Marcus Aurelius

De følgende oppgavene er å betrakte som en fortsettelse av de oppgaver som står oppført under Marcus Aurelius i boken vår, Filosofi i skolen, del II. De her anførte temaer og oppgaver knytter seg til den samme teksten og vil følgelig ikke nødvendigvis være de mest sentrale.

Fra verket Til meg selv, 9. bok, XVII:

Si hver morgen til deg selv: idag kommer jeg til å treffe folk som blander seg i alt, som er utakknemlige, uforskammede, fulle av falskhet, misunnelse, egoisme. Alt dette er kommet over dem fordi de er uvitende om godt og ondt. Men jeg er kommet til erkjennelse av det godes natur – det gode er vakkert – og av det ondes natur – det onde er heslig. Jeg har innsikt i det menneskes natur som handler ondt – han er i slekt med meg. Ikke så at han er av samme blod og sæd, men vi har begge fått del i verdensfornuften, i det guddommelige. Fordi jeg har denne innsikt, kan ingen som gjør ondt skade meg. For ingen av dem kan få meg innviklet i noe heslig. Jeg kan heller ikke bli sint på eller hate et menneske som er i slekt med meg. Vi mennesker er skapt til å virke sammen som føtter og hender, som øyelokkene, som tennene i overkjeven med tennene i underkjeven. Å motarbeide hverandre er mot naturen. Men det å bli sint på et annet menneske og vende seg fra ham, er det samme som å motarbeide ham. –

Når du blir såret av en uforskammethet, skal du spørre deg selv: «Er det tenkelig at verden kunne være uten uforskammede mennesker?» Det er ikke mulig. Da må du ikke ønske det umulige. For den mannen som såret deg, er en av de uforskammede som nødvendigvis må finnes til i verden. Vær alltid rede til å si det samme til deg selv om skurken, løgneren og alle som gjør galt på forskjellig vis. Når du husker at den slags mennesker må være til, vil du føle deg vennligere stemt mot den enkelte. Det hjelper også å ha den tanke på rede hånd: «Hvilken egenskap har naturen gitt mennesket som middel mot denne bestemte feilen?» For som middel mot hardhjertethet har den gitt mildhet, og andre egenskaper til å bøte på andre feil.

Det står i det hele tatt i din makt å lære den som er gått vill, hva som er rett. For enhver som gjør urett, er kommet bort fra det som skulle være målet for hans vei, og flakker om uten styring. Hva skade har du lidt? Du vil finne at ikke en av disse som du er sint på, har gjort noe som kunne skade ditt innerste jeg. Men det er der, inne i deg, at det onde og skadelige har hele sin eksistens.

Hva er det så for ondt eller underlig deri at den uvettige bærer seg uvettig ad? Tenk over om du ikke heller burde skylde på deg selv, fordi du ikke forutså at et menneske av den art ville komme til å handle som han gjorde. For du selv har i din forstand et middel til å slutte at han sannsynligvis kom til å handle slik. Det har du glemt, og så undrer du deg over at han bar seg galt ad.

Vend deg først og fremst mot deg selv når du finner feil ved den troløse og utakknemlige. Det er klart at feilen er din, enten du nå stolte på at en mann med hans innstilling skulle bevare sin troskap mot deg, eller du, når du gjorde ham en tjeneste, ikke gjorde den helhjertet, i bevisstheten om at selve gjerningen bar sin lønn i seg selv.

Hva vil du mere når du har gjort godt mot et menneske? Er det ikke nok at du har handlet etter din natur? Skal du attpå til ha lønn for det? Det ville være det samme som om ditt øye skulle ha noe til gjengjeld fordi det ser, eller føttene fordi de går. De er skapt i den hensikt å gjøre så, og når de bruker sine evner, utvikler de sin egenart.

Menneskets natur er å gjøre vel mot andre. Når man har handlet vel mot et annet menneske eller på annen måte ydet sitt bidrag til alles beste, har man gjort det ens evner bestemte en til. Det har sin lønn i seg selv.

Filosofiske skråblikk

Å ha del i verdensfornuften

Marcus sier: jeg har innsikt i det onde menneskets natur – det er i slekt med meg. Men det er ikke ondskapen som utgjør slektskapet mellom alle mennesker, men godheten. Marcus setter her likhetstegn mellom «godhet», «verdensfornuften» og «det guddommelige». Godheten i alle mennesker er det samme som den guddommelige gnisten i oss. Gjennom godheten har vi del i verdensfornuften.

