Prinsipper for filosofisk konsultasjon
av Oscar Brenifier (oversatt av Morten Fastvold)
Filosofisk praksis er en form for konsultasjon som er lite kjent i Frankrike, og som hovedsaklig utøves i Nederland, Tyskland, USA og Israel. Metodene varierer enormt, avhengig av utøverne som har unnfanget og anvender dem. I denne artikkelen omhandler Oscar Brenifier begreper og metoder som han i en tid har anvendt i sin praksis.
Filosofisk naturalisme
I noen år synes en ny vind å ha blåst inn over det filosofiske landskapet. I ulike varianter har den standhaftig forsøkt å løsrive filosofien fra dens rene universitetstilværelse, hvor det historiske perspektivet stadig er det førende. Avhengig av hvordan den er blitt mottatt og verdsatt, ser noen på denne tendensen som en vital og nødvendig oksygentilførsel, mens andre holder den for å være et vulgært og banalt forræderi, karakteristisk for en middelmådig epoke. Blant disse filosofiske «nyheter» fremkommer ideen om at filosofien ikke begrenser seg til utklekking av tanker og til drøftinger, men at den også er en praksis. Dog fornyer ikke egentlig dette perspektivet, i den grad det innebærer en tilbakevending til en opprinnelig virksomhet, selve strebenen etter visdom som uttrykkes i ordet filosofi; selv om denne dimensjonen gjennom århundrene er blitt ganske tildekket av filosofiens mangfoldige begrep om «visdom».
Til tross for sakens «déjà vu-karakter» endrer likevel de grunnleggende kulturelle, psykologiske, sosiologiske og andre forandringene som skiller vår epoke fra for eksempel den klassiske greske, radikalt problemets forutsetninger. Den uforgjengelige filosofi ser seg således nødt til å ta historien i betraktning, dens udødelighet kan vanskelig ignorere forgjengeligheten av de samfunn som formulerer dens problemstillinger og oppfatning om det som står på spill. Følgelig må den filosofiske praksis, i likhet med de filosofiske doktriner, utarbeide sitt teorigrunnlag i henhold til sted og epoke, som en funksjon av de omstendigheter som genererer denne midlertidige formen, selv om man til syvende og sist knapt kan unngå å gjøre bruk av, eller overskride, det begrensede antall store problemstillinger som siden tidenes morgen har kjennetegnet all filosofisk refleksjon, det være seg i dens ytre form eller i dens teoretiske fremstilling.
Den filosofiske naturalisme som vi her øyner, står sentralt i vår diskusjon, ved at den kritiserer det spesifikke ved filosofien på det historiske og geografiske planet. Den forutsetter at filosofiens fremkomst ikke er en enkeltstående begivenhet, men at dens levende substans holder til i menneskets hjerte og bekler dets ånd, selv om visse øyeblikk og steder – på samme vis som i all vitenskap eller kunnskap – synes å være mer avgjørende, mer entydige, mer fordelaktige og viktigere enn andre. For i den grad vi i kraft av å være mennesker deler en felles verden (til tross for uendeligheten av forekomster som gjør denne enheten til gjenstand for kraftig kritikk) eller natur (igjen til tross for den kulturelle relativisme og individuelle legning), så måtte vi kunne gjenfinne, i det minste som en første kime, et visst antall intellektuelle arketyper som danner den historiske tenkningens grunnvoll. Når alt kommer til alt måtte styrken til en idé som hviler på sin virksomhet og sin universalisme – denne høyeste idé – gjenfinnes i hver enkelt av oss. Men er ikke dette, uttrykt med andre ord og sett fra en annen synsvinkel, det samme som den platonske idé om gjenerindring? Den filosofiske praksis blir dermed den virksomhet som vekker hver enkelt opp til den idéverdenen som bor i en, slik den kunstneriske praksis vekker hver enkelt opp til den formenes verden som bor i en, enhver ut fra sine muligheter, uten at vi alle av den grunn blir Kant-er eller Rembrandt-er.
