En colafisert mann

av Per Jespersen (oversatt fra engelsk av Øyvind Olsholt)

Det er sommerkveld på stranden – det er mildt og vindstille. Havoverflaten er som et speil hvor du kan se skyene bevege seg som for en usynlig vind og solen er ved å gå ned i horisonten.

Jeg spaserer her med et barn jeg kjenner meget godt – vi elsker å ta turer til denne stranden – ikke bare på grunn av stranden, men også på grunn av de samtalene vi har her. Dette har nesten blitt et hellig sted for oss fordi her kan vi diskutere ting som vi ikke kan diskutere andre steder – merkelig nok – men vi setter virkelig pris på det. Vi kan rusle her i timevis og blir forstyrret hvis andre mennesker plutselig dukker opp. De forstyrrer ikke oss – de forstyrrer den dype dialogen som vi begge er så glad i.

Michael fortalte meg en dag hvorfor: «Hvor ofte kan mennesker snakke dypt med hverandre – uten at noen forstyrrer?»
«Hva mener du?»
«Folk snakker og snakker, men egentlig sier de ikke noenting. Jo mere de er og jo mere de snakker, jo mindre sier de.»
«Hvorfor det?»
«Fordi alle mennesker har et behov for å uttrykke sine innerste tanker.»
«Og hvis de ikke har muligheten til å gjøre dette?»
Michaels svar overrasker meg: «Da vil sjelen deres dø. Jeg kjenner en masse mennesker som har døde sjeler.»

Oj!!!

Nå er solen ganske nærme horisonten så nå ser vi to soler – én på himmelen som nå har en blågrønn farve – og én i den speilblanke sjøen.

«Der ser du,» sier Michael. «Sånn er det med menneskene også – hvis sjelene deres ikke får speile seg i andre mennesker, dør de. Akkurat som solen – å, se, nå er den forsvunnet – nei, de er begge forsvunnet. Hvem skrudde av solene?»
«Jeg vet ikke. Men jeg vet at han eller hun eller hva det nå er vil skru den på igjen imorgen.»
«Så natt og dag kan speile seg i hverandre – å, nå skjønner jeg: det er dette som er evigheten!»

Nok en gang er jeg forbløffet over hva barn kan uttrykke. Jeg nyter turene på denne stranden like mye som Michael gjør det. Hvorfor? Fordi Michael speiler mine egne, vage tanker – og også tanker jeg ikke var klar over at jeg hadde.

Vi setter oss på en stor sten ved strandkanten, nyter det å være tause sammen, betrakter lyset som er iferd med å svinne hen. Michael legger hånden sin i min og i et øyeblikk føler vi oss som ett menneske, ja, som en hel menneskehet – en vidunderlig følelse. Vannet har vært her i milliarder av år, de små bølgene ruller tett opp mot våre nakne føtter.
Så sier Michael:

«Havet har alltid vært her, men en bølge varer bare i noen sekunder.»
«Er ikke vannet og bølgen ett og det samme?»
«Jo, men bare i et kort øyeblikk.»
«Så hva med evigheten?»
«Den er der hele tiden.»
«Hva er evigheten?»
Michael nøler litt. Så sier han:
«Intetheten er alltid der.»
«Intetheten?»
«Ja, intethet er det det er mest av i hele verden.»
«Å! Gjelder det for mennesker også?»
«Selvfølgelig. Jeg har lært på skolen at størstedelen av kroppen består av vann – det er det samme med vår hjerne og vårt intellekt – det er mere intethet enn det er tenkning og følelser.»
«Er denne intetheten intensjonal?»
«Det regner jeg med. Men jeg vet ikke hvem som har disse intensjonene. Gjør du?»
«Gud?»
«Men hva er så Gud?»
Nå er det Michael som er den som spør.
«Vel... eh... ?»
Michael ler. «Det er ikke en mann. Gud er ikke en mann et eller annet sted der oppe. – Gud er – alt.»
Solen har gått ned. Det er blitt mørkt, så jeg sier: «Nå er det blitt mørkt.»
«Ta det med ro,» sier Michael. «Se, der er månen. Det er intensjon.»
«Og hva med intetheten?»
Michael ler igjen: «Ser du ikke det: DU OG JEG!!!»

