Lærer dere barna å tenke i barnehagen nå? Filosofi for barn i barnehage

Hovedfagsoppgave i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø – Våren 2004
av Dag Erik Hovlund

Innhold

Nedlasting

Kpt. 6 Oppsummering og avslutning

Kpt. 6.1 Implementering av «filosofi for barn»

Før man planlegger en så omfattende endring som implementering av «Filosofi for barn», bør man planlegge innovasjonsprosessen grundig. Vi burde ha:

  1. Klargjort våre visjoner
  2. Beskrevet «nå-situasjonen»
  3. Analysert endringsbehov
  4. Blitt enige om utviklingsmål
  5. Valgt delmål
  6. Konkretisert delmål og utviklet tiltak
  7. Sette opp milepæler
  8. Gjort en ansvarsfordeling.

Dette er åtte trinn i en innovasjonsprosess beskrevet av Kjell Skogen (http://www.isp.uio.no/evu/ – 29.12.2003).

Vi hadde ikke tid til en så vidt omfattende planlegging. Vi stolte på vår erfaring, og barnehagepersonellets evne til å lære og utvikle seg. Vi kan trygt si at «veien ble til mens vi gikk den» – «og fordi vi gikk den». Jeg har beskrevet implementeringsprosessen forholdsvis inngående, og vektlagt styrers rolle i prosjektets gang. I ettertid vil jeg også i stor grad vektlegge det som er svært sentralt i et innovasjonsprosjekt, nemlig eierforhold. Barnehagepersonellet fikk tidlig et eierforhold til prosjektet – de var aktive deltakere i en prosess som hadde til formål å forbedre samtalepraksisen blant barn og voksne i Lykkentreff barnehage. De gjorde sine erfaringer, ble frustrerte, jobbet med temaet, snudde det til noe udelt positivt, og lyktes til slutt med å forbedre samtalepraksis.

Med den erfaringen vi har i dag ville vi nok startet prosjektet annerledes. Filosofi er et uklart begrep i barnehagesammenheng – et begrep forbundet med «noe vanskelig» – noe «lærde» driver med – noe vi barnehageansatte verken kan eller vil kunne. Begrepet må alminneliggjøres – vi skulle foretatt en begrepsavklaring – kanskje byttet ut ordet?!

Fikk vi begynne på nytt ville vi også helt klart ha startet med utvikling av «sokratisk samtaleteknikk», og skolert personalet på dette. Styrer og undertegnede, som prosjektansvarlige, hadde ingen praktisk erfaring med «Filosofi for barn» og begynte med «undring», i tillegg til en generell beskrivelse av «Filosofi for barn». Jeg vet i dag at BUF har vært aktivt med i filosofiske barnehageforsøk i Kristiansand kommune, hvor de har skolert barnehagepersonellet i filosofisk samtaleteknikk. Det å beherske filosofisk samtaleteknikk er etter min mening det viktigste kriteriet i min definisjon av «et nytt pedagogisk fundament» i barnehagen. Kan man ikke metoden, får man det problemet som oppsto i Lykkentreff barnehage, de fikk ikke samtalen til å utvikle seg, det stoppet opp. God innføring i filosofisk samtaleteknikk og erfaring i metodisk bruk er nødvendig for å få til en god «Filosofi for barn»-praksis i barnehagen.

Kpt. 6.2 Er prosjektet vellykket?

En innovasjon er en planlagt endring som har til hensikt å forbedre praksis. En praksis det er viktig at hele barnehagepersonellet er involvert i og er positive til. Jeg er stolt av at vi i Lykkentreff barnehage fikk en endring av samtalepraksis på systemnivå. På tross av en noe ustrukturert innovasjonsplan lyktes vi i å omgjøre en tradisjonell samtalepraksis til en sokratisk samtalepraksis. I begynnelsen var det kun enkeltpersoner som ut fra en personlig kompetanse behersket samtale på sokratisk vis. På evalueringstidspunktet viser min forskning at hele personalgruppen hadde endret praksis. Endring av samtalepraksis var hovedmålsettingen med barnehagens virksomhet.

En innovasjon – en omfattende endring – må nødvendigvis ta tid. Min forskning viser at vi har lyktes med «undringsperspektivet» og «spontansamtalen». Barnehagen kan jobbe videre med planlagte samtaletemaer/samtaleteknikk (Lipman), med «argumentasjon» og med «refleksjon».

