Filosofisk samtale med barn og ungdom

av Øyvind Olsholt, Barne- og ungdomsfilosofene ANS

Dette er en revidert utgave av en artikkel som ble publisert april 2008 i antologien Monologar til refleksjon – Konferansen Filosofi i skoleverket Bergen 2007, Hermes Text 2008, s. 85-97. ISBN 978-82-997597-1-7. Artikkelen gir en presentasjon av filosofisk samtalemetode, og beskriver også noen av de utfordringene som møter oss underveis.

Innhold

Kan barn filosofere?

Så selv om det kan koste å delta i en filosofisk samtale, er det gode grunner til å gjøre det. Vi lærer at ett spørsmål kan ha mange svar, vi innser hvor farlig det er å basere seg på bastante konklusjoner og raske generaliseringer, og vi lærer oss selv bedre å kjenne. Men så kan man spørre: Er dette noe for barn? Er det riktig å utsette barn for den til tider smertefulle (men dannende) levendegjøring av tanken som vi her har beskrevet, eller bør de skånes for slike praksiser av hensyn til deres unge alder og deres mer grunnleggende behov for «trygghet» og pedagogisk-psykologisk «omsorg»?

Etter vår mening ville det vært mer interessant å spørre hvorfor mange voksne faktisk opplever dette i og for seg harmløse – å analysere tanker i et åpent, undersøkende fellesskap – som et smertefullt fravær av omsorg. Deretter ville vi spurt om vi faktisk erfarer denne smerten hos barna, eller om vi erfarer den på vegne av barna. I siste tilfelle dreier det seg om en projeksjon av den voksnes egen smerte. Og det er ingen tjent med.

Vi skal komme tilbake til dette, men først skal vi se nærmere på et forskningsprosjekt som viser at barn er mer filosofisk anlagt enn man skulle tro. Synnøve Matre, idag førsteamanuensis i norsk ved Høyskolen i Sør-Trøndelag, har forsket på barns samtaler. I et doktorgradsprosjekt ved NTNU fra 1998 observerte hun hvordan 5-8 åringer samtaler seg imellom. Avhandlingen ble to år senere sammenfattet i boken Samtalar mellom barn. Observasjonene er interessante i forhold til vårt syn på lærer- og elevkompetanse, og generelt i forhold til relasjonen barn-voksen. Matre avdekker at selv om voksne i liten grad går inn i språklige undersøkelser sammen med barn, så er barn desto mer undersøkende når de er sammen med hverandre. Matre sier om 5-6 åringene:

Barna argumenterer, dei kjem med utgreiingar, stiller opp tenkte situasjonar og prøver dei ut, grunngir og illustrerer med innføydde forteljingar. Tekstane viser at barna arbeider seriøst med å byggja teoriar, med å finna fram til forklaringar og forstå samanhengar, heile tida på sin leikande og ganske fristilte måte. [1]

De går med andre ord frem mye på samme måte som i en filosofisk samtale – helt av seg selv – uten at noen har forklart dem hvordan eller hvorfor. De argumenterer, utleder tanker, tester ut hypoteser, gir eksempler, forklarer og etablerer sammenhenger. Og dette dreier seg om 5-6-åringer. Men, observerer Matre, når de samme barna henvender seg til voksne, da er det slutt på den «filosofiske leken». Da forteller de, da svarer de «statisk» på spørsmålene, som om de derved begynner å speile den måten vi voksne pleier å svare på når barn spør oss om noe.

Barn og voksne undersøker altså ikke ting sammen, til tross for at 5-6-åringene inntar en utforskende holdning med hverandre når voksne ikke er tilstede. Vi har selv erfaring med dette fra barnehagen. Barna forteller mer enn gjerne, men så snart den voksne vil forfølge en bestemt tanke, lukker de seg. Det er som om de oppfatter spørsmålet i seg selv som et «angrep», som en indirekte antydning om at de har sagt eller gjort noe galt. De oppfatter ikke spørsmålet som et uttrykk for interesse for deres tanker. Og kanskje har barna gode grunner for å tolke vår spørrende adferd på denne måten? Kanskje voksne ofte ikke er så interessert i hva barna egentlig tenker? Kanskje voksne ofte lytter med et halvt øre (opptatt med sitt eget)? Kanskje den voksne selv ikke er så glad i spørsmål, unngår dem så sant det er mulig, særlig de spørsmål som utfordrer oss til å tenke nytt og annerledes?

Voksne går, imidlertid, sjelden av veien for å bruke «kunnskapskontrollerende» (pedagogiske) eller «moraliserende» spørsmål overfor barn. Mange foreldre bruker f.eks. spørsmål for å fritte ut barnet, eller for å lede det frem til den voksnes egne konklusjoner. Når barnet har gjort noe galt, vil vi helst at det skal innse feilen og selv slutte seg frem til det vi mener er rett. Men ved å bruke spørsmål på denne måten, bidrar vi til at barn får et negativt forhold ikke bare til det å stille spørsmål, men til det å svare på dem.

