Filosofi i skolen som demokratisk dannelse

I hvilken grad og på hvilken måte kan filosofiske samtaler i skolen forberede elevene på demokratisk deltagelse i henhold til Hannah Arendts politiske handlingsteori?

Hovedfag i pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt
Universitetet i Oslo – 15. januar 2006
av Anne Schjelderup

Innhold

Forord

  1. Innledning
    1. Bakgrunn for oppgaven
    2. Presisering og avgrensing av oppgavens problemstilling
    3. Oppgavens struktur
  2. Filosofi i skolen
    1. Historisk oversikt
      1. P4C-bevegelsen
      2. Filosofi i skolen i Europa og i Norge
    2. Filosofiske samtaler i skolen
      1. Filosofi og den filosofiske samtale
      2. Matthew Lipmans teoretiske tilnærming
      3. Oscar Brenifier
      4. Skoletorget
  3. Demokrati og demokratisk deltagelse
    1. Hannah Arendts demokratiforståelse
      1. Handling
      2. Fellesskap
      3. Den offentlig politiske diskurs
      4. Å øke handlingsrommet
  4. Filosofi i skolen som forberedelse til politisk deltagelse
    1. Utdannelse, filosofi og politikk
      1. Konservativ eller progressiv undervisning?
      2. Kan dømmekraft øves opp?
      3. En offentlig filosofisk debatt?
      4. Den filosofiske samtale
    2. Etablere et før-politisk fellesskap
      1. Å handle med hverandre
      2. Fellesskap basert på pluralitet og individualitet
      3. Språk og tenkning
      4. Kunnskap og kunnskapsformidling
      5. Avstand og nærhet
      6. Aktivitet med mening i seg selv
      7. Autoritet og disiplin
      8. Moral som kollektiv egenskap
    3. Myndiggjøring og ansvarlighet
      1. Reagere eller agere
      2. Tenkning og moral
      3. Ansvarlighet
      4. Å avsløre seg selv gjennom handling
  5. Utfordringer i forhold til gjennomføring i praksis
    1. Lærerprofesjonalitet – må læreren være filosof?
      1. Tilstrekkelig filosofisk kompetanse
      2. Tilretteleggeren må selv være del av et diskursivt fellesskap
      3. Utgangspunkt i oppriktig søken etter sannhet
    2. Organisering av filosofiske samtaler i skolen
      1. Filosofiske samtaler på bakgrunn av kunnskapsformidling
      2. Separate timer, klasserom og lærere?
      3. Noen forslag til praktiske løsninger
      4. Avsluttende refleksjoner

Kildeliste

Nedlasting

Last ned pdf-versjonen av hele avhandlingen

1 Innledning

1.1 Bakgrunn for oppgaven

Innføring av filosofi i skolen er nå programfestet gjennom Stortingsmelding 30. 1 Her begrunnes dette blant annet med at det «vil være en god forberedelse for fremtidig virke i samfunns- og arbeidsliv». Det presiseres at man med filosofi i skolen både mener innføring av filosofi som eget fag og bruk av filosofisk metode i andre fag (Stortingsmelding 30:45). Det blir ikke presisert hvordan man tenker seg dette nye faget eller på hvilken måte man tenker seg filosofisk metode integrert i den øvrige undervisningen.

Det har i ca. 30 år vært en stor bevegelse av lærere, filosofer og pedagoger som har jobbet for innføring av filosofi i skolen, først og fremst i form av filosofiske samtaler. Det har blitt jobbet systematisk med å utvikle metoder for dette, noe som har resultert i en rekke ulike metodiske tilnærminger. Innføring av filosofiske samtaler i skolen blir blant annet begrunnet med at elevene gjennom deltagelse kan utvikle et demokratisk sinnelag og kompetanse til å videreutvikle demokratiet. Den forskning som har vært gjort på området er imidlertid lite egnet til å bekrefte eller avkrefte en slik antagelse (Schjelderup 1999).

Utifra et deltagerdemokratisk perspektiv kan det imidlertid umiddelbart argumenteres for at dette kan ha noe for seg. Dersom et flertall av samfunnets innbyggere skal kunne delta i politiske beslutningsprosesser, forutsetter dette at flertallet innehar kompetanse i å utvikle et standpunkt innen et fellesskap gjennom samtale. Det er derfor nærliggende å anta at deltagelse i samtaler med dette for øye i seg selv kan være demokratisk dannende.

Det er også mulig å se en sammenheng mellom evnen til å føre filosofiske samtaler og evnen til politisk debatt. Slik Cornelius Castoriadis fremhever, oppstod demokratiet som styreform i antikken på omtrent samme tid som filosofien, på bakgrunn av tanken om upartiskhet. Kan det tenkes å finnes andre måter å oppfatte verden på, oppstår også muligheten til å tenke annerledes. Da ble det også mulig med undersøkende samtaler og diskusjon – filosofi og politikk (Castoriadis 1995). Man kan derved gjennom antikken spore en direkte forbindelse mellom filosofi og politikk.