  1. La oss undersøke hva det vil si å ta del i noe. Når vi tar del i en idrettskonkurranse, er det fordi vi (eller foreldrene våre) har meldt oss på. Og når vi tar del i en klasse, er det fordi skolen har bestemt det. Men hvem er det som har bestemt at vi tar del i de følgende kategoriene:
    • det å være rødhåret
    • det å være jente
    • det å være født i India
    • det å være født med et handicap
    • det å være stille, forsiktig og hensynsfull
    • det å være bråkete, uforsiktig og uoppmerksom
  2. Hva er det som binder venner sammen? Hva er det venner har som gjør at vi kan skille mellom venner og uvenner? Er det:
    • samme interesser?
    • samme klær?
    • samme måte å tenke og snakke på?
    • samme meninger? (hvilke meninger?)
    • et usynlig tillitsbånd?
  3. Hva er det som binder mennesker sammen? Hva er det som gjør at vi kan skille mellom mennesker og andre levende vesener? Er det:
    • at vi stort sett har de samme interessene?
    • at vi stort sett bruker klær?
    • at vi stort sett snakker og tenker?
    • at vi stort sett har meninger?
    • et usynlig tillitsbånd?
  4. Angående spm. 1 og 5: hva slags interesser kan det isåfall være snakk om? og hva kan dette båndet isåfall bestå av? Kan det på noen måte være sammenfallende med Marcus' «verdensfornuft»?

Altså mener Marcus at alle mennesker er i slekt gjennom «verdensfornuften». Men så tillegger han: «Jeg kan heller ikke bli sint på eller hate et menneske som er i slekt med meg». Hvorfor ikke, er ikke det helt normalt? Nei, fordi det å bli sint på eller hate et menneske, det er det samme som å motarbeide det – og det å motarbeide det, det er å gjøre opprør mot naturen. For: «Vi mennesker er skapt til å virke sammen som føtter og hender, som øyelokkene, som tennene i overkjeven med tennene i underkjeven.» Kjernen i resonnementet ser omtrent slik ut hvis vi setter det på form:

P1: Å motarbeide hverandre vil si å motarbeide vår natur
P2: Å være sint på hverandre vil si å motarbeide hverandre
-------------------------------------------------------
K: Å være sint på hverandre er å motarbeide vår natur

Selve denne utledningen er ikke problematisk. Konklusjonen (K) følger logisk fra premissene (P1, P2). En annen ting er om vi er enig i premissene. La oss se på hvert av dem.

P1 Å motarbeide hverandre vil si å motarbeide vår natur
Er det så opplagt at det er naturstridig å motarbeide hverandre? Får vi ikke hele tiden høre at tilværelsen er en eneste uopphørlig kamp, at det både i naturen og i samfunnet er den sterkestes rett som gjelder? Isåfall ville det nærmest være naturstridig ikke å motarbeide hverandre. – Er ikke også klasserommet et slags samfunn i miniatyr hvor det hele tiden er snakk om å hevde seg, på andres bekostning om nødvendig?

P2 Å være sint på hverandre vil si å motarbeide hverandre
Men er ikke ethvert ordentlig samarbeid basert på ærlige deltagere som sier sin mening og tar hensyn til de følelser som oppstår i situasjonen? Er det ikke derfor en nødvendighet å kunne bli sint på hverandre dersom man ønsker å oppnå et genuint samarbeide? – Er det ikke viktig at elevene lærer seg å uttrykke følelser? Er ikke det å uttrykke følelser på en skikkelig måte allerede i barndom/ungdom en betingelse for senere å kunne bli et harmonisk individ?

