Så enkelt – og dog så viktig! Å samtale filosofisk med små barn

av Per Jespersen (oversatt av Øyvind Olsholt)

For 2500 år siden begynte grekerne å spørre seg om religionen alene var istand til å forsyne menneskeheten med DEN eneste sannheten. De undret seg over at den religiøse overklassen kunne vite alt, og de lurte virkelig på hvordan de hadde nådd frem til denne fulle og hele sannhet slik at de kunne fortelle alle andre hva de skulle tro og anerkjenne. Filosofene spurte seg: er det mulig for et enkelt menneske å finne ut av livets kompleksitet ved hjelp av sin fornuft og sin tenkning? I løpet av de neste århundrene utformet de et mangfold av teorier om naturen, om følelsene, om fornuft og kausalitet, og de spurte: forteller de gamle legendene sannheten eller er de bare skrøner og fantasiprodukter? Det første frø på vei mot individualisering var sådd. Individet skulle finne seg selv og kjenne seg selv slik at det dermed kunne forstå også andre individer. Sokrates sa at den største kunnskap var å innse at man ikke vet noenting. Hans motto «Erkjenn deg selv» går som en rød tråd fra disse tidlige tider opp gjennom Vestens kulturhistorie og helt frem til vår tid. Han sa ikke: «Elsk hverandre», men «Kjenn dere selv slik at dere kan kjenne hverandre».

Sagt med moderne begreper: Vi er ikke istand til å forstå våre omgivelser men mindre vi forstår vårt indre Jeg. Gjennom sitt virke forsøkte Sokrates å hjelpe Athens ungdommer til dette, og de elsket ham for det. De elsket ham fordi han respekterte dem for de det var, og han forsøkte ikke å presse dem i noen retning, heller ikke forsøkte han å gi dem endelige svar.

Slik er det også idag: Ethvert menneske, derfor også ethvert barn, har en rett til å bli hørt av en voksen som ikke er forutinntatt, men som oppriktig ønsker å hjelpe barnet til å finne seg selv og til å bli fortrolig med sitt eget Jeg.

Ethvert lite barn er et nytt menneske på denne planeten – det har aldri eksistert et slikt menneske før. Derfor er det verdifullt på grunn av sin egen subjektivitet. Selv om vi tilhører et folk, et demokrati, en menneskehet – vi er alle individualister – og hvis individet ikke får anledning til å utvikle seg på egne premisser, vil både folket, demokratiet, og menneskeheten begynne å vakle. Verden er én fordi det finnes grenser og fordi det finnes forskjellige kulturer. Hvis det ikke var slik, ville det ikke finnes noen menneskehet. Således er forskjellighet en verdi, en utfordring, og en forpliktelse.

Noen forskere mener at selv et to uker gammelt spedbarn som kikker opp fra barnevognen i haven etter å ha sovet trygt i flere timer er istand til å undre seg over de hvite skyene på himmelen, lure på hvor de kommer fra.

Her er vi ved kjernebegrepet: undring.

Barndom er eventyr og undring. Helt i starten er denne undringen ordløs – språket er ennå ikke tilstede. Dette kan forlede oss til å tro at intet skjer i barnets bevissthet – nøyaktig slik mange grekerne i antikken trodde at mennesket var et tomt skall som trengte religionen for å sette ting i sin rette sammenheng. På bunnen innebærer denne undringen: Jeg ønsker å vite hvem jeg er slik at jeg kan forstå – hjelp meg med dette!

Senere kommer språket til – nye ord hver dag – nye setningskonstruksjoner. Glade og stolte foreldre!!! Uten at vi ser det gjennomtrenger språket undringens univers i barnets indre liv: det settes nå ord på lengselen etter å kjenne seg selv. Lengselen kan nå uttrykkes: Hvorfor er jeg her? Hvor var jeg før jeg ble født? Hvor går jeg?

Derfor er det mulig å gjennomføre en filosofisk samtale selv med svært unge barn. Barna er «før-filosofiske» – på dypet av deres sjel ligger tusenvis av spørsmål og svært få svar. Derfor bør læreren i en førsteklasse skape et miljø hvor slike spørsmål kan uttrykkes og diskuteres. Dette blir ofte kalt for et «forskningsfellesskap» («a community of inquiry»), men jeg ville foretrekke å kalle det et «klasseromaktig spørreunivers» («a classroomable universe of questioning»). Ingenting er deiligere enn å ha muligheten til å uttrykke de brennende spørsmål fra ens indre Jeg, å høre dem bli diskutert, å føle at de blir akseptert, å oppdage at de andre i klassen bærer på de samme spørsmålene: å føle at en ikke er alene i den store verden med sine spørsmål og tanker. Ingenting er nydeligere enn å lytte til spørsmål lik ens egne, enn å vite at de ikke vil bli besvart en gang for alle, men vil blomstre som spørsmål i luften fra hele menneskehetens åndedrett. Ingenting er vakrere enn fornemmelsen av at tankenes og følelsenes underbevisste strømmer er fellesskapets mest verdifulle åndelige årer.

