Ken Robinsons utdannelsesrevolusjon – refleksjoner over en YouTube-video

Innledning

Ken Robinson er en engelsk forfatter, foredragsholder og internasjonal pedagogisk rådgiver – som forøvrig gjestet Fredrik Skavlan på NRK den 11. mars 2011. Som den celebritet han er lot Skavlan ham utfolde seg om sitt favorittema, den gamle visen om hvordan dagens skolesystem dreper kreativitet. Mens hans snakket om dette, satt programlederen og de andre gjestene ironisk nok som gode, gammeldagse «tente skolelys», som hadde de fått et lys levende orakel i studio.

I YouTube-videoen over har kunstnere fra RSA (The Royal Society for the Encouragement of Arts, Manufactures and Commerce) laget en vittig og nok så kreativ animasjonsfilm som blir til mens Ken Robinson fremfører ett av sine mange foredrag. Temaet er i hovedsak det samme som hos Skavlan: Hvorfor skolen må omstruktureres for å passe inn i dagens virkelighet, og hvorfor kreativitet er det sentrale stikkordet for denne transformasjonen. Men her har han mere tid til rådighet, så det blir litt mer kjøtt på benet enn hos Skavlan.

Herværende tekst er først og fremst en kommentar til Robinsons foredrag, men er også et lite spark til samfunnsdebattanter med en overdreven hang til å utligne eller glatte over forskjeller mellom barn og voksen, mellom lek og utdannelse, læring og dannelse, ja, med en overdreven hang til å utligne og glatte over forskjeller overhodet.

Hva Ken Robinson sier i dette foredraget

Over hele verden tvinges skoler idag til reformer enten de vil eller ikke. Dette skyldes to ting. For det første må skolene finne sin plass i den nye, uforutsigbare økonomien. Utfordringen er: Hvordan utdanne for en fremtid, og for et jobbmarked, som er mer labilt og uforutsigelig enn noen gang? For det andre må skolene balansere mellom kravet om en kulturell (lokal og nasjonal) identitet og kravet om aktiv deltagelse i globaliseringsprosessene. Hvordan møte slike utfordringer? Svar: ved å legge bak oss et skolesystem som oppstod i en tid hvor utdannelse var en garanti for arbeid. Før gjaldt følgende matrise: «hardt arbeide + gode prestasjoner => universitetseksamen => jobb». Slik er det ikke lenger. Hvis vi likevel fortsetter å tre denne matrisen ned over hodene på elevene, risikerer vi å «fremmedgjøre» dem. Sett i lys av dette er det ikke rart at dagens elever ikke ser noe poeng med å gå på skolen. Desto mer forståelig blir de unges motvilje når vi vet at de i løpet av sin skolegang tvinges til å «marginalisere alt det som de anser som viktig ved seg selv».

Det å heve kunnskapsnivået, som mange ivrer for idag, er ikke noen adekvat respons på disse utfordringene. Det eneste som monner er å legge om hele det offentlige utdannelsessystemet. Problemet med dagens skole er at den er et ektefødt barn av opplysningstiden og de praktiske og økonomiske behovene knyttet til den industrielle revolusjon. Ja, selve ideen om offentlig utdannelse stammer fra denne epoken. Robinson understreker at den skolen som da ble innført – en skattefinansiert skole, obligatorisk og gratis for alle – var et sant revolusjonerende konsept. Men den gangen var det intellektuell og akademisk kompetanse samtiden var hungrig på: Skolen handlet derfor primært om å tilegne seg klassisk viten (teologi, latin, historie) samt analytiske tenkeferdigheter (grammatikk, matematikk). Dette medførte fra start at noen elever havnet i kategorien «skoleflinke» mens andre ble stemplet som «dumme». Denne kategoriseringen var like feilslått som den var krenkende.

Denne industrielle utdannelsesmodellen skaper kaos i den moderne verden. Det vil si: For noen fungerer den fremdeles utmerket, men for stadig flere får den katastrofale følger. Årsaken til den omfattende ADHD-medisineringen av barn i våre dager finner vi således i skolesystemet som forventer at elevene skal klare å holde på konsentrasjonen til tross for at det de lærer på skolen er dørgende kjedelig, og til tross for at de vokser opp i den mest intense medievirkelighet noensinne (med Internett, dataspill, mobiltelefoni, tv, reklame etc. som stadige og effektive distraksjoner). Økningen i ADHD-diagnostiseringer samsvarer med økningen av bruken av tester i skolen. Kunst er det faget som kommer dårligst ut under dagens system, noe som er dobbelt tragisk siden det nettopp er kunstens estetiske «hjerte-hjerne-opplevelser» som kan bringe oss ut av uføret. Kunstens oppgave er nemlig å «vekke opp elevene til det de har inni seg.»