1.2 Presisering og avgrensing av oppgavens problemstilling

Filosofiske samtaler i skolen er pedagogisk revolusjonerende i den forstand at de representerer en praksis som beveger seg utover målrasjonell pedagogisk tenkning. Målet med filosofiske samtaler er ikke nødvendigvis at samtalen skal munne ut i bestemte konklusjoner eller at elevene skal lære bestemte ferdigheter, selv om dette gjerne skjer som del av prosessen. Samtalen er et mål i seg selv. Derved tillates alle deltagere å fremstå som unike subjekter, ikke som uferdige individer som skal formes mot et bestemt mål. Innen pedagogisk teori har man tradisjonelt hatt en konflikt mellom behovet for å oppdra eller styre barn i en bestemt retning, og anerkjennelsen av barnas rett til å bli behandlet som selvstendige subjekter. Filosofiske samtaler kan være en praksis som kan løse opp denne konflikten.

En teoretiker som anerkjenner samtalens selvstendige mening, som til og med ser på samtalen som selve fundamentet for et fungerende demokrati, er Hannah Arendt. Til tross for at hun ikke skriver mye om barn eller skole, og heller ikke forholder seg til spørsmålet om hvorvidt filosofiske samtaler kan være en del av skolens undervisningspraksis, oppfatter jeg hennes perspektiv på demokratisk deltagelse som svært relevant i vår sammenheng.

For Arendt er ikke demokratiet først og fremst en styreform, men en livsform rundt en stadig pågående offentlig debatt. En slik debatt muliggjøres gjennom borgernes evne til å handle, det vil si som unik aktør å sette noe nytt ut i live. Men hun presiserer at individet ikke kan handle alene. Det er fellesskapet, en felles menneskelig verden og rammene som ligger nedfelt i denne, som muliggjør handling. Handling innebærer derved ansvarlighet, dømmekraft til å kunne vurdere mulige konsekvenser for fellesskapet og moralsk integritet til ikke å gjøre det man tror kan være skadelig for fellesskapet. Hun presiserer at det er refleksjon, på bakgrunn av filosofiske samtaler med andre, som setter individet i stand til å kunne tenke og handle ansvarlig (Arendt 1998, Arendt 1996). Derved kan man gjennom hennes tenkning spore en direkte kobling mellom deltagelse i filosofiske samtaler og politisk ansvarlighet.

Følgelig kan filosofiske samtaler og filosofisk refleksjon sies å være sentrale begreper innen Arendts forståelse av demokratiet. Men dette er sider ved hennes tenkning som i liten grad er fremtredende i den aktuelle debatt om demokrati og demokratiutvikling. Arendts perspektiver er heller ikke trukket inn i tenkningen rundt filosofiske samtaler eller i debatten rundt innføring av filosofiske samtaler i skolen. Ved å diskutere filosofiske samtaler i skolen i lys av Arendts tenkning håper jeg å få frem nye sider både ved Arendts demokratitenkning og ved filosofiske samtaler i skolen som pedagogisk praksis.

Som perspektiv på filosofi i skolen vil jeg først og fremst konsentrere meg om to ledende teoretikere innen feltet; Matthew Lipman, en amerikaner med bakgrunn i pragmatismen, og Oscar Brenifier, en fransk filosof med en mer kontinental bakgrunn. Jeg ser først og fremst to mulige måter filosofiske samtaler kan forberede elevene i skolen til politisk deltagelse. For det første er det mulig at man gjennom filosofiske samtaler kan etablere et før-politisk fellesskap der elevene gis mulighet til å handle og til å utvikle sin dømmekraft. For det andre er det mulig at elevene, gjennom den filosofiske refleksjon som settes i gang gjennom filosofiske samtaler, kan få mulighet til å utvikle sin moralske integritet slik at de kan handle ansvarlig.

Den filosofiske samtale i skolen skiller seg fra filosofiske samtaler slik Arendt beskriver dem på vesentlige punkter, blant annet ved at den involverer barn. Før det gir mening å vurdere hvorvidt det er heldig å involvere barn i slike samtaler, og eventuelt om det bør settes aldersbegrensning på deltagelse, må man imidlertid finne ut om det kan ha noe for seg å innføre slike samtaler i skolen i det hele tatt. Å vurdere i hvilken grad og på hvilken måte filosofiske samtaler kan være demokratisk dannende er del av et slikt grunnlagsarbeid. Jeg vil derved ikke ta for meg utviklingspsykologiske perspektiver på filosofiske samtaler i skolen, som for eksempel på hvilket alderstrinn det er hensiktsmessig å begynne med dette.

Filosofiske samtaler i skolen foregår nødvendigvis i en kontekst der kunnskapsformidlig står sentralt. For Arendt er det vesentlig at alle aspekter ved vår felles menneskelige verden skal kunne gjøres til gjenstand for offentlig debatt (Arendt 1996). Lipman påpeker mer konkret behovet for å synliggjøre kunnskapens grunnleggende strukturer og antagelser (Lipman 2003). Brenifier mener at filosofien bør integreres i alle aspekter ved undervisningen (Brenifier 2004b). Av denne grunn vil jeg knytte filosofiske samtaler i skolen til konseptet «Skoletorget» 2 der man foreslår å la kunnskapsstoff danne utgangspunktet for filosofiske samtaler i skolen.

