Filosofisk samtale med barn og ungdom

av Øyvind Olsholt, Barne- og ungdomsfilosofene ANS

Dette er en revidert utgave av en artikkel som ble publisert april 2008 i antologien Monologar til refleksjon – Konferansen Filosofi i skoleverket Bergen 2007, Hermes Text 2008, s. 85-97. ISBN 978-82-997597-1-7. Artikkelen gir en presentasjon av filosofisk samtalemetode, og beskriver også noen av de utfordringene som møter oss underveis.

Innhold

Filosofiens teori og praksis

Filosofekteparet Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt startet Barne- og ungdomsfilosofene ANS i år 2000 etter flere års filosofisk praksis bl.a. i barnehager og på museer, og etter å ha skrevet den første boken på norsk om filosofi med barn: Filosofi i skolen. Siden den gang har vi arbeidet med filosofi med barn på heltid og holdt kurs for en rekke skoler, barnehager, museer og andre institusjoner. Man kan saktens spørre hvorfor to ferske magistere i filosofi velger å starte opp en slik praksis: Hvordan gir det mening å gå rett fra studier i den «transcendentale appersepsjon» hos Kant eller om den «teleologiske suspensjon av det etiske» hos Kierkegaard til samtaler om lille Petter Kanin på røvertokt i Hr. Gregersens grønnsakshage med 5- og 6-åringer? Er det noen forbindelse mellom teoretisk, akademisk filosofi og filosofisk praksis med barn? Ja, hva er egentlig filosofi?

Når legfolk hører ordet filosofi, tenker nok mange på livsfjern forskning utført av godt forskansede universitetsfolk med en komfortabel avstand til alt som smaker av hverdagsliv, herunder politikk, økonomi, arbeidsvilkår, tidsklemmer – og ikke minst barn og ungdom. Om dette er en treffende beskrivelse, skal vi ikke uttale oss om, men vi husker godt når en skoleklasse skulle komme på besøk til filosofisk institutt i Oslo. Elevene hadde tatt mål av seg til å intervjue «ekte filosofer», og de hadde selv laget spørsmål som de ville at filosofene skulle svare på. Ryktet om den forestående invasjonen spredte seg lynraskt gjennom korridorene, og da dagen opprant, var det ikke en filosof å oppdrive. De hadde alle søkt tilflukt på kontorene, opptatt med et eller annet viktig... Men det stemmer forsåvidt: Filosofi har tradisjonelt tronet som en dronning blant universitetsfagene, en disiplin som ved å løfte de konkrete og jordnære erfaringer opp på et høyere nivå søker sannhet og innsikt og visdom.

Men om det forskes i filosofi på universitetene, filosoferes det mange andre steder, bl.a. i skole og barnehage. Her har lenge blitt utøvd hva vi kan kalle «filosofisk praksis» eller «filosofiske samtaler» – en dialogform som i likhet med forskningen søker sannhet og innsikt, men som gjør det i form av en muntlig, direkte pendling mellom spørsmål og svar i et hverdagslig språk, ikke i form av skriftlige, tekniske analyser av kompliserte argumentkjeder med utstrakt bruk av fagterminologi. En slik muntlig praksis er ikke noe man ser så ofte på universitetene. Det skyldes ikke at spørsmålene er for innfløkte til å drøftes muntlig, men snarere at en slik praksis ikke passer inn i den abstrakte skriftlighetskultur som er blitt mer eller mindre enerådende på universitetene. Den muntlige praksisen har dessuten en tendens til å utfordre oss på det personlige og eksistensielle planet – en type utfordring de fleste fagfilosofer, med vitenskapelig ryggdekning og derfor med god samvittighet, velger å holde på en armlengdes avstand. Dette er forøvrig en innstilling filosofene deler med andre fagfolk, ja, voksne i det hele tatt. Det er iallefall vårt inntrykk at voksne helst ikke vil utfordres for mye personlig eller eksistensielt, og særlig ikke i en faglig kontekst. De to sfærer bør holdes mest mulig adskilt.

Men en slik skarp adskillelse mellom liv og fag – mellom det konkrete og abstrakte – er hverken mulig eller ønskelig i en filosofisk samtale. Ikke fordi vi utleverer oss selv i samtalen, men fordi et hovedpoeng med samtalen er å utlevere vår egen tenkning: Tanken selv og dens prosesser blir her hele tiden forsøkt aktualisert og levendegjort. Til hverdags er våre tankeprosesser noe taust og halvt ubevisst som i beste fall foranlediger det vi sier (det heter seg da at vi tenker før vi snakker). I den filosofiske samtalen derimot, blir disse tankeprosessene materialisert i tid og rom, de blir til hovedpersoner i et intellektuelt drama som utspiller seg for åpen scene. Og det er vi ikke vant med, hverken barn eller voksne. En filosofisk samtale kan derfor føles rar og fremmed i starten. Vi opplever hva vi kan kalle en dialogisk smerte. Det er jo også unektelig noe merkelig å erfare, kanskje for første gang, at ledd for ledd i vår interne tankeprosess blir blottstilt i et sosialt rom, åpent for kritikk og kommentarer fra utenforstående. Umiddelbart kan det føles som om noe hemmelig og privat er blitt offentliggjort mot min vilje. Men det er strengt tatt ikke tilfellet. Det som har skjedd er at min rasjonalitet – som jeg jo deler med alle andre tenkende vesener – er blitt transparent. Og siden dette er såpass nytt og uvant, berører det oss eksistensielt og personlig, særlig hvis det i full offentlighet viser seg at det vi trodde var fullkomment gjennomtenkt og sammenhengende ikke var det likevel. Det kan føles som om vi er blitt avslørt, mens vi i realiteten har gjort en ny og viktig oppdagelse: Vi har utdypet og videreutviklet – utvidet bevisstheten om – vår egen tenkning. Vi har nådd en høyere grad av selvbevissthet.

I den grad elever opplever slike samtaler som krevende, er det neppe fordi de er «umodne» eller ute av stand til å mestre abstrakt begrepsutvikling, men rett og slett fordi de i liten grad er vant til å arbeide kritisk med påstander og argumenter. Iallefall er de ikke vant til å arbeide muntlig med dette. Men det er det jo ikke mange som er, hverken elever eller lærere – dette til tross for at Kunnskapsløftet knesetter muntlighet som en basisferdighet i skolen. (Spørsmålet er om vi ikke også burde hatt tenkning som en grunnleggende ferdighet.)

Dersom vi ønsker å gjøre noe med dette, må lærere bli flinkere til å stille spørsmål som ikke er kunnskapskontrollerende, f.eks. «Hva skjedde i 1917?», eller moraliserende, f.eks. «Mener du virkelig dette?», men metodisk undersøkende, f.eks. «Hva har din påstand til felles med hennes påstand?», «Kan du si det du nå sa i én setning?», «Ser du et problem med dette synspunktet?» Utvikling – og verdsettelse – av slik lærerkompetanse er en viktig forutsetning for at elevene skal kunne formulere egne synspunkter på en presis og nyansert måte og utvikle selvinnsikt gjennom kritisk og undersøkende dialog.

Siden opprettet: 15.04.08. Sist endret: 07.05.08 20:33.