Søren Kierkegaard (1813-1855)

Utdrag fra (en bitteliten del av) Afsluttende Uvidenskabeligt Efterskrift

Sitatene som følger er hentet fra det skrift hvor Kierkegaard med størst grundighet utfolder sin kritikk av den hegelske systemtenkning, dvs. en tenkning som ifølge Kierkegaard glemmer at det enkelte eksisterende individ overhodet ikke lar seg innpasse i tankens abstrakte univers – hvor tilsynelatende altomfattende og logisk et slikt univers enn måtte være. En slik tenkning kaller Kierkegaard i det følgende for «Abstraksjonen» eller «Spekulasjonen» e.l. Det å være menneske er for Kierkegaard noe som kun kan leves, ikke omtales eller spekuleres over. Det å være menneske kan altså overhodet ikke settes på begrep!

Vi kan med «systemtenkning» også tenke på noe langt mere jordnært enn det hegelske begrepsunivers. Kanskje individets største trusel idag rett og slett utgjøres av reklameindustriens forlokkende tilbud om selvrealisering ved å representere et spesielt produkt? Det å oppgi seg selv for å bli en del av et kommersielt og medieskapt ideal, er jo nettopp å begå den samme feil som Kierkegaard også kritiserer Hegel for: nemlig å tro at en kan bli seg selv uten først å være seg selv!

Det å finne sin identitet er vanskelig fordi vi hele tiden tvinges til å innpasse oss i forskjellige abstrakte og almene «systemer»: reklamen og «de andres» makt over en selv, skolens læreplaner, «politisk korrekte» holdninger i det offentlige liv, verdsliggjøring (alt kan måles i kroner og øre, det finnes ingen absolutte verdier) m.m. Enda sterkere og tvangspregede blir disse «systemene» når de kanskje viser seg å være de eneste som samfunnet har å møte det søkende individ med! Men i møtet med et slikt individ kommer da også systemene til kort. Meningen med livet er ikke å bli en del av et system, men å bli seg selv ville kanskje Kierkegaard sagt. Og hva som ligger i det å bli seg selv, sier han altså viktige ting om i det følgende.

Vi mener disse sitatene er så megetsigende og dype at de uten videre burde kvalifisere som diskusjonsgrunnlag for den litt eldre ungdommen. Det fordrer nok at den voksne legger ned en smule arbeid i «faglig tilretteleggelse», men det får vi jo håpe at den voksne er villig til!

(Sitatene er fornorsket og tilrettelagt av oss. Teksten i hakeklammer, [ ], er våre kommentarer til sitatene.)

«Jeg vet det vel, man beundrer gjerne en kunstnereksistens som, uten å gjøre seg rede for hva det er å være menneske, følger sitt talent slik at beundreren glemmer ham over hans kunstverk. Men jeg vet også at en sådan eksisterende har sitt tragiske i å være en differens [det å ha et talent] som ikke er personlig reflektert i det etiske. Og jeg vet også at i antikkens Hellas var en tenker ikke en forknyttet eksisterende som frembragte kunstverker, men han var selv et eksisterende kunstverk.»

«Før kolera bryter ut, kommer det gjerne en type fluer man ellers ikke ser. Og skulle således disse eventyrlige tenkere [dvs. Hegel og hans tilhengere] ikke være tegn på at der foresto menneskeheten en ulykke, som f.eks. den å gå glipp av det etiske og det religiøse? Således må man være forsiktig med en abstrakt tenker som ikke bare vil forbli i abstraksjonens rene væren, men dertil vil at dette skal være det høyeste for et menneske. [En slik tenker glemmer nemlig at han som menneske hele tiden befinner seg i tilblivelsen og forandringen, i «vorden». Han glemmer det som er det viktigste for et menneske: nemlig at] evigheten forholder seg som tilkommelse til den vordende.» [Evigheten, det uforanderlige, er ikke noe som kan etableres innenfor menneskelige rammer. Den er noe mennesket strekker seg mot, noe mennesket er bestemt for – men ikke noe det selv kan gripe og forvalte som om det selv eiet den.]