Dagens skole er altså bygget på næringslivets/industriens interesser og er skapt i deres bilde. En skole minner da også ikke rent lite om en fabrikk med sine ringeklokker, adskilte rom og fag, alders- og klasseinndeling osv. Denne samlebåndsmentaliteten ødelegger for læring. Isteden bør vi satse på «divergerende tenkning». Dette er den evnen vi alle har til å tenke «ikke-lineært», for eksempel evnen til å tolke spørsmål på ulike måter og å finne ulike svar på et spørsmål. Divergerende tenkning er ikke det samme som kreativitet, men er forutsetningen for kreativitet. Det viser seg at små barn har denne divergerende tenkeevnen i ekstrem grad mens evnen avtar etterhvert som barna blir eldre (begynner på skolen). Etter å ha stilt spørsmålet «Hva kan man bruke en binders til?» til 1500 barnehagebarn, viste det seg at 98% av barna hadde så mange forslag til svar at de med rette kunne kategoriseres som «genier».

Hvorfor svekkes evnen til divergerende tenkning? På grunn av dagens skolesystem. På skolen blir elevene hele tiden fortalt at det bare finnes ett riktig svar, ikke nødvendigvis fordi det er slik lærerne vil at undervisningen skal være, men fordi det er slik systemet fungerer. Det er i systemets «gen-pool» å virke på denne måten. Derfor må skolen revolusjoneres. Vi må bryte ned skillene mellom teori og praksis. Vi må droppe individfokuseringen, og satse på gruppearbeid («naturlig læringsmiljø»). Samarbeid er essensen i all utvikling.

Hva Ken Robinson ikke sier i dette foredraget

Robinson påstår at hardt arbeide er avleggs, noe som hverken gavner den enkelte elev, eller er nyttig med tanke på elevens fremtidsutsikter. Han avfeier uten videre matrisen «hardt arbeide + gode prestasjoner => universitetseksamen => jobb» fordi det ikke lenger er så selvsagt at alle som har utdannelse får jobb (med en gang). Men det betyr jo bare at det er det siste leddet i matrisen som ikke gjelder med samme selvfølgelighet lenger, det betyr ikke at resten av matrisen er ugyldig eller uaktuell.

Robinson snakker som om det var selvinnlysende at barnet styrkes psykisk – og bedrer sine karrieremuligheter – ved å følge minste motstands vei, som om det var hevet over tvil at hederlig innsats, flid og anstrengelse svekker individets karakter og konkurranseevne. Han sier således ingenting om den utrygghet mange barn idag opplever når faste og forutsigelige rammer uteblir fra skolehverdagen, eller om det kaos som råder i klasserom over hele den vestlige verden, ikke på grunn av urimelig strenge krav, men på grunn av en endeløs rekke med «revolusjonære» pedagoger med visjoner om å frelse elevene fra ideologisk betingede farer som «fremmedgjøring», «overgripende maktstrukturer», «undertrykkende autoriteter», «hierarkisk og fordomsfull tenkning» osv. Følgelig sier han heller ingenting om konsekvensene av å lempe den flittige og arbeidsomme eleven på dynga: nemlig destruksjonen av utsikten til – for å tale aristotelisk – en styrkelse av elevens praktiske og intellektuelle dyd, dvs. til å realisere sitt potensial fullt ut. I innbytte får vi «kreative» (ofte til forveksling lik: selvsentrerte) elever hvis kamprop er «we don't need no education» og hvis politisk korrekte fasade skjuler lite annet enn pubertal usikkerhet og en alarmerende uvitenhet.

Robinson mener skolen slik vi kjenner den har utspilt sin rolle siden den er lite annet enn en overlevende dinosaur fra en tid som hadde helt andre behov og stilte helt andre krav til menneske og samfunn enn vi gjør idag. Men igjen forteller han bare halve historien. Han forteller for eksempel ikke at vi den gang som nå trenger unge mennesker med solide kunnskaper og med en evne til å ta ansvar for sine liv – en evne som ikke utvikles med mindre man stilles krav til og pålegges visse plikter. Den gang som nå trenger vi utdannelsesinstitusjoner som hjelper de unge til å mestre den smertefulle overgangen fra barn til voksen – vi trenger ikke institusjoner som bestreber seg på å holde barna Peter Pan-aktig fast i barndommen og på kjøpet bestreber seg på å gjøre også de voksne mest mulig «barnlige» (stadig denne nytale som forsøker å gi et inntrykk av at det er et hav av forskjell på «barnslig» og «barnlig»).