Vi har hatt hundrevis av slike viktige diskusjoner – de er som glitrende perler i forholdet vårt som nå har vart i omtrent et år. Michael kom til meg fordi foreldrene hans fant ut at han hadde for få voksne å snakke med. Og vi ble venner – nære venner: en gammel mann og en ung gutt på ti år. Det viste seg fort at Michael hadde et stort behov for en voksen venn som han kunne utveksle dype tanker med. På skolen ble han betraktet som en uroelement og her var man ikke istand til å hanskes skikkelig med ham. Derfor begynte han å oppføre seg rart – hvilket er gutters måte å gi beskjed til sine omgivelser at noe er galt.

Så nå er vi nære venner fordi vi begge har oppdaget at filosofi kan hjelpe. Michael kjente ikke selve ordet, men sannelig kjente han til begrepet filosofi. Og jeg har fått bekreftelse på min overbevisning om at mennesker kan forstå hverandre uten ord og at ord kan bidra til å bevisstgjøre begrepene slik at et barn blir kjent med sine egne indre tanker og følelser. Det er dette som er målet med filosofi for barn – ikke bare i skolen (på Michaels skole hadde de ikke engang en underbevisst forståelse av filosofibegrepet), men også i den alminnelige, dagligdagse samtalen.

Samtalen på stranden er en av mange slike samtaler. Jeg undrer meg virkelig over dette for Michael er bare ti år gammel og kan umulig ha lest Martin Buber og hans bok Jeg og Du, heller ikke kan han sett filmen «You and I» som er laget for skoler, høyskoler og universiteter. Han ga rett og slett uttrykk for sin indre undring. Og derved lærer han meg også! Dette er det fineste med disse dialogene vi har hatt, at han lærer meg noe.

Buber bygget sin metafysikk på det faktum at du må lære å kjenne ditt eget «Jeg» med alle dets tanker og følelser for å bli istand til å forstå den ytre verden, hvilken Buber kalte «Du». Søren Kierkegaard erklærte at «jeget» sto i opposisjon til den ytre verden, som han kalte for «systemet» mens Buber antar at en forståelse av «jeget» er en betingelse for en forståelse av «duet». Denne forbindelsen ble for ham grunnlaget for all metafysikk. Mange mennesker leser Kierkegaard, ikke så mange leser Buber – og diskusjonen på stranden mellom Michael og meg ble bare hørt og opplevd av to personer: gutten og meg. Men kanskje også av «intensjonaliteten» som filosofen Edmund Husserl kanskje ville uttrykt det dersom han hadde overhørt samtalen vår.

Hva så med klasserommet i skolen? Her finnes ingen strand – her er ingen sol – ingen bølger – men det er tankebølger i hver enkelt elev. Målet for læreren er å plukke opp disse tankebølgene og la dem rulle gjennom klassen slik at alle våkner opp, sjelelig og åndelig.

Michael fortalte meg at han kjente mange mennesker med døde sjeler. Det gjør jeg også. Og jeg forsto bare så altfor godt hva han mente. Jeg kan se ham i klassen – uten egentlig å lytte – uten å befinne seg på samme bølgelengde – uten egentlig å være tilstede. Noen ganger rekker han opp hånden og sier: «Jeg har tenkt litt og lurer på om...» Men så passer det ikke inn akkurat da. Dette skjer så ofte at han til slutt gir opp. Så oppstår det en forferdelig tanke i ham: «Kanskje det jeg tenker ikke har noen betydning – kanskje jeg tenker de gale tingene – kanskje jeg er den eneste som har slike følelser.» Derfor armerer han seg med et skall rundt «jeget» sitt – ikke rør meg!! – og begynner å oppføre seg rart. Ingen i omgivelsene hans synes å forstå ham.