«All logisk tenkning er i abstraksjonens sprog. Men å tenke eksistens på denne måten, er å se bort fra vanskeligheten: nemlig den å tenke det evige i vorden – hvilket man vel blir nødt til da den tenkende jo selv er i vorden. [...] Her er igjen et eksempel på hvorledes den enkleste oppgave er den vanskeligste. å eksistere, tenker man, det er ingenting, enn mindre en kunst; vi eksisterer jo alle. Men å tenke abstrakt: det er noe. Men det i sannhet å eksistere, altså med bevissthet å gjennomtrenge sin eksistens, på en gang evig liksom langt ut over eksistensen og dog nærværende i den og dog i vorden: det er sannelig vanskelig. Dersom det å tenke i vår tid ikke var blitt noe underlig noe, noe tillært, så ville tenkere også gjøre et ganske annet inntrykk på menneskene. Det gjorde de i Grekenland: tenkeren var her en begeistret eksisterende som følte sterk lidenskap ved sin tenkning. Og det gjorde de engang i kristenheten: her var en tenker en troende som begeistret søkte å forstå seg selv i troens eksistens.»

«å tenke eksistens [...], er vesentlig å oppheve den [...]. Eksistens lar seg ikke tenke uten bevegelse og bevegelse lar seg ikke tenke. Eksistens er likesom bevegelsen en såre vanskelig sak å omgås: tenker jeg den, så opphever jeg den, men da tenker jeg den jo ikke likevel [...].»

«å skulle eksistere ved hjelp av den rene tenkning veiledning, er som å skulle reise i Danmark efter et lite kort over hele Europa hvor Danmark ikke er større enn et knappenålshode – ja det er enda umuligere.» [Dette kunne vi kanskje forstå slik: det å skulle bli et helt menneske ved å rette seg efter de krav og forventninger som omverdenen stiller til en, er like håpløst som å fylle et glass som står opp ned – uansett hvor mye vann man pøser på så kommer det ikke en dråpe i glasset.]

[Kierkegaard mener at mennesket er sammensatt av to uforenlige motsetninger: evighet og timelighet, væren og vorden. Og det er nettopp denne absolutte motsetning i mennesket som må leves og gås inn for dersom livet ikke skal forsømmes. Dette bør ligge i bakhodet når dette sitatet leses.] «Å eksistere lar seg ikke gjøre uten lidenskap. Enhver gresk tenker var derfor også vesentlig en lidenskapelig tenker. –

Jeg har ofte tenkt på hvordan man kunne bringe et menneske i lidenskap. Jeg har tenkt, kunne jeg bare få ham satt opp på en hest og så satt hesten i den villeste flukt. Eller enda bedre for riktig å få lidenskapen frem: hvis jeg kunne få en mann som hurtigst mulig ville til et bestemt sted (og altså allerede var noe i lidenskap), hvis jeg kunne få ham satt opp på en hest som knapt kunne gå – og dog er det å eksistere nettopp således når man skal være seg det bevisst. Eller dersom en kusk ellers ikke kunne komme i lidenskap: når man spente ham en Pegasus og et gammelt øk sammen på én vogn og sa: kjør i vei – da tenker jeg det lykkedes. Men slik er det å eksistere når man skal være seg det bevisst. Evigheten er som den bevingede ganger uendelig hurtig, timeligheten er et gammelt øk og den eksisterende er kusken, vel og merke når det å eksistere ikke bare skal være det man til daglig kaller å eksistere; isåfall er nemlig den eksisterende ingen kusk, men en full bonde som ligger i vognen og sover og lar hestene skjøtte seg selv. Dog i og for seg: også bonden kjører, også han er kusk – og på samme måte er det kanskje mange som også eksisterer

«Likesom det at alt er sant betyr at intet er sant, således betyr det at alt er i bevegelse at der ingen bevegelse er. Det ubevegelige hører derfor med til bevegelsen både som bevegelsens formål og målestokk. Aristoteles sier i tråd med dette at Gud selv ubeveget beveger alt [...]. Vanskeligheten for den eksisterende er nå å gi eksistensen den kontinuerlighet [altså en slags ubevegelighet] uten at dermed alt [dvs. bevegelsen, dvs. livet i tilblivelse og forandring slik det nødvendigvis må være for alt som eksisterer] blott forsvinner.»

