Filosofiske samtaler i barnehage og skole – og til fjells!

av Øyvind Olsholt

Et blikk på filosofi med barn i norsk barnehage og skole

Ansvar for egen tenkning

Filosofi med barn handler om å hjelpe unge mennesker til å utvikle større selvbevissthet og tilstedeværelse i sine liv. Denne hjelpen ytes ved å pålegge eleven ansvar, ikke for egen læring – det er det skolen som har, eller burde ha – men for egen tenkning. Et slikt ansvar myndiggjør eleven, og er en betingelse for den gradvise dannelse av karakter og personlighet.

Målet med den filosofiske samtalen er å etablere en kritisk dialogkultur hvor ansvar for egen tenkning er det som bereder grunnen for en tenkning i frihet. For det å tenke uten å ta ansvar for tankens forutsetninger, konsekvenser, konsistens, koherens, relevans og relasjon til erfaring er ikke tegn på tenkning i frihet, men på tankeløshet, dvs. bevisstløshet.

Kritisk tenkning er altså en betingelse for frihet, og filosofisk samtale er en metode for å hjelpe elevene til å tenke kritisk. Hvordan står det så til med den kritiske tenkning i dagens norske utdannelsessystem?

Politiske føringer

I Norge er det idag bred politisk enighet om at kritiske tenkeferdigheter og filosofisk dialogpraksis med barn bør få en mer fremtredende plass i skole og barnehage. De første skritt ble tatt av den borgerlige samlingsregjering, som på begynnelsen av 2000-tallet bestemte at det skulle gjennomføres nasjonale forsøk med samtalebasert filosofiundervisning i grunnskolen. Stortingsmelding nr. 30 om grunnopplæringen, Kultur for læring, slo fast:

Departementet vil sikre at barn og unge får en grunnleggende innføring i og erfaringer med problemstillinger og metodisk tilnærming som inngår i fagområdet filosofi. Dette vil kunne styrke elevenes forutsetninger for arbeid med fag i skolen og vil være en god forberedelse for fremtidig virke i samfunns- og arbeidsliv. Filosofi vil gi elevene perspektiver på grunnlaget for de andre fagene, både gjennom å vise hvordan fagenes problemstillinger historisk har vokst frem, og hvordan problemstillingene systematisk kan drøftes.

Dagens regjering, den såkalt «rød-grønne» regjeringen som tiltrådte høsten 2005, støttet og ønsket å videreføre dette arbeidet. I Stortingsmelding nr. 49, Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Ansvar og frihet, kan vi således lese følgende:

I St.meld. nr. 30 (2003-2004) Kultur for læring har regjeringen varslet at den vil vurdere hvordan arbeidet med filosofi i skolen kan styrkes for å møte et verdimessig mangfold og for å øve opp ferdigheter i kritisk tenkning. Regjeringen vil bl.a. stimulere til ytterligere forsøk med filosofi som fag og bruk av filosofi i andre fag i grunnopplæringen. Erfaringene fra forsøk vil gi grunnlag for å vurdere om filosofi skal etableres som eget fag i skolen.

Prosjekter og rapporter

Med utgangspunkt i dette mandatet gjennomførte Kunnskapsdepartementet ved Utdanningsdirektoratet i 2005-2007 et prosjekt med samtalebasert filosofiundervisning ved 15 norske barne- og ungdomsskoler. Leder for forsøket var Beate Børresen, førstelektor på Avdeling for lærerutdanning ved Høyskolen i Oslo. Et sammendrag av prosjektrapporten ble offentliggjort juni 2008. Her pekte man på visse betingelser for at filosofi skulle kunne etableres som et eget fag i grunnskolen:

Rapporten anbefaler ellers at man i første omgang bør nøye seg med å starte med filosofi som eget fag på 1.- 4. trinn. Det blir for omfattende å innføre filosofi på alle trinn samtidig. Til gjengjeld går man inn for en «synliggjøring og styrking av filosofi i andre fag og for alle elever», noe læreplanene i stor grad åpner for. Men det gjenstår altså å se hva departementet velger å foreta seg.

Barne- og ungdomsfilosofene (BUF) leverte også, på eget initiativ og egen regning, en rapport til Utdanningsdirektoratet i 2007. Rapporten, som kan lastes ned i sin helhet fra www.buf.no, beskriver et 3-måneders filosofiprosjekt i to klasser på en ungdomsskole i Hønefoss utenfor Oslo. Prosjektet undersøkte konsekvensene av filosofisk praksis i klasserommet, og rapporten viser at filosofiske samtaler kan utvikle elevers selvbevissthet, refleksjonsdybde og sosiale ferdigheter.