Jeg husker en samtale vi hadde på en kafé i sentrum av byen, et koselig lite sted hvor mange mennesker møtes over et lite måltid eller noe å drikke – og for å samtale. På kaféveggene henger det malerier av gamle danske konger og dronninger, malerier fra skogen slik den var i gamle dager, gamle sedler og portretter av ukjente mennesker som levde for hundrevis av år siden. Vi liker å komme hit for å nyte en cola – og en god samtale. Vi er begge glad i atmosfæren og menneskene her – vi kan være oss selv og utveksle tanker uten at noen andre hører det.

Idag er Michael uvanlig stille og jeg har en mistanke om at noe er galt, men tør ikke å spørre fordi han er en så følsom gutt. Så vi sitter der i lang tid uten å si ett eneste ord. Men plutselig erfarer vi at det å være tause sammen en skjønn ting i vår teknifiserte verden.
Michael er den som bryter isen:

«Hva sier presten når han gifter mennesker?»
«Å, det kan jeg ikke huske lenger. Det er så lenge siden.»
«Joda, du husker det!»
«Det gjør du også.»
«Jeg er ikke gift,» sier Michael med et smil, «Jeg ønsker ikke å bli voksen!»
«Hvorfor ikke det?»
«Fordi ting blir så vanskelig da. Men jeg vet at presten sier noe slikt som: vil du elske denne personen til døden skiller dere ad. Et eller annet sånt.»
Jeg nikker.
«Men det er ikke riktig.»
«Hva er ikke riktig?»
«At kjærligheten bare varer frem til døden. Den varer evig.»
«Å?»
«Ja. Min bestemor mistet mannen sin, men etter at han døde, elsket hun ham fremdeles. Ikke sant?»
«Jeg skjønner hvor du vil hen.»
«Der kan du se!!»
«Ja, jeg forstår.»
«Kjærligheten er der for alltid. Den sterkeste følelsen. Den er en del av «jeget» og «duet» på samme tid. Den kan aldri forsvinne.»
«Jeg er enig. Men gjør ikke følelser ting vanskelig? Ville det ikke vært lettere om vi bare hadde tankene og rasjonaliteten å forholde oss til?»
«Nehei! Rasjonaliteten kompliserer ting, følelsene klarner opp.»
«Hvordan vet du det?» (For et idiotisk spørsmål!)
«Jeg vet ingenting. Ingen vet noenting. Det vi kaller kunnskap er bare antagelser. Vi kan lese en masse bøker om hva som helst og vi tror at det vi leser er fakta – kunnskap – men det eneste vi leser er antagelser. Jeg synes det føles godt å erfare at vi ikke vet noenting. Vi kan jo ikke lage en oppskrift på kjærlighet, kan vi vel?»
«Nei, det kan vi ikke. Du er ganske smart.»
«Nei, det er jeg ikke. Jeg er bare et tenkende vesen og det holder for meg. Mitt «jeg» er min innerste sjel og ditt «jeg» er din innerste sjel og i dette øyeblikk er mitt «jeg» et «du» for deg og ditt «jeg» et «du» for meg.»
Bevares!! For en samtale! Jeg var fullstendig lamslått, forundret og entusiastisk så jeg kjøpte et par cola til. Michael lo: «Jeg er glad i deg – du er en colafisert mann!!!»

