Filosofiske samtaler på ungdomstrinnet

Erfaringer fra filosofiprosjekt på Veienmarka ungdomsskole, Hønefoss, høsten 2006
av Øyvind Olsholt, Barne- og ungdomsfilosofene ANS

Kronikk i bladet Utdanning, mars 2008

Innhold

Om å gi karakterer i filosofisk samtale

Et hovedproblem med å skulle gi kvantitative vurderinger av elevenes bidrag i filosofiske samtaler er naturligvis at disse bidragene er av kvalitativ natur. Det vil si at de er farvet av og tett forbundet med elevenes identitet, med «hvem de er» som mennesker. Og i vår nord-europeiske kultur, hvor vi er vant med å skille mellom «det indre» (identitet, tanker, følelser) og «det ytre» (verbalisert språk og handling), forsøker vi å legge all måling og vurdering til det ytre feltet. Det oppleves som galt å gi en ytre (objektiv) vurdering av menneskers indre (subjektivitet). Følgelig, siden elevenes bidrag i samtalen ofte forstås som at de henter noe frem fra sitt indre og velvilligst bringer det ut i det offentlige rom, bør slike bidrag hverken «telles» eller «veies». De bør tas til etterretning.

Når vi nå likevel fikk i oppdrag å sette karakterer på elevenes innsats i samtalene, satset vi på en evalueringsmodell hvor elevens personlighet og bakgrunn ble satt «i parentes» – som om vi bedrev en konseptuell lek med ord og tanker, eller et uhøytidelig eksperiment. Hensikten var å løsrive hvert individ mest mulig fra dets ytre manifestasjoner (utsagnene, påstandene). Dermed kunne vi vurdere elevenes språklige utsagn i seg selv, som mer eller mindre objektive entiteter i et åpent, tilgjengelig og fornuftsbasert rom – løsrevet fra individenes historiske bakgrunn og psykologiske kontekst.

Elevene opplevde ikke denne løsrivelsen som spesielt vanskelig eller belastende, snarere tvertimot: Språkets midlertidige fristillelse fra personen/individet opplevdes mer som en lettelse enn som en tvangstrøye. Nå kunne elevene si akkurat det de ville, gi støtte eller kritisere der de til enhver tid måtte ønske det uten å behøve å frykte at andre – lærere eller elever – i kulissene knyttet implisitte og uuttalte forbindelser mellom det de faktisk sa og det de «egentlig mente eller følte».

Dette dreier seg ikke om en snik-behaviorisering av klasserommet. Filosofisk samtale forutsetter ikke at «det indre» må kunne reduseres til «det ytre». Men det forutsetter at vi er istand til å se oss selv utenfra, til midlertidig å se bort fra vårt mangfoldige og komplekse «indre» for isteden å være fullt og helt tilstede her og nå, til å distansere oss fra oss selv for på den måten å åpne opp for det som virkelig er nytt og annerledes og fremmed – i andre og i oss selv.

Det var således elevenes formale ferdigheter i tenkning og argumentasjon som skulle vurderes – ikke innholdet i deres tenkning. Målet var å foreta en vurdering av elevenes tenkeferdigheter slik de fra time til time kom til uttrykk gjennom valg av ord og setninger. Elevene sto hele tiden fritt til å hevde hva de måtte ønske, bare de argumenterte saklig, konsistent og relevant, forholdt seg til innspillene fra de andre elevene, og godtok det når argumentasjonen i gruppen gikk imot deres egen posisjon. Vi vurderte også elevenes generelle motivasjon og innsatsvilje gjennom semesteret – slik man i «gamle dager» vurderte «orden og oppførsel». Også dette opplevdes som helt uproblematisk, både av oss, elevene og lærerne.

|

Siden opprettet: 03.08.10. Sist endret: 04.08.10 00:05.