Selv om det knytter seg spenning til utfallet av departementets konklusjoner, er spørsmålet neppe om vi kommer til å se mer filosofi og en økt satsning på kritisk tenkning i skolen, men om satsningen kommer i form av et nytt filosofifag eller i form av en filosofisk revidering av de eksisterende fagene, eller kanskje begge deler. Det er gode grunner for og imot begge alternativer, noe som kommer klart frem i en kunnskapsoversikt som Kunnskapsdepartementet utga i 2005 (som også kan lastes ned fra nettet, se litteratur- og lenkeliste).

Hva skjer så på de forskjellige utdannelsesnivåene idag?

Barnehage

Det ble vedtatt ny Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver i 2006. Her er Etikk, religion og filosofi ett av syv nye obligatoriske fagområder. I rammeplanen står det bl.a. at de voksne skal «undre seg» sammen barna, «samtale» med dem og «utfordre» dem, stille «spørsmål» og skape «refleksjon» og «nysgjerrighet». Personalet skal også «skape rom for opplevelser, undring, ettertanke og gode samtaler». Det satses altså målrettet på filosofi og samtale i barnehagen.

Arbeidet med innføringen av en filosofisk-undrende praksis i barnehagen er godt igang, og alle barnehager har mulighet til å søke kommunene om midler til kurs og etterutdannelse, noe mange benytter seg av. Fra høsten 2009 vil dessuten alle norske barnehager (også de offentlige) få tilbud om subsidierte kurs i filosofiske samtaler med barn fra Private barnehagers landsforbund. Kursene tilbys i samarbeid med Kommuneforlaget, som i 2008 utga en av de første bøkene på norsk om filosofi i barnehagen: Filosofiske samtaler i barnehagen – å ta barns tenkning på alvor.

Grunnskole

I 2008 ble det vedtatt ny formålsparagraf for barnehagen og grunnskolen. Her står det at «elevene og lærlingene skal lære å tenke kritisk [...]». Også den såkalte «læringsplakaten» krever at skolen og lærebedriften skal «stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene til å utvikle egne læringsstrategier og evne til kritisk tenkning». (Læringsplakaten er en liste som oppsummerer de viktigste kravene i opplæringsloven som stilles til utdannelsesinstitusjonene.)

Spørsmålet er naturligvis hvordan elevene skal utvikle denne evnen til kritisk tenkning. Her kommer vi neppe utenom endringer i dagens lærer- og førskoleutdannelse. Det vil også måtte satses mer på etter- og videreutdannelse i filosofi og filosofisk samtalepraksis, noe også ovennevnte rapport fra Utdanningsdirektoratet peker på nødvendigheten av.

I 2007 fikk Norge en dom mot seg i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Domstolen fant at KRL-faget (kristendomskunnskap med religion- og livssynsorientering; det tidligere kristendomsfaget), som ble innført i 1997, krenket den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen fordi det var indoktrinerende, samtidig som det var vanskelig å få fritak fra faget. Faget ble derfor revidert i 2008 og fikk navnet Religion, livssyn og etikk (RLE). Formålskapittelet i læreplanen ble endret slik at alle religionene fikk samme kvalitative status. Her står bl.a. at:

[...] undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Det innebærer at den skal være saklig og upartisk og at de ulike verdensreligioner og livssyn skal presenteres med respekt. I undervisningen skal det ikke være forkynnelse eller religionsutøvelse.

Flere av disse begrepene er det nærliggende å knytte opp mot filosofisk praksis, især «kritisk», «saklig» og «upartisk», og det er fristende å spørre om det finnes noen mer effektiv måte å gjøre undervisningen kritisk og upartisk på enn å innføre den filosofiske samtalens «ansvarliggjøring» i undervisningen av fagets kompetansemål.

Samme tanke må ha streifet departementet for filosofi og etikk-delen i det nye faget skal ikke lenger utgjøre 20% av faget, slik tilfellet var med KRL. Nå er det opp til den lokale skolemyndighet å disponere undervisningstid ut fra innholdet i kompetansemålene. Det betyr at man er fri til å bruke mer tid og ressurser på filosofihistorisk stoff og/eller filosofisk samtalepraksis f.eks. dersom man har lokal spesialkunnskap og -kompetanse på området.