Filosofi er ikke bare ment for klasserommet selv om den er nødt til å spille en viktig rolle her. Filosofi er overalt, skult i menneskelige relasjoner – filosofi er hjerteslaget i alt som er til. Vi lever i en svært teknologisk verden hvor tusenvis av barn tilbringer mye av tiden sin alene, foran TV-apparatene eller dataskjermene, med Nintendo-spill osv. I mitt land har undersøkelser vist at unge barn fra tiårs alder lever et liv med stress, angst, uro og utrygghet. Det er svært få voksne å snakke med: i klasserommene snakker man ikke, man arbeider i henhold til læreplaner – i hjemmene er foreldrene stresset og ofte treffer barna dem bare i helgene. Men da er foreldrene opptatt med å vaske klær, invitere gjester eller forberede arbeidet i den kommende uken.

Der er barna – alene med sine følelser av ikke å være verdt noe – med sin ensomhet – med sin smerte. Ti prosent av barna i mitt land tar smertestillende tabletter flere ganger i løpet av en uke fordi de får hodepine helt fra tiårs alder. De ser at foreldrene spiser disse tablettene når de er stresset så derfor konkluderer de: dette er måten å løse problemer på.

Jeg har møtt hundrevis av barn som overhodet ikke samtaler med voksne i løpet av hele uken – ikke engang trivielle samtaler om været, interesser eller annet slikt – og absolutt ikke samtaler om de dype spørsmål i livet. Min gjetning er at 99% av barna aldri snakker om metafysikk med noen som helst. Og når vi så vet at metafysikk er den dypeste delen av livet vårt, den viktigste rettesnor i ethvert menneskes liv og fundamentet for all filosofi, så er dette en menneskelig katastrofe – og en katastrofe som etterlater barn ensomme og til og med suicidale. Dessverre er dette typisk for livet i Vesten, enten det nå dreier seg om Danmark, Tyskland eller USA. Derfor betrakter jeg filosofi for barn som det aller viktigste redskapet når det gjelder undervisning og samtaler med barn. Når jeg møter et nytt barn i arbeidet mitt og vi gradvis arbeider oss inn i filosofiens verden, våkner barna, de oppdager sine egne følelser og elsker å dele dem med meg. Ofte hører jeg følgende kommentar falle etter en slik samtale, enten den har vært kort eller lang: «Dette føles godt!!!»

Det er nettopp dette jeg ønsker: å få barn til å føle seg vel og trygge på seg selv og sitt liv. Den eneste måten å oppnå dette på, er gjennom filosofisk dialog: barna føler seg åndelig beriket og det samme gjør jeg.

Michael og jeg sitter fremdeles i den koselige kafeen ved et bord fylt med tomme colaflasker. Vi må ha snakket sammen i flere timer. Kaféverten smiler for han kjenner oss og synes det er vakkert at en gutt og en eldre mann kan tilbringe så mye tid i en kafé bare for å snakke sammen. En dag, etter at Michael hadde gått, sa han: «Jeg skulle gjerne ha slått meg ned sammen med dere, men det er vel for hellig.»
Det er ordet! En dialog mellom en voksen og et barn kan nettopp være hellig – eller vi opplever den som hellig – fordi vi utveksler våre indre tanker i en dyp filosofisk dialog som vi begge trives i. Jeg vet at Michael ikke er det eneste barnet i byen som trenger dette, men vi har tilfeldigvis vært heldige som har møtt hverandre. Men dette forhindrer meg ikke i å føle smerte på vegne av alle barna i byen – og i verden – som ikke får denne muligheten.

