Det lange lerretet

Besindige tanker om filosofi i en brytningstid
av Øyvind Olsholt, Barne- og ungdomsfilosofene ANS

Diskuter

Sylvi Penne, førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo, har skrevet artikkelen Om kulturen, barnelitteraturen, estetikken og didaktikken ved årtusenskiftet. Artikkelen er hentet fra boken Norsk som identitetsfag – norsklæreren i det moderne, Unversitetsforlaget 2001. Det følgende er noen betraktninger knyttet til filosofi med barn med utgangspunkt i hovedpunkter i denne artikkelen.

Penne viser i første del av artikkelen at det kulturelle klimaet idag er preget av utbredt desillusjon og narsissisme. Vårt utsyn er snudd på hodet i forhold til for omlag hundre år siden da feministen Ellen Key skrev sin optimistiske bok Barnets århundre hvor hun spådde at god og kjærlig barneoppdragelse samt en reformering av skolen ville føre til paradis på jord. Dengang hadde man konstruktive tanker om fremtiden, idag er vi blitt dystopiske og regressive, og en dyp «kulturell mistanke til fortidens handlinger» har fått slå rot. Penne viser til Richard Sennetts berømte bok Intimitetstyranniet fra 1992 hvor Sennett påpeker at vi har sluttet å se på oss selv som handlende og skapende mennesker med et personlig ansvar, men er blitt til følende og velmenende subjekter som alltid er rede til å se på oss selv som ofre for omstendighetenes luner. Vi er blitt sarte og navlebeskuende, og har mistet både viljekraft og evne til å delta i det offentlige liv. Isteden trekker vi oss stille og rolig tilbake fra en støyende verden og dyrker våre egne følelser og sinnsstemninger trygt inne i skallet vårt.

Det som særlig fanger min interesse med denne artikkelen er hvilken betydning disse kulturelle fenomenene får, eller bør få, for forståelsen og praktiseringen av filosofi med barn. Hvor plasserer filosofien seg – og hvor bør den plassere seg – i dette triste samtidslandskapet av antihelter, offermentalitet og intimitetstyranni? Hvis det er riktig som Penne sier at «moderniteten retter seg stadig innover; alt knyttes tettere til subjektet – til det indre livet mer enn det ytre», hvis det er riktig at skillet mellom barn og voksen er iferd med å viskes ut fordi «barndommen er blitt kortere og går tidligere og tidligere over i en erotisert ungdomskultur som igjen går over i en slags 'felleskultur' der det 'ungdommelige' dyrkes helt frem til aldershjemmet» i en kultur hvor «barn kler seg som sexobjekter mens syvogførtiåringer digger Britney Spears» – hvis dette er riktig, hvordan påvirker dette, eller hvordan bør det påvirke, den filosofiske praksis? Eller er det business as usual uavhengig av den omgivende kultur? Har filosofien en jobb å gjøre i møtet med tidens illevarslende trender (dvs. er det dens oppgave å motvirke dem), eller står filosofien hevet over alt dette idet den insisterer på sin årtusener gamle praksis med å stille spørsmål og innhente begrunnede svar? Er filosofien overhodet i en posisjon til å motvirke slike dyptgående trender? Som vi skal se avhenger svaret i stor grad av hva vi forstår med filosofi.

Penne bemerker at «voksenlitteraturen [idag] blir barnliggjort (naivisert) og barnelitteraturen blir voksengjort (komplisert)». Dagens filosofiske samtalepraksis later til å spille på lag med denne tendensen til utvisking av kulturelle forskjeller betinget av alder. Her poengteres det gjerne at voksne og barn er akkurat like uvitende (etter inspirasjon fra Sokrates), og at barn kan stille vel så sterke og meningsbærende spørsmål som voksne. Det legges til rette for såkalte «undersøkende fellesskap» hvor voksen og barn riktignok ikke innehar samme rolle, men hvor det hele tiden er hevet over tvil at voksen og barn eksistensielt står på like fot og at maktrelasjoner skal opphøre slik at alle kan ta del i ekte, dialogiske møter. Det er klart at en slik forståelse av undersøkende fellesskap ikke er hugget i sten. Vi vet at tidligere tider hadde et ganske annet syn både på filosofiske fellesskap og barn og pleiet helt andre kommunikative relasjoner til de unge. Det er derfor grunn til å være skeptisk til dem som betrakter dagens filosofiske praksis som en uhildet kommentator til samtiden. I pedagogiske sammenhenger er det i alle fall klart at filosofien fremstår som et ektefødt barn av sin tid. I skole, barnehage og andre institusjoner hvor barn og unge ferdes kan således «filosofi med barn» neppe gjøre krav på en særstilling i forhold til andre disipliner og programmer.

Også når det gjelder den narsissistiske grunnstemning i samtiden synes filosofien å dilte etter. Det er for eksempel et sentralt premiss for den filosofiske samtalen, slik den praktiseres av mange filosof-pedagoger idag, at barna gjennom samtalen skal hjelpes til å gi mening og bærekraft til sine egne liv. De skal ikke så mye finne frem til svar som kan fungere som konkrete direktiver for handling i det ytre liv, men isteden svar som bringer sammenheng i det enkelte barnets indre liv, svar som nok styrker barnas selvbevissthet, men som ikke nødvendigvis får noen praktiske konsekvenser. Det later derfor til å være viktigere å få de unge til å dyrke den subjektive (narsissistiske) refleksjonen enn å gjøre de filosofiske overveielsene til springbrett ut i handlingenes ureflekterte verden. Alle har selvfølgelig et ønske om å sammensmelte tenkning og handling, men det virker som om mange filosof-pedagoger, dersom denne bestrebelsen av en eller annen grunn ikke lykkes, langt heller ser at barnet fortsetter å tenke uten å handle enn at det begynner å handle uten å tenke. Det grublende, selvbetraktende, og til en viss grad selvmedlidende individet representerer med andre ord en slags egenverdi enten individet bringer seg selv til konkret handling eller ei. Dette kan tolkes som en subjektivisering av den filosofiske praksisen. Det lå ingen slike narsissistiske føringer innbakt i den sokratiske praksis.