Den gang som nå trenger vi mennesker med viljestyrke, utholdenhet og standhaftighet – egenskaper som ikke lar seg trylle frem i en lekende strøm av nye, kreative prosesser, men som er det enestående produktet av faglig og menneskelig prøvelse og konfrontasjon: modning. Den gang som nå trenger vi en oppvoksende slekt som ikke skyr alt som smaker av fysisk eller intellektuell anstrengelse, som vet å utøve makt når det trengs og underkaste seg makt når det trengs, som vet å kritisere og opponere og overraske når det trengs (Robinsons «divergerende tenkning»), men som også vet å ære og beundre når det er på sin plass, kort sagt, en oppvoksende slekt som er villig til å la seg fylle opp før den tømmer seg ut for all verden. Vi trenger ikke å revolusjonere skolen for å oppnå disse målene. Tvertimot, dersom vi i et robinsonadisk anfall av kreativ iver skulle finne på å vende ryggen til den velkjente og velprøvde skolen, kan vi skyte en siste hvit pil etter dannelsen som alle er så opptatt av idag. Gud vet hva vi får isteden. Kanskje har vi det allerede.

Ken Robinson viser seg altså som en tradisjonall kulturradikaler som på marxistisk vis tror at alt ordner seg bare vi får avviklet de undertrykkende strukturene i samfunnet. I dette tilfellet er fienden klart identifisert: den umenneskelige og uverdige skolemaskinen. Bare man får erstattet dette misfosteret med en mer organisk enhet hvor skaperglede og menneskelig hjertevarme står i sentrum vil alle sorger være slukket. Ingen barn vil lenger lide av hyperaktivitet, ingen barn vil lenger være, eller oppleve seg selv som «dumme», ingen vil lenger fornemme at de «marginalisere[r] alt det som de anser som viktig ved seg selv», og alle lærere opplever endelig at de «vekke[r] opp elevene til det de har inni seg». Det ytre terrorveldet må tilintetgjøres slik at indre frigjøring kan finne sted, for å si det dramatisk. Med andre ord serveres her nok en romantisk-pedagogisk utopi. Og som kjent ligger det i utopistenes «gen-pool» å kaste vrak på det bestående, bidra til å brenne det ned til grunnen slik at den elskede visjonen kan oppstå fra asken som en Fugl Føniks.

Noen er kanskje villig til å si med Robinson at bare vi klarer å frigjøre barnas fantasi og kreativitet, så får det ha de politiske og pedagogiske omkostninger det vil: Målet helliger midlet. Men i tillegg til at en slik holdning smaker av totalitarisme, vitner det om mangel på kreativitet. Robinson holder for eksempel aldeles ukreativt tyst om eventuelle andre forklaringsmodeller på dagens problemer. Kanskje er det slett ikke undertrykkende sosiale, økonomiske og maktpolitiske strukturer som er årsaken til elendigheten, men en sekulær antropologi som gjør mennesket til alle tings målestokk? Kanskje er det velferdssamfunnets narsissistiske offermentalitet som forvandler skolen til et åk – snarere enn at skolen er et åk som forvandler menneskene til ofre? Og hvorfor akseptere ubetinget den elendighetsbeskrivelse Robinson med sin riktignok sjarmerende tørrvittighet prøver å pådytte oss? Fordi han er så artig? Fordi oss intet mer behager enn å bli forført?

Etter vårt syn hadde det vært å foretrekke om vi heller forsøker å åpne oss for det perspektiv at mange elever – før som nå – faktisk setter pris på en skole hvor der er klokker som ringer timene inn og ut, hvor elevene tilbringer mesteparten av dagen med jevnaldrende, hvor skolen ikke undergraver og inngår kompromisser med det faglige innhold av frykt for at stoffet kan fremstå som kjedelig, hvor der er dyktige og autoritative ledere, hvor der håndheves tydelige standarder for språk og adferd, hvor den blinde kreativitet ikke akkurat holdes nede, men heller ikke automatisk (dvs. dogmatisk) får overtrumfe de kunnskapsmål som til syvende og sist definerer skolen som institusjon. Om vi kunne åpne oss for det perspektiv at skolen faktisk er kommet for å bli.