Min konklusjon må bli at vi har lykkes forbausende godt med målsettingen i prosjektet, på tross av den minimale erfaringen vi hadde ved prosjektstart og en noe «rufsete» prosess ... For meg synes det helt klart at det er interessen for temaet generelt, som har medført suksess. «Filosofi for barn» er rett og slett spennende og utviklende for både voksne og barn.

Kpt. 6.3 «Filosofi for barn» – spesialpedagogikk i et forebyggende perspektiv

I spesialpedagogisk sammenheng vil jeg trekke fram språklig inkludering og metakognisjon i tilknytning til refleksjon som svært interessant. «Filosofi for barn» har først og fremst et forebyggende perspektiv. «Filosofi for barn» legger til rette for god begrepsinnlæring, gode kommunikasjonsmuligheter, og en i barnehagesammenheng «ny» og reflekterende måte å tenke på. I Lykkentreff barnehage viser min forskning eksempler på god utvikling innenfor disse områdene både hos «normalbarnet» og hos barn med ulike språkvansker.

En «Filosofi for barn» barnehage tar også må av seg til å jobbe direkte og tiltaksrettet mot barn med sosiale og/eller emosjonelle vansker (Jespersen – Enmandsskolen), men jeg har dessverre ikke slike eksempler i min forskning.

Kpt. 6.4 Min forskning som grunnlag for videre forskning

Jeg mener min forskning om «Filosofi for barn» i Lykkentreff barnehage er interessant og god i seg selv. Den «står på egne ben» og gir et helhetlig bilde av implementering og praksis av «Filosofi for barn» i barnehage. Oppgaven er etter min mening også svært interessant som utgangspunkt for videre og dypere studier av delproblemstillinger:

Tospråklighet

Min forskning kan tyde på at «Filosofi for barn» hjelper tospråklige barn til bedre kommunikasjonsevner og bedre språkforståelse. Dette er et interessant og viktig perspektiv som det bør forskes på.

Overgang skole

Får vi annerledes tenkende barn i skolen etter å ha vært i en «Filosofi for barn» barnehage? Hva har dette å si for læringsmiljøet?

«Filosofi for barn» – sansetap

Parallelt med hovedfagsstudiene har jeg tatt noen vekttall i synspedagogikk på Tambartun. En dag ved lunsjbordet kom jeg i snakk med pedagoger i miljøet og fortalte om min hovedinteresse «Filosofi for barn». Dette interesserte forsamlingen. I vår diskusjon rundt lunsjbordet på Tambartun konkluderte vi med følgende: Det er liten grunn til å anta at synshemmede (blinde) barn undrer seg i mindre grad over tilværelsen enn barn med synssansen i orden. Å få diskutert denne undringen i en involverende dialog med andre barn og voksne vil kunne ha stor betydning for både språkutvikling, sosial utvikling og emosjonell utvikling. Dette er meget interessante problemstillinger som det ville være av stor verdi å forske på.

Jeg skrev senere en emneoppgave med følgende tittel: Kan «Filosofi for barn» som pedagogisk metode bidra til en bedre sosial, emosjonell og språklig utvikling hos synshemmede barn?

Vi kjenner til sammenhengen mellom språkutvikling, emosjonell utvikling og sosial utvikling. I følge Brambring (1996 sitert av Televik) er det ikke synshemningen i seg selv som er bestemmende for sosialt utviklingsnivå eller sosial kompetanse. Resultatet avhenger av om barnet får oppgaver som gir muligheter og motiverer til å anvende den kompetansen man faktisk har. Forhold i det fysiske og psykiske miljøet rundt det synshemmede barnet vil være av avgjørende betydning. Innholdet i sosialt samspill formes av alle deltakende parter, og relatert til hverdagen i barnehage, skole og fritidsordning, blir det av avgjørende betydning hvordan samspillsituasjoner struktureres og presenteres (Televik 2003).

Kan «Filosofi for barn» bidra til slike strukturerte gode samspillsituasjoner i et undrende miljø?

Variabler i samtalen som medfører suksess/ikke suksess med hensyn til å nå målet om «argumentasjon» og «refleksjon»:

En for meg meget interessant videreføring av «Filosofi for barn» i barnehage ville være å gjøre en kvantitativ undersøkelse på ovenfor nevnte problemstilling: Hvor mange samtaler ender uten å ha oppnådd målsetting? Så vil man kunne gjøre en kvalitativ analyse om hvorfor man lykkes/ikke lykkes. Dette ville kunne presisere og forbedre den filosofiske samtalen. Interessant?