Når det er sagt, skal det ikke stikkes under en stol at mange, kanskje de fleste, filosof-pedagoger preges av en ubendig lengsel etter å gjøre filosofien til et politisk redskap for samfunnsmessig endring, for (enda en) rekonstruksjon av utdannelsessystemet, for demokratisk dannelse og sosial omveltning. Denne lengselen er i sin kjerne utopisk, noe som ikke er så vanskelig å forstå sett i lys av det dystopiske og desillusjonerte utgangspunktet: Når man mener at verden er i en elendig forfatning, er det naturlig å mene at noe må gjøres. Og kun det beste er godt nok: det perfekte samfunn; derav utopien. Et typisk eksempel på dette er nettstedet Philosophy for Change, et anglo-meksikansk samarbeidsprosjekt som presenterer seg selv slik: «Philosophy for Change aims to investigate the place of philosophical enquiry in education for sustainable living. The purpose of this website is to share information about how philosophical thinking and philosophical dialogue can advance the skills needed for us to move towards a more sustainable world where there is justice for all.» (Mine uthevninger.) Her tas for gitt at filosofisk undersøkelse kun hører hjemme i «utdannelse for bærekraftig liv». Men hva slags utdannelse er dette? Hvem definerer begrepet 'bærekraft'? Og hvem har funnet ut at filosofi er et egnet redskap for å fremme bærekraft og «rettferdighet for alle»? Hvem definerer 'rettferdighet'? Her gjøres ingen forsøk på å tildekke den åpenbare politiske agendaen. Dette er venstreradikal aktivisme pyntet med lånte filosofisk-pedagogiske fjær. Slik sett har dette ingenting med filosofi å gjøre.

Betyr så dette at filosofien ofte ikke er noe annet enn nok et uttrykk for tidens trender? Ja, og en viktig grunn er, tror jeg, at utøverne helt har mistet viljen til å generere fremmedhet og annerledeshet – en vilje det tradisjonelt har ligget til filosofene å mønstre. Dette er blant filosofiens viktigste dyder: Dens plutselighet og uforutsigelighet, dens undersøkende, men også undergravende natur, dens våkne skepsis til ethvert utsagn som krever umiddelbar anerkjennelse av en påstand om at noe er (slik og slik). Problemet med dagens filosofiske praksis er at man stort sett tenker og sier mer eller mindre de samme tingene. Alle og enhver bejaer helhjertet: inkludering, dialog, åpenhet, mangfold, likeverd, likestilling, respekt og toleranse, empati, engasjement og positivitet, multikulturalisme, miljøbevissthet, rettferdig fordeling osv. Og de som måtte driste seg til å reise en kritisk attityde – om ikke annet så for å finne ut om det er logisk konsistent å påberope seg alle disse målene samtidig – risikerer å bli gjenstand for sosial og profesjonell ostrakisme: Han blir uglesett og tilsidesatt av kollegaer, venner og samarbeidspartnere, mister prosjektstøtte, goodwill og generelt varmen og tryggheten som ligger i det å tilhøre det gode selskap.

Evnen og viljen til å bruke språket (og kroppen) til å generere fremmedhet og annerledeshet er et være eller ikke være for filosofien. For uten disse blir tenkningen ikke bare drepende forutsigelig, den opphører helt og holdent. Uten motstøt og provokasjon stopper tenkningen opp og glir friksjonsløst over i prat og statisk meningsutveksling, i repetetiv konvensjonalisme. Men i en intimitets- og terapikultur er det neppe rom for filosofen som rebell og provokatør, som intelligent klovn. Skal filosofen få innpass i lauget, må han selv bli en del av det; han må selv bli terapeut, eller i det minste lære seg å snakke terapeutens språk (med dertil hørende fare for orwelliansk «double-speak»). Således observerer vi i den internasjonale filosofi med barn-bevegelsen jevnlig det paradoksale at mange synes raskere til å fremheve metodens fortreffelighet når det gjelder å få barn til å vise omsorg for hverandre enn dens egnethet til å skjerpe tenkningen.

Jeg spurte om det er i filosofiens makt å motvirke uheldige trender i samtiden. Jeg har forsøkt å vise at filosofien langt på vei selv er en del av disse trendene, så slik sett må svaret bli nei. Samtidig har jeg mer enn antydet at den «filosofien» som lar seg assimilere på denne måten er en avsporing. Filosofi, rett forstått, må være i samfunnet, men ikke av samfunnet, må stadig kritisere det bestående, men ikke for å etablere en ny bestandighet, må være disruptiv og subversiv, men aldri opportunistisk og demoraliserende. Dette er en tøff balansegang og utvilsomt et lengre lerret å bleke enn det mange ivrige sjeler kunne ønsket seg.

Referanser

Diskuter

Siden opprettet: 04.03.11. Sist endret: 04.03.11 23:25.