Filosofisk samtale med barn og ungdom

av Øyvind Olsholt, Barne- og ungdomsfilosofene ANS

Dette er en revidert utgave av en artikkel som ble publisert april 2008 i antologien Monologar til refleksjon – Konferansen Filosofi i skoleverket Bergen 2007, Hermes Text 2008, s. 85-97. ISBN 978-82-997597-1-7. Artikkelen gir en presentasjon av filosofisk samtalemetode, og beskriver også noen av de utfordringene som møter oss underveis.

Innhold

En samtale om sjel

Tilbake til samtalen. Den inviterer oss til å formulere enkle, forståelige svar på enkle, forståelige spørsmål. Men selv om spørsmålene er enkle å forstå, er de altså ikke alltid så lette å svare på – nettopp fordi de utfordrer oss til å gå videre i den delen av vår tenkning som er skjult for oss, fordi de ber oss begrunne påstander som vi ennå ikke er sikre på om vi ønsker å gi vår tilslutning. Pendlingen mellom spørsmål og svar i samtalen er så direkte og umiddelbar at vi simpelthen er nødt til å «ta sjanser», vi må våge oss frempå med utkast og hypoteser som vi der og da ikke helt overskuer konsekvensene av (enn si premissene for). De fleste av oss nøler med å ta slike «sjanser» siden vi helst vil vise omverdenen at vi har oversikt og kontroll over tankene våre. Aller helst vil vi presentere et fiks ferdig tankesystem hvis vi blir spurt om noe. Noen kan derfor oppleve det som et personlig nederlag å måtte legge for dagen mangel på systematikk og kontroll (eventuelt manglende evne til å legge kontrollbehovet til side). Også dette gjelder primært de voksne. Yngre mennesker er stort sett åpnere og dristigere, mer uforferdede og mindre reserverte i sin omgang med tanker og begreper – noe vi gjennom flere år har hatt rikelig anledning til å observere gjennom mange av våre aktiviteter for barn, f.eks. filosofiklubben.

Vi startet opp en filosofiklubb i Oslo i 2004. Dette var et tilbud til barn i alderen 8-12 år om å delta på ukentlige, etterhvert månedlige, filosofiske samtaler på kveldstid. Vi opererte med to grupper: 7-9 år og 10-12 år. Hver kveld hadde vi ca. halvannen time til rådighet i hver gruppe. Som oftest samtalte vi med utgangspunkt i barnas egne spørsmål, andre ganger hadde vi forberedt spørsmål eller temaer, eller vi presenterte en øvelse eller aktivitet. Det var ikke alltid like lett å holde konsentrasjonen oppe etter lange skoledager og et mangfold av aktiviteter på ettermiddagene, men stort sett gikk det fint. Barna meldte seg på for ett semester av gangen, og mange deltok over flere semestre. Høsten 2006 inviterte vi foreldrene med som observatører hvorpå vi hadde «debriefing» med dem etter samtalen med barna. Dette viste seg å være veldig fruktbart, både for oss og for foreldrene som på denne måten både fikk se hvordan samtalen utspant seg og fikk anledning til å stille spørsmål til filosofene i etterkant. For dem som er interessert, kan vi nevne at vi har publisert (anonymiserte) referater fra hvert eneste møte siden oppstarten i august 2004. Disse ligger åpent tilgjengelig på hjemmesidene våre.

Men forløperen til denne klubben startet vi allerede høsten 2000. Denne klubben besto av en gruppe barn og ungdommer fra Eidsvoll og Hurdal i alderen 10-16 år. De kom hjem til oss privat en gang i uken over et års tid. En kveld var temaet hvorvidt mennesket har sjel. Samtalen utviklet seg til en forrykende duell mellom guttene som hardnakket benektet, og jentene som like hardnakket forfektet sjelens eksistens. Det interessante var at de ikke bare sto på sitt, men hele tiden vartet opp med nye og mer sofistikerte argumenter for sitt syn. Det vil føre altfor langt å gjengi hele samtalen, men bare for å vise konkret hvordan en filosofisk utveksling kan forløpe, har vi rekonstruert en dialog mellom meg og en av deltagerne basert på noen av de argumentene og motargumentene som fremkom i løpet av denne gruppesamtalen. – Guttene benektet altså at mennesket har sjel. Utgangskriteriet var at det ikke er mulig å se sjelen:

Du sier at sjelen ikke finnes fordi vi ikke kan se den?