Det er endog utgitt lærebøker i det nye RLE-faget hvor filosofi og etikk-stoffet har en dominerende posisjon i forhold til religionene og livssynene. Og flere nye lærebøker er på vei som vil vektlegge filosofi og etikk mye sterkere enn hva som har vært vanlig i tidligere læreverk. Så man kan trygt si at det nye RLE-faget åpner opp for mer filosofisk teori og praksis i grunnskolen.

Videregående skole

I videregående skole (gymnaset) ser vi endringer som går i akkurat samme retning. Høsten 2007 ble det innført et nytt fag kalt Historie og filosofi hvor filosofiske samtaler har en sentral plassering. Her forekommer endog termen «den filosofiske samtalen» i selve læreplanen:

Å kunne uttrykke seg muntlig i historie og filosofi innebærer å formulere egne synspunkter presist og nyansert. Det betyr å forme fortellinger, delta i den filosofiske samtalen og diskutere framstillinger av faglige emner. Sentralt i den filosofisk samtalen er å argumentere logisk og relevant, gjøre rede for begreper og begrepsnyanser og begrunne egne synspunkter i møte med andres oppfatninger og perspektiver. (Læreplan i Historie og filosofi – programfag, fastsatt som forskrift av Utdanningsdirektoratet 22. mars 2006, s. 3.)

Læreplanen sier altså noe om hvilke holdninger og samtaleferdigheter elevene skal tilegne seg. Men den sier ingenting om lærerens rolle som filosofisk samtaleleder, f.eks. om filosofisk samtaleledelse krever noe mer og annet enn den faglige og pedagogiske grunnkompetanse læreren allerede er i besittelse av. Læreplanen sier at innsikt i historisk og filosofisk bakgrunn skal «legge grunnlag for en nyansert og åpen dialog og forsoning på tvers av historiske motsetningsforhold». Men hva slags dialog? Hvordan skal dialogen gjennomføres? Det er ikke opplagt hva det innebærer at en dialog skal være «åpen og nyansert» og hva «forsoning» i denne sammenhengen går ut på.

Oppsummering

Satsningen på kritisk tenkning i norsk utdannelse synes klar. Filosofisk dannelse er på vei inn i norske skoler og barnehager og er allerede godt etablert mange steder. Men mange uløste spørsmål gjenstår, prinsipielle såvel som praktiske. Et viktig spørsmål er, som nevnt, hva slags type dialogisk praksis man ønsker i barnehager og skoler. Skal man prioritere en klassisk-sokratisk modell hvor vekten ligger på oppløsning av forment viten – med dertil hørende «utspørring» (elenchus) og «forvirring» – eller en mer pedagogisk-demokratisk modell hvor det overordnede hensyn er at elevene lærer å vise respekt og toleranse for andres meninger og forskjellighet? Det er åpenbart lettere å trene lærere i den siste modellen enn i den første, men er det egentlig det vi ønsker oss og håper på når vi taler om filosofi med barn?

Filosofisk praksis utenfor grunnutdannelsen: et eksempel fra Den norske kirke

I Norge har det i mange år blitt eksperimentert med filosofisk praksis på mange andre arenaer for barn og ungdom: på museer og biblioteker, som fritidsaktivitet, f.eks. på sommerleire, og i forbindelse med borgerlig konfirmasjon. Selv har vi i løpet av de siste årene vært engasjert i et prosjekt med Den norske kirke, og det er med eksempler herfra vi vil avrunde denne artikkelen.

27. mai 2003 vedtok Det norske storting en ny trosopplæringsreform: «Størst av alt». Inntil da hadde trosopplæring vært skolens mandat, men fra nå av skulle kirken selv få ansvaret for trosopplæringen. Vårt prosjekt, «På vandring gjennom livet», var ett av mange som ble igangsatt med midler herfra. Prosjektet var treårig (2006-2008) og ble ledet av Ung Kirkesang. Samarbeidende organisasjoner var Pilegrimsprestene i Hamar og Nidaros, Liturgisk senter og Barne- og ungdomsfilosofene. Pilegrimsvandringer, av kortere og lengre varighet, med innlagte filosofiske samtaler, var en sentral del av prosjektet. Det følgende er et referat fra en langvandring over Dovrefjell høsten 2007.

