Filosofiske samtaler i barnehagen – Å ta barns tenkning på alvor

Kpt 1 – En filosof er en som bryr seg

En annerledes samlingsstund

Dagens samlingsstund er godt igang. Den nye mannlige assistenten har nettopp fortalt om Albin, som ble syk fordi han hadde spist for mange plommer. Assistenten spør barna om de gjør seg noen tanker etter å ha hørt historien om Albin. Pernille på 5 år rekker opp hånden: «Albin var ikke syk, han hadde bare vondt i magen.» «Men,» svarer assistenten, «er man ikke syk når man har vondt i magen?» «Nei,» sier Pernille, «man har bare vondt i magen.» Assistenten stusser litt over dette svaret. Men så slår det ham at Pernille kanskje har et poeng: Kanskje det må mer til enn litt mageknip for å være syk. Opprinnelig hadde han tenkt å runde av historien om Albin ved å fortelle barna om hvordan kroppen reagerer når den får for mye eller for lite av noe, at det finnes bakterier og virus som gjør oss syke, osv. Men nå får han mye mer lyst til å undersøke hva som ligger i Pernilles uventede utsagn. Det er tydelig at hun mente det hun sa. Han stiller følgende spørsmål til gruppen: «Men hva vil det da si å være syk?»

Barna tenker så det knaker. Pernille også, og det er hun som igjen er først oppe med hånden: «Man er syk når man må på sykehus.» «Aha,» utbryter assistenten, «men da lurer jeg jo på hvorfor vi havner på sykehus.» Nå er det plutselig mange barn som har svar: «Når vi brekker armen.» «Når vi blir påkjørt.» «Når vi har spist noe giftig.» «Når jeg har ligget i sengen i mer enn to dager.» «Når mamma skal føde!» Alle har hvert sitt forslag til hvorfor vi havner på sykehus. Assistenten forsøker å bringe samtalen tilbake på sporet: «Men hvorfor kommer vi ikke på sykehus når vi har spist for mange plommer og har mageknip?» Det blir stille igjen. Barna tenker. Etter en liten pause rekker Thomas opp hånden: «Fordi mageknip går over av seg selv.»

Nå blir det virkelig stille. Assistenten vil sjekke at han har forstått svaret: «Du mener at vi blir friske av mageknip helt av oss selv?» «Ja,» svarer Thomas bestemt. Assistenten fortsetter: «Så vi trenger bare å dra på sykehuset når det er noe galt med oss som ikke går over av seg selv?» «Ja!» roper plutselig Pernille. Hun ser veldig fornøyd ut. Nå forsto hun hvorfor det er forskjell på å være syk og å ha vondt i magen: Når vi er syke, blir vi ikke friske av oss selv! «Pernille, det virker som du likte svaret til Thomas?» hinter assistenten. «Ja,» bekrefter hun. «Da kan du jo takke Thomas for svaret,» foreslår assistenten. «Takk for svaret!» sier Pernille. «Vær så god!» svarer Thomas kjekt og smiler, lettere brydd.

Slik forvandlet denne samlingsstunden seg til en filosofisk samtale. Men hva er det egentlig som gjør dette til en filosofisk samtale? Vel, for det første tar assistenten utgangspunkt i barnas egen undring. For det andre finner han raskt frem til en tematikk eller et problem som skal undersøkes (hva det vil si å være syk). Dermed blir undringen forankret i noe håndfast, og man unngår frittsvevende og uforpliktende utsagn som hopper fra det ene til det andre. For det tredje ser vi at assistenten er på tålmodig jakt etter begrunnelser og kriterier. Dette er grunnleggende for all filosofisk virksomhet. Barna kommer da også etterhvert frem til et kriterium: Forskjellen mellom sykdom og andre plager er at de andre plagene kurerer seg selv. Hvor sterkt dette kriteriet er, vet vi ennå ikke, men vi får tro assistenten hadde til hensikt å undersøke det sammen med Pernille og Thomas og resten av gruppen. Legg merke til at assistenten til slutt ber Pernille takke Thomas, som kom med det forløsende svaret. På denne måten understrekes det at vi ikke skal ta hverandre for gitt når vi sitter samlet, og at alle tanker og ideer som hjelper oss videre, fortjener honnør. Forøvrig er det en aldri så liten påminnelse om og oppfordring til alminnelig høflighet.

[...]

Tilbake til innholdsfortegnelsen