– Det stemmer. Det er med sjelen som med julenissen: Alle snakker om ham, men han finnes ikke i virkeligheten.

Fordi vi ikke kan se ham?

– Jepp.

Men ser vi ikke nissen hver jul da?

– Hallo, det er jo ikke nissen det da. Det er bare et vanlig menneske som har kledd seg ut.

Så vi blir lurt når vi ser julenissen?

– Ja.

Men hvordan kan vi bli lurt når vi vet at julenissen ikke finnes?

– Ok, ikke lurt da. Vi later som vi ser den ordentlige nissen.

Men vi ser ham ikke på ordentlig?

– Nei.

Men det vi ser på ordentlig, det er virkelig?

– Ja.

Hva med følelser og tanker? Er ikke de usynlige?

– Jo.

Betyr det at følelser og tanker er uvirkelige?

– Nei. Følelser og tanker er elektriske impulser i hjernen som vi kan se med måleinstrumenter, f.eks. med en løgndetektor. Men sjelen kan vi ikke se på måleinstrumentet, derfor finnes den ikke.

Men hvordan vet du at instrumentet måler tanker og følelser? Kanskje det er sjelen det måler?

– Nei nei, sjelen finnes ikke!

Men hvordan vet du det? Kan du gi en grunn for det?

– Hm. Jeg tror ‘sjel’ bare er et ord vi bruker når vi egentlig snakker om tanker og følelser.

Javel. Forklarer dette hvorfor det ikke er sjelen som måles med instrumentet?

– Ja.

Hvordan da?

– Vi kan jo ikke se ord med måleinstrumenter.

Men er ikke «tanker» og «følelser» ord da?

– Jo, men det er ikke ordene instrumentet ser, det ser selve tankene og følelsene, før de blir til ord.

Ok. Så vi har tanker og følelser i oss før vi setter ord på dem, men vi kan ikke si det samme om sjelen?

– Nei.

Så vil du si at mennesket består av tanker og følelser da?

– Ja.

Hva med kroppen?

– Jo, selvsagt. Kroppen må også med.

Så menneske = følelse + tanke + kropp?

– Jepp.

Men har ikke de fleste av oss vilje også?

– Jo...

Eller mener du at viljen en del av tankene eller følelsene eller kroppen?

– Hm, nå ble det litt vanskelig her...

Ok, vi kan stoppe der. Er det noen andre som kan gjenfortelle i korte trekk hva vi har funnet ut så langt?

Som man ser dreier det seg om å gå videre på de innspill som kommer, etterlyse begrunnelser, eksempler osv. Det dreier seg egentlig om å hjelpe samtaledeltagerne til å utvikle ansvar, ikke for egen læring (det ansvaret er det etter mitt syn læreren som har), men for egen tenkning. Som samtaleledere oppfordrer vi hele tiden deltagerne til å påta seg et slikt ansvar, og vi gjør det ved å ta tak i de påstandene som svirrer rundt i rommet for deretter å problematisere dem, se dem i sammenheng og sette dem inn i et større perspektiv. For at denne prosessen skal bli mulig, er vi nødt til å ta for oss én og én påstand av gangen; vi kan ikke ha mange forskjellige påstander oppe til behandling samtidig. I realiteten prioriterer vi å arbeide grundig med noen få påstander fremfor å innhente flest mulig synspunkter i løpet av en samtale. Vi legger vekten på tydelig samtaleledelse og strukturert tenkning fremfor mer fortellende undring og usammenhengende fabulering, hva man kunne kalle «filosofisk idédugnad».

Siden opprettet: 15.04.08. Sist endret: 07.05.08 20:33.