Vandring over Dovrefjell

Dovre er fjellpartiet – og nasjonalparken – som forbinder Syd-Øst- og Midt-Norge. Den gamle kongeveien går gjennom dette området, og har vært brukt av norske konger siden vikingtiden. Leden har også blitt brukt av talløse pilegrimer siden 1100-tallet på deres vei til Nidarosdomen. Så det var litt av en kulisse vi hadde valgt for vår første langvandring – historisk, kulturelt og estetisk. Oppnådde vi så, slik vi hadde håpet og forutsett, et fruktbart samspill mellom den religiøse og filosofiske ånd? Døm selv.

Hver morgen og kveld hadde vi en filosofisk samtale. En av dagene hadde vi også en samtale midt på dagen i en rast. I den aller første samlingen brukte vi et enkelt åpningsspørsmål: «Hvorfor gå pilegrim?» Arrangementets yngste deltager, en 11 år gammel jente, svarte at hun hadde blitt med rett og slett fordi det hørtes morsomt ut. Hva var det hun tenkte kom til å bli morsomt med denne helgen? Å gå i naturen. En eldre deltager bygget videre på dette: Å være pilegrim handler vel så mye om å vandre i sinnet som å vandre i naturen. Men hva betyr det å «vandre i sinnet»? En tredje foreslo at det har å gjøre med «forvandlingen av tanker og følelser».

Nøkkelordet her var «forvandling». Pilegrimsvandring, altså det å vandre i sinnet, dreier seg om en forvandling av sinnet, sa en av ungdommene, en forvandling som tilsvarer det vi forstår som religiøs «omvendelse». Dette forekom oss å være en ganske snever tolkning av hva det vil si å vandre i sinnet, så vi spurte: «Men om vi ikke opplever noen forvandling eller omvendelse i løpet av vandringen, har vi da ikke vandret i sinnet?» Nei, lød svaret, det å bli klar over hva som foregår i bevisstheten – mengden av ubesvarte spørsmål og, ikke minst, ikke-problematiserte svar – er et viktig mål for en pilegrim, og representerer en liten forvandling i seg selv.

Deltagerne så altså for seg to former for forvandling: en religiøs hvor opplevelsen av Guds nærvær sto i sentrum, og en filosofisk hvor det sentrale var en ny bevissthet om de mange spørsmål og svar vi til daglig går rundt med uten å tenke nærmere over det.

Om kvelden samme dag befant vi oss på trivelige Fokstugu, midt på Dovrefjell. Etter kveldsmaten samlet vi oss rundt peisen for å gjennomføre turens andre filosofiske samtale. Denne utviklet seg til en refleksjon rundt begrepet lykke. En av ungdommene hevdet at lykken er størst når vi ser frem til og gleder oss til noe. Det er med andre ord større lykke i forventningen enn i oppnåelsen. De yngre barna var imidlertid mer enige med en av de voksne, som sa at forventning og oppnåelse er like viktige ingredienser i lykken. De to utfyller hverandre, og kan ikke adskilles. Et interessant spørsmål har kunne vært om det er forventningen til vandringen eller det å fullføre vandringen som gir størst lykke, men det ble ikke tatt opp. Som samtaleleder vil man ofte erfare at de beste spørsmålene kommer til en lenge etter at samtalen er over.

Neste morgen lurte et av barna på hvorfor vi egentlig har filosofiske samtaler. Et meget betimelig spørsmål som filosofen straks stilte til gruppen som innledning til dagens morgensamtale. Gruppen svarte at akkurat som kroppen trenger øvelse og trening for å holde seg i form, trenger hodet og bevisstheten trening og praksis. Deretter ble det igjen fremhevet at filosofisk samtalepraksis hjelper oss til å bli klar over de mange spørsmål og svar som vi går og bærer på uten å være klar over det. Utsikten til større selvbevissthet er altså en grunn i seg selv til å ha filosofiske samtaler, uavhengig av om dette fører til at man «holder seg i form» eller ikke. Filosofisk praksis er altså et mål i seg selv, ikke et middel for å oppnå andre mål.

Om kvelden kom vi – etter turens lengste dagsvandring – frem til Hageseter ved Hjerkinn hvor vi hadde leid en turisthytte. Her hadde vi en samtale om profeten Nathan som refset kong David for å ha drept Uria og giftet seg med konen hans (2 Samuelsbok 12). Selv om vi leste teksten høyt flere ganger viste det seg vanskelig å gjenfortelle handlingsforløpet presist med egne ord, så vi brukte lang tid bare på å bli kjent med historien. Men det var vel anvendt tid. Etter dette kunne alle deltagerne ramse opp hovedmomentene i historien, og vi hadde dermed et perfekt grunnlag for å gå reflekterende inn i historien på et dypere plan.

