Presentasjon av Filosofi i skolen, Bedre Skole, aug. 1999

Både gjennom Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97) og gjennom Rammeplanen for allmennlærerutdanningen er filosofi idag i ferd med å vinne innpass i skolen. Tydeligst ser vi kanskje dette i det nye religions- og livssynsfaget: kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL). Men selv om filosofi er en av våre eldste og aktverdigste akademiske disipliner, er faget i skolesammenheng ennå på spedbarnstadiet. Lærere i skolen er idag usikre på hvordan filosofi skal praktiseres og lærerstudentene finner filosofistoffet vanskelig og utilgjengelig. Samtidig finnes det lite litteratur på området. På allmennlærerutdanningen finnes det pr. idag ingen bøker som behandler filosofi.

KRL-lærebøkene inneholder imidlertid mye filosofi. Men det vi her ser er at filosofi utelukkende forstås som filosofihistorie. Bøkene følger den klassiske oppskriften: historiske fremstillinger av filosofer og systemer med tilhørende kontrollspørsmål. Men ved kun å forstå filosofi som filosofihistorie, fanger lærebøkene bare opp ett aspekt ved læreplanens intensjoner: at elevene skal tilegne seg kunnskap om filosofi. Det andre og langt dypere kravet, at elevene også skal oppøve sin refleksjon og sin etiske bevissthet, blir her på ingen måte imøtekommet. Dette siste krever nemlig noe mer og annet enn kunnskap om filosofihistorie, det krever øvelse og praksis. Det krever at lærere og elever er istand til å undre seg filosofisk sammen.

Når filosofi av lærere og lærerstudenter idag oppfattes som vanskelig, kjedelig og uvedkommende, tror vi dette nettopp skyldes at dette praktiske elementet i filosofien – undringen – ennå ikke er oppdaget i skolen. Filosofi oppfattes av de fleste ennå som et rent kunnskapsfag på linje med de andre fagene – og ikke som en helt ny praksis som i prinsippet kan forandre og omforme alle de andre fagene. I boken Filosofi i skolen viser vi hvordan filosofi kan bli en slik ny praksis. Målet med boken er således ikke først og fremst å gjøre lærere flinkere til å undervise barn i filosofi, men at klassen i fellesskap skal kunne bli flinkere til å samtale om og arbeide med filosofiske og etiske spørsmål.

Boken gir altså en innføring i den filosofiske samtalekunst. Samtidig anskueliggjør den hvorfor det er galt å gjøre filosofien til et rent kunnskapsfag. I filosofien finnes det nemlig ingen sikker kunnskap og ingen endelige svar. I filosofien stilles de samme spørsmål igjen og igjen. Dette betyr at mennesket filosofisk sett er uvitende. De filosofiske samtaler har derfor et naturlig forbilde i Sokrates og hans “jordmorkunst”. Sokrates ble i sin samtid omtalt som den viseste mannen i Athen – nettopp fordi han hadde erkjent sin egen uvitenhet. Innsikten i at man selv ikke sitter på de endelige svar, er nemlig det beste utgangspunkt for i fellesskap å søke nye og bedre svar.

Boken er todelt. Første del presenterer det sokratiske livsideal med hovedvekt på selvbesinnelse og filosofisk sannhetssøken. Med basis i sokratisk holdning og metode vises så hvordan filosofiske samtaler kan gjennomføres i en skoleklasse. Andre del består av spørsmål, oppgaver og øvelser knyttet til filosofiske tekster og filosofiske temaer som er nevnt i læreplanen.

Denne boken er således rettet primært mot lærere og lærerstudenter, men den kan også leses med fullt utbytte av enhver som er interessert i å oppnå rikere og dypere samtaler med barn og ungdom.

Siden opprettet: 28.10.04. Sist endret: 09.10.06 12:53.