«Poesi og kunst har man kalt en foregripelse av det evige. Vil man omtale den på denne måten, må man dog bemerke at poesi og kunst ikke vesentlig forholder seg til en eksisterende da betraktningen av poesi og kunst, «gleden over det skjønne», er interesseløs og betrakteren derfor utenfor seg selv qua eksisterende

«Enhver viten om virkelighet er mulighet. Den eneste virkelighet en eksisterende er mer enn vitende om er sin egen virkelighet, det at han er til – og denne virkelighet er hans absolutte interesse. Abstraksjonens fordring til ham er å bli interesseløs slik at han kan tilegne seg kunnskap. Det etiskes fordring til ham er å være uendelig interessert i å eksistere.» [Her kommer Kierkegaard med én av sine mange utlegninger av det grunnleggende eksistensielle valget som ethvert menneske på et eller annet punkt i livet vil måtte stå overfor: skal det pynte på sin sosiale maske, skal det gå inn for å bli til noe her i livet, skal det «tilegne seg kunnskap», eller skal det ta sjansen på å la alle masker fare slik at det kanskje kan vinne den integritet og selvstendighet som alle mennesker i bunn og grunn lengter efter? Det første alternativ, dvs. det å glemme seg selv for å «bli noe» i andre menneskers øyne; det presses vi nettopp til av «systemet», av foreldre, av skole, av gruppeforventninger osv. Det andre alternativ, derimot, til dette kan vi bare anspores gjennom et indre press eller tilskyndelse: å være uendelig interessert i å eksistere, innebærer det ikke å bry seg det minste om hva andre mener om en, hvilke forventninger andre oppstiller på ens vegne.]

«Etisk sett er virkelighet høyere enn mulighet [dvs. det å være til som menneske er noe større enn det å tenke det å være til som menneske – sett fra et etisk perspektiv]. Det etiske vil nettopp tilintetgjøre mulighetens interesseløshet ved å gjøre det å eksistere til den uendelige interesse. Det etiske vil derfor forhindre ethvert forsøk på sammenblanding, som f.eks. det etisk å skulle betrakte verden og menneskene. Etisk å betrakte lar seg nemlig ikke gjøre. Der er nemlig kun én etisk betraktning og det er selvbetraktning. Det etiske slutter seg øyeblikkelig om den enkelte med fordring til ham at han skal eksistere etisk, det skvaldrer ikke om millioner og generasjoner, det tar ikke menneskeheten på slump likeså lite som politiet arresterer den rene menneskehet.»

«Det etiske som det innvortes lar seg slett ikke betrakte av noen som står utenfor. Det lar seg kun realisere av det enkelte subjekt. Det enkelte subjekt kan vite hva som bor i ham eller henne [dette er den eneste virkelighet som ikke blir til mulighet ved å vites og ikke kun kan vites ved å tenkes] da det er hans/hennes egen virkelighet. Denne virkelighet kjente han som tenkt virkelighet, dvs. som mulighet, før den ble virkelighet mens han i forhold til et annet subjekts virkelighet intet kjente til denne før han ved å vite den tenkte den, dvs. forvandlet den til mulighet.» [Poenget å få fatt i her er altså: virkelighet er noe som er knyttet til den enkeltes opplevelse av å være et enkelt menneske, mulighet er noe som kommer inn sekundært som en overlapping av det opprinnelige virkelige, noe som ennå ikke er virkelig, noe som kan tenkes men som nettopp derfor er løsrevet fra virkelighetens opphav i det enkelte subjekt.]

Siden opprettet: 29.09.06. Sist endret: 09.10.06 15:35.