Den dobbelte fordring
To spesielle og aktuelle fordommer må skyves til side før vi bedre kan forstå den fremgangsmåten som her opptar oss. Den første fordommen består i å tro at filosofien, og dermed den filosofiske diskusjon, er forbeholdt en elite av vismenn; da ville dette også være tilfelle for filosofiske konsultasjoner. Den andre fordommen, som er omvendt av den første – dens naturlige komplement – består i å tenke at filosofien egentlig er forbeholdt en elite av vismenn, men der man trekker en annen konklusjon: at den filosofiske konsultasjonen ikke kan være filosofisk fordi den er åpen for alle. Disse to fordommene uttrykker én enkelt brist; dermed må vi forsøke å godtgjøre på samme tid at den filosofiske praksis er åpen for alle, og at den innebærer en viss fordring som skiller den fra en vanlig diskusjon. I tillegg vil vi også måtte skille vår virksomhet fra praktisk psykologi eller psykoanalyse, som den ikke må blandes sammen med.
De første skritt
«Hvorfor er du her?» Dette innledende spørsmålet som man ikke kommer utenom, er det første og mest naturlige, det som man hele tiden må stille til hvem det måtte være, om ikke til seg selv. Det er beklagelig når de som gir et introduksjonskurs i filosofi ikke starter semesteret med naive spørsmål av denne typen. Gjennom denne enkle øvelsen vil eleven, som opp igjennom årene har vent seg til skolerutiner, straks kunne gripe hva det dreier seg om i dette uvante faget der man spør for å nå frem til den største visshet; vanskeligheten med å svare på ordentlig i en slik undersøkelse vil, sammen med de mange mulige svar, straks sprenge spørsmålets tilsynelatende banalitet i stykker. Her handler det vel å merke om ikke å bli tilfreds med de første, skisseaktige svar man slenger ut for å slippe å tenke.
Under konsultasjonen er ganske mange av de første svarene av typen: «fordi jeg ikke har særlig godt kjennskap til filosofi», «fordi jeg er interessert i filosofi og vil vite mer om det», eller «fordi jeg gjerne vil vite hva denne filosofen – eller filosofien – sier om dette aktuelle temaet». Utspørringen må fortsette uten stans for å få frem de forutsetninger som ikke ble innrømmet i disse forsøkene på svar, for ikke å si disse ikke-svar. Denne prosessen unnlater ikke å få frem visse ideer som subjektet (personen som er kommet til konsultasjonen – gjesten) har om filosofi eller andre temaer som tas opp, og som følger av en stillingstaken som er nødvendig for denne typen praksis. Ikke slik å forstå at man nødvendigvis må komme «til bunns» i gjestens tanker, her er en forskjell fra psykoanalysen; det handler i stedet om å våge seg på en hypotese man kan arbeide med. Denne siste distinksjonen er viktig av to årsaker som berører det grunnleggende for vårt arbeid. Den første er at sannheten ikke nødvendigvis kommer nærmere under dekke av gjestens oppriktighet eller «autentisitet», den kan til og med stå i radikal motsetning til dette; sannhetens motsetning avtegnes ut fra regelen om at ens tilbøyeligheter ofte motsetter seg fornuften. Ut fra dette synspunktet gjør det ikke noe at gjesten blir hengende ved den ideen han fremmer. «Jeg er ikke sikker på det jeg sier (eller vil si),» hører man ofte. Men på hva er man sikker? Er det ikke nettopp denne usikkerheten som tillater oss å utprøve vår idé, mens full visshet ville umuliggjøre en slik prosess? Den andre årsaken, som ligger nær den første, er at man må skape en distansering som er nødvendig for et tenksomt og sindig arbeid, noe som er en nødvendig forutsetning for det konseptet vi vil utvikle. To forutsetninger som ikke på noen måte må hindre gjesten i å våge seg på presise ideer, det vil han tvert imot kunne gjøre mer fritt. Forskere diskuterer lettere ideer som de ikke blander sitt ego inn i, uten at dette er til hinder for at enkelte ideer tiltaler dem mer enn andre.