På denne bakgrunnen kommer det kanskje ikke som noen overraskelse når Matre påviser at barns forskertrang avtar med årene: Allerede 7-8 åringene har gått over til en mer fortellende og monologisk kommunikasjon. De undersøker ikke lenger noe i fellesskap; de er mest opptatt av å fortelle hverandre ting. Ikke at det er noe galt med fortellinger. De er et uttrykk for vår kultur, og bidrar til å forme vår identitet. Men når en naturlig, utforskende dialogisk praksis går til grunne bare for å erstattes av seriemonologer, er det noe galt et sted. Også Matre beklager tapet av barnas utforskende samtale. Hun mer enn antyder at den voksnes tradisjonelle «støttande rolle» kan ha noe med saken å gjøre:

Den vaksne, med mange spørsmål og responsar der ho signaliserer interesse, minner mykje om den rolla velvillige, interesserte foreldre og pedagogar ofte går inn i. Resultata frå forskingsarbeidet peikar i retning av at ei slik støttande rolle ikkje nødvendigvis er den rolla som best bidrar til å utvikla barns munnlege tekstkompetanse. Med bakgrunn i undersøkinga meiner eg det er på sin plass å retta eit kritisk blikk mot den vaksne si rolle i samspel med barn og å utvikla ei meir nyansert forståing av kva det eigentleg inneber å gi støtte. [2]

Hva innebærer det «eigentleg» å gi støtte? Hva går en slik «nyansert forståing» ut på? Vi kan nærme oss et slags svar ved å se på den nye rammeplanen for barnehagen. [3] Her er både filosofisk undring og samtale nedfelt som målsetninger. Her leser vi bl.a. at barn må «oppmuntres aktivt til å gi uttrykk for sine tanker og meninger, og møte anerkjennelse for sine uttrykk». «Oppmuntring» og «anerkjennelse» er velkjente former for voksenstøtte. Og når vi vanligvis taler om anerkjennelse, tenker vi på det å støtte og bekrefte individet, det å godta individet slik som det er. Her er det imidlertid «uttrykket» som skal anerkjennes, ikke individet eller personen. Ved første øyekast kan et slikt fokus på uttrykket virke fremmedgjørende, men i filosofisk forstand er dette selve betingelsen for at individene skal kunne tre ut av seg selv – frigjøres fra seg selv – for derved å kunne gå opp i en høyere enhet med fellesskapets tenkning. Filosofen Jean-Paul Sartre skilte mellom «serien» som en vilkårlig sammenstimling av individer og «gruppen» som et forpliktende fellesskap. Den filosofiske samtalen søker nettopp å forvandle «serien» til «gruppe», og den gjør det ved hjelp av refleksjon rundt individenes språklige uttrykk. I språkets almene sfære oppheves betydningen av individuelle motsetninger og gjør det mulig for et barn å bekrefte seg selv, ikke ved å hevde seg selv, eller ved selvisk å sole seg i glansen fra tradisjonell «voksenstøtte», men ved å ta opp i seg og videreutvikle verbaliserte tanker fra de andre barna.

Spørsmålet var om barn bør delta i filosofisk samtale. Matres undersøkelser viser, såvidt vi kan se, at spørsmålet ikke er relevant: Barna filosoferer jo av seg selv, før voksne kommer inn i bildet med sine mange mer eller mindre heldige «tilretteleggelser». Et mer passende spørsmål hadde vært: Hvorfor stanser vi barna i deres naturlige, filosofiske utfoldelse? Når vi holder kurs om filosofisk samtalemetode for lærere og andre voksne, møter vi ofte et forsvar for en beskyttende holdning overfor barn. Det gjøres nok i beste mening, men det er en reell fare for at for mye slik beskyttelse frarøver barna muligheten til bevissthetsutvidende erfaringer – erfaringer som vel er nye og fremmede for dem, og derfor kanskje også litt skremmende, men som har potensial til å vekke og stimulere dem i deres videre vekst og dannelse.

Så hvorfor stanser vi dem, hvorfor blir barna monologiske med en gang de henvender seg til oss, mens de er dialogiske med hverandre? Vi tror det har å gjøre med den nevnte «dialogiske smerte». Dette er en smerte først og fremst voksne erfarer, en smerte vi nærmest er determinert til å føle, overmannet som vi er av trangen til å være «gode» mot det det vi oppfatter som et lite og vergeløst barn. Overfølsomhet for «dialogisk smerte» kan også skyldes at vi i vår egen oppvekst og utdannelse er blitt eksponert for kunnskapskontrollerende og oppdragende spørsmål som vi så ubevisst reproduserer i møtet med barna. Poenget er at smerten uansett ligger hos oss, ikke hos barna. Moralen er: Lær av barna, og vær ikke redd for filosofiens undersøkende spørsmål – de er en naturlig del av det livet som utforsker seg selv.

Noter

1 Synnøve Matre, Samtalar mellom barn, Det norske samlaget, Oslo 2000, s. 204.

2 Ibid.

3 Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, Kunnskapsdepartementet 2006.

Siden opprettet: 15.04.08. Sist endret: 07.05.08 20:33.