6.5 Refleksjon – i etterkant av oppgaven

I etterkant av fullført prosjekt vil jeg hevde at dette har vært en utfordrende oppgave. I tillegg til forskningen har jeg vært tungt involvert i implementeringsprosessen av «Filosofi for barn» i barnehagen. Uten et forskningsmiljø ville jeg ikke hatt noe å forske på. Jeg var helt avhengig av å lykkes med å skape et forskningsmiljø i barnehagen.

Teoretisk sett har dette også vært en utfordring. Uten BUF sine hjemmesider, med strukturert og god informasjon om artikler og bøker tror jeg ikke jeg kunne ha klart denne oppgaven. Uten mine mange og gode dialoger med Paul M. Opdal på hans kontor i Tromsø, vet jeg at jeg ikke kunne gjennomført oppgaven. Det å hente inn relevant litteratur har vært en møysommelig prosess. Det har vært helt nødvendig å lese nyere «Filosofi for barn»-litteratur og se dette i lys av teorier utviklet av Vygotsky og Sokrates. Jeg har tidligere nevnt at Steinsholt sin bok Refleksjon og ettertanke har vært min «bibel» i dette arbeidet. Der så jeg sammenhengen mellom filosofi og «Filosofi for barn», og der fant jeg den strukturen i oppbyggingen av teoridelen (undring, samtale, refleksjon, argumentasjon), som var helt nødvendig for å lage gode kategorier/delproblemstillinger i min forskning. Det er drøftingen av disse kategoriene som har gjort det mulig for meg å konkludere på hovedproblemstillingen i oppgaven.

Men hva skal man med interessante teorier, dersom man ikke har miljøer man i forskningssammenheng kan forske på? Dette var utfordring nummer to. Jeg fant ingen barnehage i nærmiljøet som hadde kjennskap til «Filosofi for barn»! Men det fantes heldigvis en modig barnehage. Uten Lykkentreff barnehage, med en styrer som liker å satse utradisjonelt, hadde jeg ikke hatt noe forskningsmiljø. Takk Sigrid – du tok utfordringen. Sammen klarte vi å implementere «Filosofi for barn» i barnehagen. Personalet tok utfordringen og sammen klarte vi faktisk å danne en ny plattform for det pedagogiske arbeidet i Lykkentreff barnehage. En plattform som gjorde at jeg hadde et miljø å forske på. Ingen liten utfordring verken for meg eller personalet. Takk til Lykkentreff barnehage.

Utfordring nummer tre var å være forsker i et miljø hvor jeg fra før hadde en rolle som far, venn, spesialpedagog og «ekspert» i «Filosofi for barn». I ettertid tror jeg det var disse rollene som «berget meg», som gjorde meg i stand til å få en rolle som «samtalepartner». Jeg fikk svar på det jeg ønsket uten å måtte forholde meg til intervjuguiden annet enn for å sjekke at jeg hadde fått svar på det vesentlige. En annen medvirkende årsak til «den gode forskningssamtalen» var personalets innsikt i «Filosofi for barn».

Ja, det er et modig oppgavevalg. Det er også en oppgave som er ment å skulle ta stilling til svært mange sider av «Filosofi for barn». Jeg ser på dette som et pilotprosjekt. Det er lite forskning på en helhetlig satsing på «Filosofi for barn» i barnehagesammenheng. Det har medført at jeg har valgt å ta stilling til svært mange sider og problemstillinger ved «Filosofi for barn». Dette går kanskje utover dybden i forskningssammenheng, men gir også mange interessante perspektiver for videre forskning.

Som nevnt i metodekapitlet vil en slik kvalitativ studie ha sine metodiske begrensinger. Et så vidt begrenset datamateriell vil ikke gi grunnlag for generaliseringer. Jeg anser likevel min forskning i Lykkentreff barnehage som et viktig bidrag til de som ønsker å vite mer om «Filosofi for barn», til de som ønsker å innføre «Filosofi for barn» i sin barnehage, men først og fremst til de som ønsker en ny pedagogisk praksis i sin barnehage, med innsikt og selverkjennelse som pedagogisk målsetting.

|

Siden opprettet: 22.02.05. Sist endret: 09.10.06 12:49.