Døren åpner seg og inn kommer Michael igjen og sier: «Det er mer som burde sies om dette!»
«Hei, sett deg ned. Vil du ha en cola?»
Han smiler. «Hvorfor ikke?»
Jeg bestiller mens Michael sier: «Livet består av mer enn ord.»
«Hva mener du?»
«Jeg mener at vi har erfaringer som ikke kan uttrykkes i ord.»
«Så du mener at vi har en verden inni oss selv som vi ikke kan dele med andre?»
«Noe sånt. Men jeg tror at du og jeg deler dem.»
«Men vi kan ikke fortelle hverandre dette – er det det du sier?»
«Erfaringene er mellom linjene. Når vi snakker, er det liksom strømmer av følelser og bilder skjult i ordene og jeg kan føle når du forstår dem. Og vet du hva? Dette er intensjonalt!!»
«Jaha...»
«Jeg vet hva du kommer til å si: og hvor kommer disse intensjonene fra? Ikke sant?»
«Ikke sant.»
«Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hvis livet ikke er intensjonalt, så kan man ikke kalle det Liv.»
«Så hva er den dypeste intensjonen med livet?»
«Ansvar.»
«Javel.»
«Skjønner du ikke det da? Å ha eller føle ansvar vil si å forvente en respons eller et svar. Mitt ansvar overfor andre er mitt svar på deres behov. Ser du ikke det? Det er derfor det kalles an-svar. Formålet eller intensjonen med livet er å utveksle slike svar – det er akkurat som med kroppen. Hvis du kunne spørre blodet: «hva er din intensjon her», ville det kanskje ikke være istand til å svare – men vi vet at intensjonen med blodet er å holde kroppen levende – et svar til kroppens behov. Skjønner?»
«Javisst! Men jeg har aldri tenkt på det på den måten.»
«Ikke jeg heller.» Han ler. «Kanskje det er på grunn av all colaen!!»
Jeg ler også. «Vil du ha en til?»
«Nei, du er for colafisert nå!»
Så spretter han opp, gir meg en klem og stormer ut av kafeen: «Takk for idag! Dagen over alle dager.»
Jeg sitter ved bordet og kjenner tårer strømme nedover kinnene.

Naturligvis behøver ikke lærerne servere cola i klasserommene. Men de burde så absolutt servere filosofi. For barn har et nærmest desperat behov for dette, selv om de kanskje ikke er klar over det selv. Kanskje ingen noensinne har fortalt dem om filosofi. Det er ingenting i veien for at mennesker har behov som de ikke selv er klar over ganske enkelt fordi de aldri har hørt tale om gjenstanden for sin lengsel. Dette gjør menneskene til sprogløse lengtende – underbevisst føler de seg verdiløse – nesten slik Platon forestilte seg sjelens eksistens: den har tatt bolig i våre kropper dog med et konstant behov for å vende tilbake til himmelen mens vi lever våre legemlige liv.

På denne måten kan vi leve våre liv uten å kjenne til filosofiens rikdom og den uutgrunnelige rikdommen i en filosofisk dialog. Jeg har sett barn forandre livet sitt over natten etter en eneste filosofisk samtale. Tenk deg det, kun én samtale, gjennomført på barnets premisser, kan endre et helt livsløp. Sokrates visste det, Platon visste det, men vi later til å ha glemt det fullstendig. Hvis vi overhodet engasjerer oss i filosofi, nøler vi ikke med å fortelle elevene filosofiens historie og hvor viktig den og den filosofen er, men glemmer at elevene våre er helt nye og friske på denne planeten vår – aldri noensinne har det eksistert nøyaktig slike barn tidligere – og vi glemmer at de forventer av oss at vi forholder oss til dem som selvstendige mennesker.

De er unike! Hvert enkelt barn er unikt! Og filosofien er unik! Så hvorfor skulle ikke de to møte hverandre – i klasserommet eller på en kafé! For filosofien er intensjonal i seg selv.

Det er en gradsforskjell mellom vitenskapelig filosofi og metafysikk. De er intensjonale på forskjellige måte. Metafysikk er filosofi av og for livet – vitenskapelig filosofi er filosofi for gråhårede voksne som har glemt alt om barndommens eventyrverden, åndelig uskyld og spontanitet. Derfor er Michael kløktigere enn meg, på grunn av sin spontanitet – han lever i et univers som jeg forlengst har forlatt. Men han inviterer meg inn til sin tenkning, hvilket gjør at jeg føler meg lykkelig – og svært intensjonal.
En colafisert mann!

Siden opprettet: 28.10.04. Sist endret: 09.10.06 11:59.