Derfor er filosofi for barn både en metode og et mål – eller snarere: det er ingen av delene, men en måte å være sammen på. Grunnlaget for filosofiske samtaler er en positiv, kreativ og spørrende klasseromsatmosfære, selv med helt små barn. Men det krever at læreren er villig til å sette seg selv til side for en stund – han/hun er ikke verdens viktigste person – han/hun er ikke noe oppslagsverk – han/hun er ikke en gud. Læreren bør være den som lirker frem det som utspiller seg i elevens indre under hver samtale, hver gang en historie blir lest, hver gang drømmer gjenfortelles og gjenoppleves.

Små barn synes det er spennende å snakke om drømmer. Dette er noe de alle har erfart. La dem fortelle om drømmene sine – diskutér dem – vær oppildnet – fortell om dine egne drømmer – og legg inn noen spørsmål av og til, når anledningen byr seg:

Du skal ikke svare på spørsmålene, men få eleven til å diskutere dem. De vil elske det!!! Å, det føles så godt å bli lyttet til – det føles så godt å lytte til andres drømmer – det føles så godt å høre læreren fortelle om sine drømmer.

Her er vi: dette er filosofi for barn. Begynnelsen på det, kjernen av det, nerven i det, det åndelige ved det.

Hvis du ikke har forsøkt det, forsøk det, og du vil oppleve så fantastisk respons og omsorg fra barna at du ikke kan forestille deg det. Det vil gi deg så mye, for barnas tankeliv blomstrer som et kirsebærtre om våren – og de filosofiske tankene blafrer omkring slik sommerfuglene og biene avlegger kirsebærblomstene et besøk for å finne nektar.

Filosofi for barn er ikke en vitenskap eller noe i den retning – det er Livet selv, vakker som duften av nektar på en blomstereng.

Det å filosofere med små barn vil si å komme nærmere formålet med tilværelsens natur. Og det er nettopp dette de fleste barn stusser over: Hvorfor er jeg her? Hva er meningen med min eksistens? Hvis mening er det?

Igjen: spørsmål. Tusenvis av spørsmål. Og læreren har ikke svaret. Det er også min faste overbevisning (og erfaring) at spørsmålene fra barna ikke forlanger noen svar. Barna har et ønske om å dele spørsmålene med hverandre for å bli klar over at de ikke er alene med disse noen ganger merkelige tankene. Alle deler vi dem – de er fundamentet for menneskelighet. Vi er ikke mennesker hvis vi ikke bærer på spørsmål knyttet til Livet og det å være til. Sokrates sa: Det uutforskede livet er ikke verdt å leve. Spørsmålene er der som springbrett for denne utforskningen. Samtidig vet vi at vi aldri vil finne alle svarene. Hvis du stiller barna følgende spørsmål: Hvordan ville livet vært dersom vi hadde svar på alt, ville svaret straks bli: kjedelig. Derfor er filosofien den spørrende vitenskap, livsvitenskapen, som speiler den indre sjelen av vår bevissthet. Men den reiser også enkelte problemer: mange skoler har pensum- og læreplaner som ikke tar hensyn til at basisen for alle fagene som det undervises i på skolen er det jeg ville kalle «positiv uvitenhet», dvs. som ikke tar hensyn til at uvitenhet er begynnelsen til alt. Positiv uvitenhet fører til at spørsmål stilles i en god atmosfære i klasserommet, hvor fellesskapet er konstant tilstede. Alle spørsmålene, som de eldgamle filosofene ga oss i arv, og selv grunnet over, er universelle, så de er fremdeles tilstede: i barnas bevissthet.

Men spørsmålene må slippes fri slik at de ikke kapsles inne, og for at de skal kunne forebygge dannelsen av fordommer hos barna i oppveksten.

Jeg husker en time i en vidundelig klasse jeg hadde engang. Vi talte om Jesu lignelser, men Daniel ville ikke lytte. Han tenkte! Plutselig avbrøt han oss: Det er noe jeg ikke forstår. I gamle dager trodde menneskene på Gud og Djevelen. De eksisterte i menneskenes tanker og det var opp til mennesket å klynge seg til Gud for å unngå Helvetet og skjærsilden. Men nå, og det er det jeg ikke kan forstå, er liksom Djevelen «opphevet» (som om Stortinget hadde foretatt en avstemning i denne viktige saken). Så mitt spørsmål er: Hvem skapte det onde? Det kan ikke være Gud – han ville aldri gjøre noe sånt – men hvem gjorde det da?

Klassen diskuterte. Noen elever mente at Djevelen ikke var «opphevet», noen hadde til og med sett ham nylig – og Gud ville aldri skape noe ondt.

Jeg grep ikke inn, så lenge dialogen og diskusjonen fløt av seg selv. Det var heller ikke nødvendig for Daniel sa plutselig: Nå vet jeg det. Gud skapte de onde tingene.

Nei, nei! Ikke tale om! Nei!!!!!!