Hva Ken Robinson burde sagt (noe/mer om) i dette foredraget

Siden han først innfører begrepet «divergerende tenkning» som en nøkkel til den forvandling av skolen han ivrer for, burde han ha forklart hva han legger i dette. Han nevner at det dreier seg om en evne til å finne alternative tolkninger av spørsmålsformuleringer samt ulike svar på disse, men sier ikke noe om, eventuelt hvordan, man skal øve opp barn til å bli gode divergerende tenkere, eller om slik oppøvelse er overflødig siden de jo allerede, ikraft av å være barn, er «genier». Han burde videre sagt noe om hva man skal gjøre med alt det materialet som kommer frem i en slik skapende prosess. For eksempel: Kan de brukes til noe fornuftig utover å dokumentere barns medfødte genialitet (en dokumentasjon som isåfall bare bekrefter den for-dom Robinson allerede har om barn)?

Alle som har det minste kjennskap til de pedagogiske programmene «filosofi med/for barn» og «kritisk tenkning» vet at kreativitet i skolen ikke er forbeholdt Ken Robinsons konsept om «divergerende tenkning». Det fremstår derfor som nonchalant eller uvitende ikke å gjøre oppmerksom på at det allerede finnes omfattende og velutprøvde programmer som nettopp har som mål hjelpe barn og unge til å tenke mer kreativt, men også mer analytisk, logisk og kritisk. Disse programmene er, i likhet med Robinson, kritiske til tradisjonell, monologisk kunnskapsformidling og er her på linje med den progressive pedagogikken. Men de deler ikke nødvendigvis Robinsons samfunnsomveltende agenda: Kritisk tenkning og filosofi med/for barn er tenkt gjennomført innenfor rammene av det eksisterende skole- og samfunnssystemet – selv om det skal sies at enkelte klakører har politiske vyer som strekker seg langt utover selve programinnholdet og som minner mye om Robinsons reformistiske aspirasjoner.

Filosofi med barn forutsetter – slik Matthew Lipman, grunnleggeren av «philosophy for children» eller «p4c», formulerer det – at tre grunnleggende kriterier er oppfylt: Tenkningen må være kreativ, javel, men også kritisk og omsorgsfull (critical, creative, caring). Det er altså ikke tilstrekkelig at tenkningen er kreativ. I tillegg til uraffinert og udifferensiert kreativitet må samtalen gjennomsyres av kritisk, systematiserende og strukturerende tenkning. Dessuten, sier Lipman, må tenkningen være «omsorgsfull». Det betyr ikke at barna skal være psykologer for hverandre, eller eksellere i empati med medelevenes livssituasjon. Omsorgsfull tenkning dreier seg isteden om å sette pris på de verdier som er livsfremmende og derfor etterstrebelsesverdige, de verdier og leveregler som fremmer et godt og lykkelig liv i aristotelisk, dydsetisk forstand. Denne tenkningen kan derfor kalles verdsettende eller diskriminerende. Vi bruker her bevisst det provoserende ordet «diskriminerende», men vi bruker det i ordets opprinnelige betydning: om evnen til å skjelne og å holde ting fra hverandre, for eksempel å skjelne det gode fra det onde. Ideen er at akkurat som barna i den filosofiske samtalen kan trene seg opp til å gjenkjenne logisk gyldige argumenter bare ved å kaste et raskt blikk på dem, så kan de trene seg opp til å fornemme en umiddelbar velvilje for verdier som er forenlige med et godt og lykkelig liv. Slik barna kan øve opp intellektet kan de øve opp sine følelser, mener Lipman, de kan lære følelsene sine å reagere positivt på det som er godt og negativt på det som ikke er godt.

Filosofisk tenkning er med andre ord ikke identisk med kunstnerisk aktivitet eller kreativ/divergerende tenkning. Vel er det en kunst å lede en filosofisk samtale på en fremragende måte, og vel kan kreativitet sies å være en betingelse for god filosofisk tenkning, men kunst og kreativitet kan aldri erstatte filosofisk tenkning. At Robinson så ensidig vektlegger det kreative aspektet ved barns (og voksnes) tenkning, til fortrengsel for både det kritiske og verdsettende (diskriminerende) aspektet, utgjør derfor etter vårt syn en begrensning i «kunstprosjektet» hans og gjør salgsfremstøtet hans mindre troverdig.

