Filosofisk samtale med barn og ungdom

av Øyvind Olsholt, Barne- og ungdomsfilosofene ANS

Dette er en revidert utgave av en artikkel som ble publisert april 2008 i antologien Monologar til refleksjon – Konferansen Filosofi i skoleverket Bergen 2007, Hermes Text 2008, s. 85-97. ISBN 978-82-997597-1-7. Artikkelen gir en presentasjon av filosofisk samtalemetode, og beskriver også noen av de utfordringene som møter oss underveis.

Innhold

Sokrates og jordmorkunsten

Et av målene med filosofisk samtale er å avdekke og tematisere flest mulig svakheter ved de fremsatte synspunkter. Dette er det kritiske aspektet ved samtalen. Vi er ikke først og fremst interessert i meningsbrytning, men meningsoppbrytning. Dvs. vi er vel så interessert i veien frem mot en konklusjon som selve konklusjonen. I en filosofisk samtale tar vi med andre ord sjansen på å miste en mening i håp om å komme på sporet av en sannhet. Men, som sagt, instinktivt vegrer vi oss mot undersøkelser som truer med å pulverisere våre kjære meninger og oppfatninger – selv om det viser seg at vi ikke kan gjøre rede for dem, ja, selv om vi vet at vi ikke kan gjøre rede for dem. Særlig da. Vi liker ikke å bli gjort oppmerksom på vår egen uetterrettelighet og uvitenhet – dette i motsetning til Sokrates hvis hele virksomhet tok utgangspunkt nettopp i erkjennelsen av egen uvitenhet.

Det er naturlig å ta utgangspunkt i Sokrates for den som skal lede filosofiske samtaler med barn og unge. Sokrates samtalte selv med unge mennesker for å få dem til å gå dypere inn i sin egen tenkning. Sokrates hevdet at han selv var «uvitende», dvs. han hadde innsikt om sin manglende innsikt (en holdning som senere fikk navnet «docta ignorantia» eller «lærd uvitenhet»). Han så på læring som gjenerindring eller selvbevisstgjøring – ikke som tilførsel av kunnskap fra én person til en annen, men som en indre revitalisering med ytre oppvåkning som følge. Sokrates’ mor var jordmor, og Sokrates så på sin egen samtalegjerning som en jordmorpraksis: Slik en jordmor hjelper kvinner til å forløse sine barn, hjelper filosofen sine samtalepartnere til å «forløse» – dvs. sette ord på, uttrykke – sine egne tanker og ideer (maieutikk). For å hjelpe tankene ut i verden, brukte Sokrates spørsmålet; han la aldri ut om det han selv måtte mene var det rette (uten på sterke oppfordringer fra samtalepartneren), men ga isteden alle påstander et spørsmål i retur, spørsmål som skapte en ny oppmerksomhet, en ny selvbevissthet, hos motparten. Dette gjorde han dels for å tilfredsstille sin egen umettelige visdomslengsel, dels fordi han visste at metodisk undersøkende spørsmål er fremragende verktøy for å få den andre til å reflektere dypere over sitt eget ståsted.

Som sokratiske samtaleledere må vi oppøve vår evne til å stille spørsmål som vekker motparten. Blant annet er det et mål å komme vanetenkning og sløv konformisme til livs. Vi må sørge for at innspillet ikke faller på stengrunn, men blir tatt hånd om, stimulert og tilført ny næring. Like lite som vi lar et nyfødt barn bli liggende alene og skrike, like lite lar vi et innspill passere uten å se nærmere på det, uten å vise filosofisk «omsorg» for det tankebarn som nettopp er kommet til verden. Eller som Inge Eidsvåg skriver om sin gamle skolelærer: «Han slo til oss med motspørsmål, lik jordmora, som dasker til den nyfødte for å få den til å skrike, slik at den skal puste selv.» Det uutforskede liv er ikke verdt å leve, sa Sokrates.

Denne sokratiske fremgangsmåten skjerper og bevisstgjør elevene – og, ikke minst, den voksne som leder samtalen. Med sine spørsmål blir den voksne en akse og et naturlig midtpunkt i gruppen, hvilket er nødvendig for at elevene skal være villige til å påta seg arbeidet med å gå analyserende inn i sine egne resonnementer og påstander. For dette er ikke alltid enkelt. Samtalen er slik sett en alvorlig aktivitet, hvilket ikke er til hinder for at vi kan ha mye moro underveis.

|

Siden opprettet: 15.04.08. Sist endret: 07.05.08 20:33.