Jo, det gjorde han, svarte Daniel. For hvis det ikke fantes ondskap, ville vi ikke være istand til å gjenkjenne det gode som det gode.

Bevares!

For en samtale! Jeg var selvfølgelig ikke forberedt på dette – det sto ikke i timeplanen – men det var filosofi – barnesjelene var engasjert i en samtale om noe som var viktig for dem: Hvorfor finnes det ondskap i verden? Barn tenker på dette hver dag – kanskje har de aldri hatt en eneste slik anledning til å uttrykke sin frykt, en anledning som plutselig bare oppsto. For barna frykter ondskapen, som vi alle gjør.

Jeg lurte på dette jeg også. Men Daniel reddet meg idet han fortsatte: Hvis vi hadde svar på alt mulig, ville livet vært kjedelig. Det gode ville ikke være godt dersom det onde ikke eksisterte. Det er det samme. Nå skjønner jeg!!

Da jeg kom tilbake til lærerværelset, spurte mine kollegaer meg: Klarte du å følge planen i denne timen?

Eh?

Du vet hva vi mener – det er vanskelig å følge planene nå om dagen.

Å, er det det?

Er du dårlig?

Nei, jeg er så glad!

Altså klarte du det??

Ja, det gjorde jeg. Men jeg tenkte: Jeg klarte å få istand en filosofisk samtale takket være Daniel, og jeg oppdaget hvor viktig det er å ta opp filosofiske spørsmål med barn. Sammen gikk vi en tur i filosofiens blomstrende eng, SAMMEN luktet vi på all nektaren til uvitenhetens blomster. Dette var dagen!!!!

Så hvordan gjør man dette?

Det er ikke et spørsmål om læreplaner.

Det er ikke et spørsmål om planlegging.

Det er ikke et spørsmål om forberedelser.

Det er skjønnhet, og skjønnhet er uplanbart!!!

Det er et spørsmål om å lytte – om alltid å være åpen for hva som foregår i barnets sinn – om å være rede til å gripe strømmene av sjeletanker når de er der.

Det samme gjelder når vi har et problem i vår moderne verden: Vi vil planlegge alt mulig. Vi ønsker planleggingen. Vi tør ikke ta spranget ut på de 70.000 favners dyp som Kierkegaard taler om. Det er ikke mulig å planlegge filosofi med barn – vi kan ikke bare lage en læreplan, for gjør vi det, vil tusener på tusener av blomstrende tanker unnslippe vår oppmerksomhet.

Så hva kan vi gjøre?

Noen ganger benytter jeg meg av P4C-fortellinger – korte tekster med innlagte filosofiske tanker, i håp om at barna vil oppfange dem. Det gjør de svært ofte, men like ofte ser de andre tanker i teksten enn de jeg har sett.

Kanskje det er fordi filosofi er subjektivt, selv om vi hele tiden forsøker å gjøre den objektiv. Kanskje objektivitet ikke finnes i det hele tatt – det kunne hende det var en illusjon. Som Karl Popper har sagt: Kunnskap er blott en illusjon, vi vet ingenting, vi bare antar. Det er en dyp sannhet i disse ordene.

Så kanskje filosofi er enklere enn vi tror. Viktig og enkel på samme tid – akkurat som livet selv! Daniel ville sagt det slik: Enkelhet og kompleksitet må være tilstede samtidig – slik som godt og ondt.

Eller som Andreas, som jeg møtte nylig, sa: 90% av sjelen vår er underbevisst, bare 10% er bevisst. Den åndelige kraften kommer fra det ukjente (det underbevisste), og selv om vi bruker masse tid på å forklare hvor planmessige vi er, så blir vi lurt. Jeg elsker det ukjente for det gjør livet så spennende at jeg ikke får sove. Og det beste av alt er å få dele dette med deg.

Oisan!

Et hellig øyeblikk!!

I vår tid hungrer vi alle etter åndelig dybde – et perpektiv på livet. Mange barn lider av ensomhet, hvilket i sin tur fører til isolasjon, mindreverdighetsfølelse og tilbaketrekning. Vi lever i dekadensens tiår. Lærerens oppgave er å korrigere disse tendensene i barns utvikling, men vi begår den feiltagelse å tro at det ikke har noen hensikt å samtale med barn om deres innerste tanker og følelser. Jeg har sett barn forandre seg totalt etter bare én samtale på disse premissene. Men jeg har også sett barn smelle igjen døren til sitt indre Jeg: la meg være alene! Derfor er filosofien en metode – en måte å være sammen på – en livsstil. I en viss berømt bok kan du finne de følgende ord: «Med mindre du vender om og blir som et barn, skal du aldri tre inn i himmelens kongedømme».

Jeg drister meg til å omformulere dette: Med mindre du vender om og lytter til barna og lærer av deres filosofi, vil du aldri bli istand til å vandre over den filosofiske samtalens blomstrende enger.

Så enkelt – og dog så viktig!!

Randerup, Danmark, 17. mai, 1999

Siden opprettet: 28.10.04. Sist endret: 09.10.06 11:59.