Neste skritt var å spore opp de mest problematiske stedene i teksten. Ifølge gruppen var dette når David sa «Jeg har syndet mot Herren,» hvorpå Nathan straks svarte «Så har også Herren tatt bort din synd; du skal ikke dø». Betyr det at det er tilstrekkelig å innrømme sine synder for å få dem fjernet? Og dersom synden er tatt bort, er man dermed også tilgitt? Hva er egentlig forholdet mellom tilgivelse og synd? Vi kjempet med disse vanskelige, men givende spørsmålene lenge og vel før vi stupte utmattet i seng.

Etter denne vandringen fremsto det tydeligere hvor verdifullt det er å bruke filosofisk analyse på et religiøst materiale. Samtalene hadde gjort oss både opplyst og oppvekket. Den jevne, men aldri monotone vandringen, for det meste i taushet gjennom det majestetiske fjellandskapet, bragte til overflaten et mylder av indre stemmer og fornemmelser, som den filosofiske samtalen stadig gjorde til intet med sitt klare, gjennomtrengende lys av fornuft.

Litteratur- og lenkeliste

Stortingsmelding nr. 30 (2003/2004), Kultur for læring. Se http://xrl.us/nr30 (lenke til www.regjeringen.no)

Stortingsmelding nr. 49 (2004-2005) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Ansvar og frihet, kpt. 10.6.1. Se http://xrl.us/stmeld49 (lenke til www.regjeringen.no)

Filosofisk samtaleprosjekt på Veienmarka ungdomsskole. Høsten 2006. Rapporten kan lastes ned fra denne siden: http://xrl.us/skolerapport (lenke til www.buf.no)

Jens Breivik og Håvard Løkke, Filosofi i skolen – en kunnskapsoversikt, s. 40-42. Rapporten ble publisert i 2005 og er skrevet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. De to forfatterne er tilknyttet henholdsvis Institutt for filosofi ved Universitetet i Tromsø og Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo. Rapporten kan leses i sin helhet på http://xrl.us/kunnskapsoversikt (lenke til www.regjeringen.no)

Tenk! Filosofi i skolen, rapportsammendrag (Børresen og Malmhester),http://udir.no/Rapporter/Filosofi-i-skolen---sluttrapport-2007/

Øyvind Olsholt, Maaike Lahaise og Ariane Schjelderup, Filosofiske samtaler i barnehagen – å ta barns tenkning på alvor, Kommuneforlaget 2008. Les mer om boken på http://www.buf.no/les/boker/?page=start

Private barnehagers landsforbund, http://www.pbl.no

Kommuneforlaget, http://www.kommuneforlaget.no

Formålsparagraf for barnehagen og grunnskolen. Se http://xrl.us/lovdata (lenke til www.lovdata.no)

Læringsplakaten. Se http://xrl.us/plakaten (lenke til www.utdanningsdirektoratet.no)

Læreplan i Religion, livssyn og etikk, http://www.utdanningsdirektoratet.no/Nyheter/Ny-lareplan-i-religion-livssyn-og-etikk/

Læreplan i Historie og filosofi – programfag. Se http://xrl.us/hifiplan (lenke til www.utdanningsdirektoratet.no)

Trosreformen Størst av alt. Se http://xrl.us/trosreform (lenke til www.kirken.no)

Ung kirkesang, http://www.sang.no

Liturgisk senter, http://www.liturgisksenter.no

På vandring gjennom livet-prosjekt, http://buf.no/pvgl

Illustrert rapport fra filosofisk pilegrimsvandring over Dovre, http://www.buf.no/nyheter/2007/?page=0903

Om forfatteren

Øyvind Olsholt (f. 1963) er magister i filosofi fra Universitetet i Oslo med en avhandling om Søren Kierkegaards eksistensialisme. Etter noen år som filosofilærer, startet han Barne- og ungdomsfilosofene ANS (www.buf.no) sammen med filosofektefelle Ariane Schjelderup. Han utga prisvinnerboken «Filosofi i skolen» i 1999, og var medforfatter til boken «Filosofiske samtaler i barnehagen» i 2008. Olsholt har jobbet med filosofi med barn siden 1998, og har siden den gang vært tilknyttet en rekke skoler, barnehager og institusjoner på prosjektbasis.

Eidsvoll, april 2009


Diskuter artikkelen på forumet

Siden opprettet: 25.06.09. Sist endret: 18.11.09 14:11.