Så snart hypotesen er formulert, men ganske lite utviklet (enten direkte eller ved hjelp av spørsmål), foreslår undersøkeren en reformulering av det han har hørt. Vanligvis uttrykker gjesten en innledende protest eller gir den foreslåtte reformuleringen en blandet mottakelse: «Det er ikke det jeg sa. Det er ikke det jeg ville si.» Dermed foreslår man at han analyserer det han ikke liker i reformuleringen, eller at han korrigerer sitt eget utsagn. Dog må man i forveien klargjøre om reformuleringen har villedet diskusjonen ved å endre innholdets natur (det er alltids mulig, undersøkeren er ikke perfekt ...), eller om den har villedet den ved å få noe frem i dagen som han ikke våget å se eller vedgå med sine egne ord. Man erfarer her hvor mye som står på spill i dialogen med den andre på et filosofiske plan: i den utstrekning man godtar den vanskelige øvelsen det er å «veie» sine ord, blir lytteren til et ubarmhjertig speil som strengt sender oss tilbake til oss selv. Den andres tilstedeværelse er alltid en risiko som vi for ofte overser betydningen av.
Når det som innledningsvis er blitt uttrykt, ikke synes å være reformulerbart fordi det er forvirrende eller uklart, må undersøkeren uten å nøle be gjesten om å gjenta det han allerede har sagt, eller om å uttrykke det annerledes. Hvis forklaringen er for lang eller blir et påskudd for en følelsesmessig avreagering (av et assosierende eller ukontrollert slag), nøler undersøkeren ikke med å avbryte: «Nå forstår jeg ikke riktig hvor du vil hen. Jeg får ikke helt tak i meningen med det du sier.» Han kan da foreslå følgende øvelse: «Si meg med én enkelt setning det du mener er det essensielle i ditt budskap. Hvis du bare får én setning til å si meg dette, hva vil denne bli?» Gjesten kan neppe la være å uttrykke sine vansker med denne øvelsen, desto mer fordi han nettopp har fremvist sin manglende evne til å formulere et klart og konsist utsagn. Men det er i konstateringen av denne vanskeligheten at vi også finner bevisstgjøringen knyttet til det å filosofere.
Anagogi og rangering
Etter å ha fått presisert utgangshypotesen på dette filosofiske vis som tvinger gjesten til en slik samtale, handler det nå om å starte prosessen med den anagogiske oppstigning som er beskrevet hos Platon. De essensielle elementene her er de som vi på den ene siden kaller «originalen» og på den andre siden «rangering». Vi begynner med å be gjesten om å gjøre rede for sin hypotese ved å få ham til å rettferdiggjøre sitt valg. Det være seg utgangspunktet: «Hvorfor denne formuleringen?», «Hva er det interessante med denne ideen?». Eller det være seg rangeringen: «Hva er det viktigste av de ulike elementene som er uttrykt?», «Hva er nøkkelordet i setningen din?». Denne delen av samtalen utføres ved vekselvis å kombinere disse to perspektivene. Gjesten fristes ofte til å unnfly denne delen av diskusjonen ved å søke tilflukt i omstendighetenes relativitet eller de mange ubestemtheter. «Det kommer an på dét eller dét», «Det er mange grunner til det», «Alle ordene eller ideene er viktige». Det å skulle velge, være nødt til å «vektorisere» tenkningen, gjør det først og fremst mulig å identifisere «refrengenes» forankring, det konstante, det forutsatte, for så å sette det på prøve. For etter flere oppstigningsetapper (utgangspunkt eller rangering) åpenbares en slags vev som synliggjør fundamenter og ledd som er sentrale i en tanke. Samtidig, gjennom den hierarkiseringen som gjesten har godtatt, skjer en dramatisering av uttrykk og konsepter som får ordene til å stige ut av deres totale ubestemthet, av den «masseeffekten» som utvisker deres singularitet. Ved å skille de enkelte ideer fra hverandre blir gjesten seg bevisst de konseptuelle virkemåter han rangerer gjennom.