Konkret vil jeg altså undersøke hvorvidt og eventuelt hvordan filosofiske samtaler i skolen i henhold til Brenifiers og Lipmans forståelse kan forberede elevene på fremtidig politisk handling i lys av Arendts politiske handlingsteori. Gjennom diskusjonen vil jeg vurdere hvorvidt slike samtaler bør knyttes direkte til det kunnskapsstoff som formidles i skolen, slik det skisseres på nettsidene til Skoletorget, eller om samtalene bør være fristilt i forhold til dette.

Filosofiske samtaler i skolen ledes av en tilrettelegger, og det er i stor grad opp til denne hvordan samtalen utvikler seg. Rent praktisk er det naturlig at lærere vil måtte være tilretteleggere, en rolle som ikke umiddelbart lar seg forene med lærerrollen. Man vil også måtte vurdere ulike pedagogiske tilnærminger til innføring av dette, og hvorvidt de filosofiske samtaler bør skilles fra resten av undervisningen i form av å være et eget fag, eller om de bør integreres i den øvrige undervisningen.

Metoden jeg vil bruke er hermeneutisk dialektisk, en stadig veksling mellom Arendts forståelse av politisk handling, Lipmans og Brenifiers forståelse av filosofiske samtaler i skolen, andre teoretikeres tanker om problemstillingene som dukker opp underveis, og selvsagt også mine egne pedagogiske og filosofiske betraktninger.

Metodisk har jeg valgt å forholde meg noe ulikt til de ulike teoretikere. Lipman redegjør systematisk og oversiktlig for sine standpunkt, og det har derfor vært tilstrekkelig å basere min tolkning av ham utelukkende på lesning av hans hovedverker. Arendt har en noe mer kompleks og vanskelig tilgjengelig teoretisk posisjon, selv om hun redegjør for sine teoretiske standpunkt. Jeg har derfor valgt å lese sekundærlitteratur i tillegg til hennes egne tekster. Brenifier gir derimot en lite systematisk fremstilling av sin teoretiske posisjon og redegjør ikke eksplisitt for grunnlaget for sine synspunkter. Det er dessuten lite tilgjengelig sekundærlitteratur å støtte en tolkning av hans tekster på. Jeg har derfor måttet ty til observasjon av hans praktiske arbeide og ført en rekke personlige samtaler med ham for å få klargjort hans posisjon og få etablert en helhetlig forståelse av hans teori. Disse observasjoner og samtaler ligger til grunn for min tolkning av Brenifiers tekster.

1.3 Oppgavens struktur

I og med at det er filosofiske samtaler som pedagogisk praksis som er gjenstand for vår undersøkelse, ser jeg det naturlig å begynne med en redegjørelse for hvordan tanken om dette oppstod, hva det innebærer og forholdet mellom filosofi og filosofiske samtaler. Jeg vil også redegjøre for våre hovedteoretikeres syn på filosofiske samtaler i skolen.

Videre vil jeg redegjøre for Hannah Arendts syn på demokrati. Jeg vil spesielt vektlegge hennes handlingsbegrep og hennes syn på politisk handling gjennom den offentlige debatt.

For å kunne drøfte hvorvidt filosofiske samtaler i skolen kan være demokratisk dannende er det imidlertid nødvendig å diskutere forholdet mellom skole, filosofi og pedagogikk. Her vil jeg også få frem Arendts syn på skole og på filosofiske samtaler, den politiske betydning hun tillegger dømmekraften, og hvorvidt dette er en evne som kan oppøves.

Jeg vil så gå over til hovedtemaet for denne oppgaven, en drøfting av hvordan filosofiske samtaler i skolen kan være demokratisk dannende. Her vil jeg først beskrive den praksis og det fellesskap som kan etableres gjennom filosofiske samtaler og vurdere hvorvidt dette er en praksis og et fellesskap som gir elevene mulighet til å handle og til å utvikle sin dømmekraft. Deretter vil jeg drøfte på hvilken måte den filosofiske refleksjon som igangsettes gjennom samtalen kan påvirke elevenes moralske utvikling på en måte som fremmer autonomi og politisk ansvarlighet.

Det siste kapittelet er viet til å påpeke teoretiske implikasjoner for praksis. For det første vil jeg diskutere hva slags kvalifikasjoner lærere som skal tilrettelegge for filosofiske samtaler nødvendigvis må ha og hvordan slike kvalifikasjoner kan opparbeides. Jeg vil også diskutere praktiske løsninger for innføring av filosofi i den norske grunnskole.

Noter

1 Stortingsmeldingen kan leses på: http://odin.dep.no/ufd/norsk/dok/regpubl/stmeld/045001-040013/dok-bn.html

2 Skoletorget er et nettsted for grunnskolen der lærestoff i grunnskolens seks basisfag er presentert med et filosofisk samtaleopplegg for å oppmuntre lærere til å lede filosofiske samtaler i klassen på bakgrunn av den kunnskap som formidles. Se: http://www.skoletorget.no

|

Siden opprettet: 19.01.06. Sist endret: 09.10.06 12:52.