Usårbarheten

  1. Andre kan ikke skade deg med sin ondskap, sier Marcus, dersom du bare sørger for å ha kontakt med ditt innerste jeg: godheten, den guddommelige verdensfornuften. Den er uforandret uansett hva som ellers måtte skje med deg. Dersom andre mennesker er onde, beviser de bare at de selv ikke har kontakt med sitt innerste jeg. Derfor skjønner de heller ikke at de bare skader seg selv med sin oppførsel. Og at de derfor bare påkaller medlidenhet.
    1. Altså: ondskapen er sin egen skade, akkurat som utøvelsen av godhet er lønn i seg selv. Dermed er det ingen plass for hevnen eller gjengjeldelsen. – Tenk deg at du har fått en stilig ny jakke i bursdagspresang. I friminuttet kommer klassens to «verstinger» og river av deg jakken, løper avgårde med den, kaster den i en søledam og tramper på den. Hvordan reagerer du? Hvordan mener du det hadde vært best å reagere? Forsøk å være ærlig.
      • Du blir rasende, løper etter dem og forsøker å ta jakken tilbake med alle midler. Så går du rett til skoleinspektøren eller rektor og forteller akkurat hva som har skjedd. Her sier du rett ut at du vil anmelde de to for skadeverk og at du kommer til å krev en ny jakke av dem.
      • Du blir rasende, men tør ikke å løpe etter dem av frykt for å bli jult opp eller mobbet i tillegg til å få jakken ødelagt. Det som er skjedd er ille nok om du ikke skulle utsette deg for enda større plager. Du tør heller ikke å anmelde dem – av samme grunn. Istedet blir du veldig bitter og lukker deg inne i deg selv. Du hater de to plageåndene av hele ditt hjerte.
      • Du registrerer knapt hva som skjer, du er så vant til å bli plukket på og herjet med av «de tøffe» guttene i klassen. Du går og henter jakken din når oppstyret har lagt seg, går inn og henger den til tørk på en knagg i korridoren. Du kommer ikke engang på tanken å skulle anmelde dem.
      • Du er hverken overrasket eller sint. Du vet hvordan disse to pleier å være. Men du er heller ikke likegyldig. Du observerer dem nøye mens de hopper på den nye jakken din. Du ser på øynene deres, ser at de ikke har kontakt med seg selv. Du ser at de utøver sin ondskap kun for å slippe å møte seg selv og sitt eget indre. Så vender du blikket innover mot deg selv og merker at du er rolig, skjønner at det er uendelig mye viktigere at du har kontakt med din egen indre styrke enn hva som skjer med jakken. Du går rolig bort og henter jakken og fortsetter deretter samtalen med de andre.
    2. Hva skjer med rettferdigheten dersom vi godtar prinsippene til Marcus Aurelius? Innebærer en slik «stoisk» holdning at vi lukker øynene våre for urettferdighet som enten rammer oss selv eller andre – eller innebærer det tvertimot en aldeles suveren måte å komme urettferdigheten til livs på? For en som tenker som Marcus Aurelius vil vel aldri kunne oppleve urettferdighet. Og hvis alle tenkte som ham ville urettferdighet opphøre å eksistere – rett og slett fordi ingen brydde seg om den?
  2. Hvordan kan det være mulig å oppnå en slik usårbarhet? Ved å innse at ondskapen har nok med seg selv, at det ikke er ditt problem om andre ødelegger seg selv ved å være onde. Og ved å minne deg selv på dette dersom det blir fristende å ta på vei pga. andres uriktige handlinger. Marcus sier:
  3. «Det er klart at feilen er din, enten du nå stolte på at en mann med hans innstilling skulle bevare sin troskap mot deg, eller du, når du gjorde ham en tjeneste, ikke gjorde den helhjertet, i bevisstheten om at selve gjerningen bar sin lønn i seg selv.»
  4. Mao: hvordan kunne du glemme at: A. denne personen ikke var til å stole på og B. det å utføre en god gjerning er alltid lønn nok i seg selv. Det var din feil at du glemte dette. Så snart du innser dette og innretter deg i forhold til det, er din usårbarhet et faktum.
    • Men hvordan skal man vite hvem som er til å stole på og hvem ikke? Skal man da aldri kunne stole på mennesker? Ligger kanskje usårbarheten i det å være mistenksom mot alt og alle? Eller ligger usårbarheten snarere i det å være så sikker på sin egen indre kraft (godhet, fornuft) at ingenting utenfor en selv kan komme opp mot denne sikkerhet?
    • Sett at du låner ut en CD-plate til en venn av deg. Men tiden går og du får den ikke tilbake. Bør du slå deg til ro med at du allerede har fått lønn for din handling ved å låne ut platen eller bør du kreve den tilbake? Hva hvis du hjelper til å dytte igang en bil uten å få takk? Bør du kreve en takk tilbake? Hvorfor (ikke)? Hva er forskjellen på disse to tilfellene? Hvorfor er det vanskeligere å la være å kreve gjengjeld i første tilfelle enn i det andre? Er det noen prinsipiell forskjell mellom de to tilfellene?

Siden opprettet: 29.09.06. Sist endret: 09.10.06 12:00.