Naturligvis har undersøkeren her en nøkkelrolle som består i å understreke det som nettopp er blitt sagt, slik at valgene og deres implikasjoner ikke får passere uerkjent. Han kan til og med insistere på dette ved å spørre gjesten om han fullt ut godtar de valgene han nettopp har uttrykt. Han må imidlertid unnlate å kommentere videre, slutte å stille tilleggsspørsmål hvis han skimter problemer eller inkonsekvenser i det som nettopp er uttrykt. Det gjelder å bringe gjesten til det punkt hvor han fritt kan evaluere hva synspunktene hans innebærer, til å skimte det som tildekker hans tenkning og selve det å tenke. En slik innledende veiledning er det som langsomt kan fjerne ham fra illusjonen som følelsen av evidens og nøytralitet vedlikeholder, og som er nødvendig for å utvikle et kritisk perspektiv på meninger generelt og på egne meninger spesielt.
Å tenke det utenkelige
Så snart en spesiell forankring er identifisert, er stunden kommet for å si det motsatte. Det handler om øvelsen vi kaller «å tenke det utenkelige». Ut fra den forankringen eller det spesielle temaet som gjesten har identifisert som sentralt i sin refleksjon, ber vi ham om å formulere den motsatte hypotesen: «Hvis du skulle formulere en kritikk for å imøtegå hypotesen din, hva ville den være? Hva er den mest konsistente innvendingen du kjenner til eller som du kan forestille deg i forhold til den tesen du står for? Hvilke begrensninger har din idé?». Enten det er kjærligheten, friheten, lykken, kroppen eller noe annet som utgjør grunnlaget eller den foretrukne innfallsvinkelen hos gjesten, vil han i de fleste tilfeller føle seg ute av stand til å foreta en slik intellektuell helomvending. Ved å skulle tenke en slik «umulighet» får vi ham faktisk til å kaste seg ut i avgrunnen. Iblant utbryter han følgende hjertesukk: «Men jeg vil ikke!» Spesielt i dette krampetrekningens øyeblikk gjelder det å frembringe en bevisstgjøring av gjestens psykologiske og konseptuelle betingelser. Ved å invitere ham til å tenke det utenkelige, inviterer vi ham til å analysere, til å sammenligne og fremfor alt å overveie, snarere enn å ta den eller den hypotesen om intellektuell eller eksistensiell fungering for å være etablert eller ugjendrivelig. Han erkjenner dermed den rigiditet som preger hans tenkning, uten at han legger merke til det. «Men man kan da ikke tro på intet!», unnslipper det ham. Greit, men man kan i det minste be ham, i løpet av en halvtimes øvelse, om å prøve å finne en motsatt hypotese, hvis da ikke den motsatte «tro» også gir seg selv. Underlig nok, og til stor overraskelse for gjesten, vil han ved å våge seg på denne motsatte hypotesen oppdage at den gir langt større mening enn det han først trodde, og at den i alle tilfeller belyser hans utgangshypotese på en interessant måte, slik at han makter å avgrense dens natur og begrensninger. Denne erfaringen får en til å se og berøre tenkningens frigjørende dimensjon, i den grad den tillater en å stille spørsmål ved de ideer man ubevisst motsetter seg, ved at man distanserer seg fra seg selv, analyserer sine tankeskjemaer – det være seg deres form eller grunnlag – og konseptualiserer ens egne eksistensielle anliggender.
Å stige opp til «andre etasje»
Som en konklusjon blir gjesten bedt om å rekapitulere viktige passasjer i diskusjonen, slik at han på nytt kan se og resymere kraftfulle og signifikante øyeblikk. Dette oppnås ved hjelp av en tilbakeskuen på øvelsen som helhet. «Hva skjedde her?» Denne siste delen av samtalen kalles også «å stige opp til andre etasje»: det er en konseptuell analyse, til forskjell fra det man gjennomlevde i «første etasje». Fra dette opphøyde perspektivet er utfordringen å se hvordan man ter seg, å analysere øvelsens forløp, å evaluere det som sto på spill, å unnslippe hendelsenes larm og handlingsforløp, for å gripe de essensielle elementene i konsultasjonen, dialogens ulike tonefall. Gjesten engasjeres i en metadiskusjon om famlingen i hans egen tenkning. Dette øyeblikket er avgjørende, for her er stedet for å bevisstgjøre den menneskelige ånds doble måte å fungere på (innenfor/utenfor), noe som er iboende i den filosofiske praksis. Det kan få et evighetens perspektiv til å tre frem, som bringer gjesten til et dialektisk syn på sin egen væren, på sin tenknings autonomi.