Man kan innvende at Robinson aldri tar ordet «filosofi» i sin munn i dette foredraget, og at vi derfor angriper en stråmann. Men selv om Robinson ikke nevner ordet filosofi, er det klart at begrepet «divergerende tenkning», spesielt når det beskrives slik det gjør, står den filosofiske tenkning nært. Vi snakker om en type tenkning hvor det er et mål å produsere originale og avvikende ideer og synspunkter, å tenke hittil utenkte tanker, eller endog, for å si det med den franske filosofen Oscar Brenifier, å «tenke det utenkelige», å «slutte å tenke for slik å begynne å tenke». Radikal annerledestenkning med andre ord. Slik tenkning er sentral for all filosofisk virksomhet. Filosofi er ikke mulig uten å tenke «utenfor boksen», dvs. divergerende. Det er mulig å tenke divergerende på ikke-filosofiske måter, men ikke filosofisk på ikke-divergerende måter. Vi må derfor kunne gå ut fra at vår filosofiske kritikk ikke er aldeles irrelevant.

Men som sagt: Filosofisk tenkning er ikke identisk med divergerende tenkning. Filosofien trenger også en systematisk del, en del der tanken forsøker å sammenfatte innhentet informasjon for så å bygge logiske, ontologiske, moralske eller estetiske systemer. Disse systemene gjør det mulig for individet å se verden som et sammenhengende hele og danne seg viten om verden (om enn en foreløbig og ufullstendig viten). På den ene side arbeider altså tenkningen logisk med å kategorisere og koordinere, på den annen side forsøker den kreativt å sprenge seg vei ut av disse selvpåførte rammene. Tenkningen er revolusjonær, divergerende og kreativ og på samme tid konstruktiv, konsoliderende og konserverende. Den bygger opp og river ned samtidig!

Det er ikke mulig å kvitte seg med den ene side for å rendyrke den andre siden, dvs. ikke uten å gjøre vold på det tenkende individet. Og det er etter vårt syn nettopp det Robinson gjør når han fremhever kreativitet som det eneste saliggjørende i barns utdannelse. Riktignok er det et ikke ubetydelig element av kreativitet i tenkningens stadige forsøk på logisk strukturering av virkeligheten, men dette er hele tiden en bundet eller ufri form for kreativitet, en kreativitet som holdes i ørene av formelle og uformelle logiske regler, av argumentkjeder og relevanskrav. Den kreativitet Robinson snakker om er mer å betrakte som en naturkraft som i seg selv er like spontan, uregjerlig, uforutsigelig – og interessant – som et vindpust.

Det er grunn til å gi Robinson rett på ett punkt: Barn er mestere i kreativitet, de er langt bedre divergerende tenkere enn voksne. Hvorfor? Ganske enkelt fordi deres konstruktive og systematiske tenkning ennå er svakt utviklet siden den har et begrenset materiale å arbeide med. Fordi barn har begrenset erfaring og ordforråd, møter den kreative delen av deres tenkning få eller ingen hindringer på sin vei. Tenkningen deres hopper og springer i alle retninger og produserer ofte (men ikke alltid da) svar og påstander som for den voksne fremstår som uventede, eller, som Robinson sier, «geniale». Men denne «genialiteten» bunner mindre i tilstedeværelsen av en bestemt egenskap, enn i en mangel, nemlig i fraværet av generell livserfaring og modenhet.

Derfor er det både naivt og fornuftsstridig å la det skinne igjennom eller å uttrykke mellom linjene, slik Robinson gjør i dette og i flere andre foredrag som ligger ute på nettet, at det er et mål for voksne å bli mer som barn. For det er grunner til at voksne hverken kan eller bør bli som barn, akkurat som det er grunner til at barn hverken er, bør være eller kan bli som voksne. Ikke bare er det naivt og fornuftsstridig, det er også moralsk forkastelig. Å fortelle barn at deres spontane, instinktive adferd er genial, dvs. perfekt, er det samme som å fortelle dem at enhver videreutvikling innebærer en pervertering, det er å fortelle dem at skolen egentlig ødelegger og forderver dem. Responsen lar da heller ikke vente på seg: Barna forventer maktens abdikasjon og selv å bli tilbedt som guder. Tilsvarende: Å fortelle voksne at deres menneskelige fullbyrdelse ligger i å bli som barn igjen, er å gjøre narr av begrepet om fullbyrdelse, det er å fortelle dem at modenhet, ansvarlighet og åndelig eller spirituell foredling er å betrakte som avvik fra en «gullstandard» som allerede er satt av det påhittende, alle- og ingenstednærende barnet. Det er å snu verden på hodet.

Siden opprettet: 02.04.11. Sist endret: 14.04.11 22:14.