer; han følger heller sine lyster enn sin forstand. Filosofien viser ham denne uoverensstemmelsen, og dette gjør selvfølgelig vondt. Er ikke også dette en side ved filosofien; den er ikke bare en morsom og spennende lek med ord og tanker. Den fører til selvinnsikt – og pålegger en derfor også et ansvar…

Ja, og det er derfor jeg mener det er viktig at man, når man skal samtale filosofisk med barn, lar dem bestemme selv om de vil ta opp et tema. Forøvrig mener jeg ikke at oppgaven består i å passe på at barnas virkelighetsforståelse henger sammen. Det vi bør gjøre er å hjelpe dem til å tenke klarere, berike tenkningen med bedre forestillingsevne, oppdage flere muligheter som det kan være verd å vurdere osv. Vi har ikke noe ansvar for å gi dem en virkelighetsforståelse, den finner de selv ut av.

Ligger det ikke en fare i det å oppmuntre små barn til å tenke på slike ting, kan det ikke bli for mye tanker for et lite barn, slik at tankene til slutt bare surrer rundt i hodet uten at de finner ut av noen ting. Er det ikke en fare for at de blir noen verdensfjerne grublere, noen ulykkelige eksistensialister?

Det kan hende, men jeg tror ikke det er et vanlig utfall. Jeg er ikke kommet bort i noen slike tilfeller i de gruppene jeg har arbeidet med. Men det er jo klart; dette er jo alltid en mulighet, det ville vært menneskelig om det forekom. Men om man praktiserer filosofiske samtaler på en god måte ser jeg ikke dette som noen stor fare. Min erfaring er at barn som blir møtt med en filosofisk åpenhet og som deltar i filosofiske samtaler opplever at tankene deres får en ny dimensjon. Men det betyr jo ikke at de blir skeptiske eller nihilistiske ...

Hva er det som kan gi barn trygghet; er det trygge omgivelser, er det bevisstheten om at noen har svarene, er det tilliten til egen tenkeevne? Eller er det en kombinasjon av flere faktorer? Svaret er ikke gitt.

Men ifølge Matthews er det altså mulig, også for barn, å være åpen for at det finnes flere mulige svar på våre mest grunnleggende spørsmål, uten av den grunn å føle at grunnlaget for ens eksistens forsvinner under føttene på en.

Kanskje hadde til og med et innadvendt og grublende barn blitt litt mere undrende og litt mindre grublende, og kanskje også blitt litt mere åpent, om det fant noen å samtale med om alle de vanskelige spørsmålene det tumler med?

Siden opprettet: 26.02.05. Sist endret: 20.12.08 20:17.