Er dette filosofisk?
Hva forsøker vi å oppnå med øvelser som disse? Hva gjør dem filosofiske? På hvilken måte skiller den filosofiske konsultasjonen seg fra den psykoanalytiske konsultasjonen? Som tidligere nevnt er det tre spesielle kriterier som kjennetegner den praksis det her dreier seg om: identifisering, kritikk og konseptualisering. (La oss også nevne et annet viktig kriterium: distanseringen, som vi imidlertid ikke trekker frem som et fjerde element fordi det inngår i de tre andre.) I en viss forstand er denne tredobbelte fordringen ganske likt det som kreves i oppbygningen av en skolestil. I sistnevnte må eleven, med utgangspunkt i et gitt tema, uttrykke visse ideer, undersøke dem og formulere én eller flere generelle problemstillinger med eller uten hjelp fra de forfattere man støtter seg til. Den eneste viktige forskjellen gjelder valget av temaet som skal behandles: hos oss velger gjesten selv øvelsens tema, det som trolig er av eksistensiell tyngde i hans refleksjon, og som dessuten gjør den filosofiske behandlingen av temaet mer ømtålig.
Innvendingen mot øvelsens «psykologiserende» side må ikke avvises for raskt. For det første fordi gjesten har en sterk tendens til – stilt overfor en konkret undersøker som vier seg til det han har å si – å hemningsløst utgyte sin uvilje, særlig hvis han tidligere har hatt samtaler av psykologisk art. Han vil i tillegg bli frustrert over å bli avbrutt, over å måtte frembringe kritiske dommer til sine egne ideer, over å måtte rangere sine ulike utsagn etc. Alle disse forpliktelsene som springer ut av denne «leken» og fordringene og eksamineringen ... For det andre fordi filosofien av ulike grunner har en tendens til å ignorere individuelle forskjeller for å kunne vie seg til det universelt abstrakte, til ikke-inkarnerte begreper. En slags ekstrem blygsel, for ikke å si puritanisme, får profesjonelle filosofer til å frykte den individuelle mening så mye at man snarere vil ignorere den enn å se meningen som det uunngåelige utgangspunktet for all filosofering; at denne meningen, det være seg spesialistenes eller den de har til felles med vanlige dødelige, er den førstnevnte ikke noe mindre offer for denne «sykelige» og ulykksalige holdningen.
Vår undersøkelse består altså av at vi, gjennom gjestens meninger, identifiserer antakelser som ikke ble innrømmet og som ligger til grunn for dem. Det som tillater oss å definere og utdype dét eller dét utgangspunktet. For det andre sier vi det motsatte av disse antakelsene for å transformere udiskuterte postulater til enkle hypoteser. For det tredje formulerer vi problemstillinger som vi utleder av de identifiserte og formulerte ideene. På denne siste etappen – eller før denne hvis nytten av dette føles tidligere – kan undersøkeren benytte seg av «klassiske» problemstillinger som tillegges en forfatter for å vektlegge eller bedre identifisere dét eller dét som sto på spill i samtalens løp.
Visst er det usikkert om en enkeltperson helt alene kan gjenta filosofiens historie, om ikke mer enn matematikkens og språkets. Skulle man derfor blåse i fortiden? Vi er og blir dverger som sitter på kjempers skuldre. Men skal vi derfor ikke våge oss med i gymnastikken, og nøye oss med å iaktta og beundre atletene under påskudd av at vi er kortbente, for ikke å si handikappede? Skal vi nøye oss med å gå i Louvre og aldri håndtere leiren selv under påskudd av at våre lemmer ikke har samme ferdigheter som de inspirerte individer? Er det mangel på respekt for «de store» å ville etterligne dem? Er det ikke heller å ære dem, i det minste så lenge man beundrer og siterer dem? Er det ikke til syvende og sist pålagt oss å tenke gjennom oss selv?
Oversatt fra fransk av Morten Fastvold
10. april 2004
Siden opprettet: 28.10.04. Sist endret: 13.10.06 00:19.
