Filosofiske samtaler i barnehagen – Å ta barns tenkning på alvor

Kpt 2 – Den filosofiske samtalen

Vi stiller «dumme» spørsmål og gir «rare» svar

Innledningsvis sa vi at det er en fordel, både for den voksne og for barnet, å være litt «dum» i den filosofiske samtalen. Mange barn er redde for å si det de mener av frykt for å si noe som oppfattes som «feil» eller «dumt». Frykten for å dumme seg ut er faktisk en av de største hindringene for å oppnå gode samtaler enda vi nesten alltid lærer mer av de «dumme» og «rare» svarene enn av de «flinke» og «korrekte».

Årsakene til at barn og voksne er redde for å dumme seg ut, er imidlertid ikke de samme. Hos barna skyldes frykten som regel et ønske om å samarbeide og tilfredsstille det barnet oppfatter som den voksnes ønsker. Hos den voksne skyldes frykten nesten alltid et behov for å være en del av fellesskapet, en redsel for å være annerledes. Å fremstå som «dum» eller «treg» eller «aparte» ville for de fleste voksne være et fryktelig sosialt stigma.

Så når vi i den filosofiske samtalen ikke bare åpner for, men direkte oppmuntrer til «annerledeshet», sier det seg selv at vi må jobbe litt med oss selv for å få det til. Det er vanskelig, men ikke umulig. Ikke gi opp! Tenk på Sokrates, og la dere inspirere av barna – de er ofte mer uredde enn oss voksne.

For å forberede både seg selv og gruppen på denne nye rollen kan det kanskje være en fordel å fortelle gruppen at ingen på forhånd sitter med de «riktige» eller «gale» svarene, heller ikke den voksne. Hvilke tanker som er mest fruktbare, vil vise seg i løpet av samtalen. Det er imidlertid en forutsetning at alle er innstilt på å endre eller korrigere sine egne meninger underveis – en innstilling samtaleleder godt kan oppfordre til før samtalen begynner.

[...]

Tilbake til innholdsfortegnelsen