Filosofiske samtaler i barnehagen – Å ta barns tenkning på alvor

Kpt 3 – Et filosofisk blikk på rammeplanen

Nå er det på tide å se på den filosofiske samtalens plass og betydning i relasjon til Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Mye er sagt om denne planen, men sett fra vårt ståsted er det særlig ett aspekt vi ønsker å fremheve: Planen uttrykker en ambisjon om at en dialogisk samværs- og samtalepraksis skal nedfelle seg, ikke bare på ett, men på flere nivåer i barnehagen, mellom barn–barn, barn–voksen og voksen–voksen. Planen kan derfor tolkes som en invitasjon til endring og fornyelse av mye av den pedagogiske virksomheten som utøves i barnehagen.

Samtidig er det klart at rammeplanen prioriterer faglig basiskunnskap i større grad enn tidligere planer har gjort. Det skal nå satses mer på innhold og substans: Barna skal sitte igjen med faktiske kunnskaper og ferdigheter. Her minner rammeplanen om Kunnskapsløftet i skolen som den kom samtidig med – et sammenfall i tid og idé som neppe er tilfeldig. Professor ved Høyskolen i Vestfold Thomas Moser setter ord på denne kunnskapspolitiske satsingen når han ironisk forsyner rammeplanen med følgende motto: «Omsorg er vi ferdige med – nå er det læring som gjelder!» Etter hans mening vies det for lite oppmerksomhet til det omsorgsarbeidet som allerede gjøres i barnehagen, i iveren etter å opptre tidsriktig og «fokusere på læring». Professorens budskap er at vi ikke må glemme det relasjonelle arbeidet i barnehagen selv om rammeplanen nå har fått et tydeligere definert faglig innhold.

Rammeplanen savner da heller ikke begreper som peker på viktigheten av omsorg og relasjonelle kvaliteter i barnehagen. Det snakkes bl.a. om lekens og læringens «dialogiske», «medvirkende», «inkluderende», «anerkjennende», «deltagende», «utfordrende», «undrende» og «reflekterende» sider. Og da dreier det seg jo ikke lenger så mye om innhold og substans, men om form og prosess. Pedagogen Kari Pape – kjent for de fleste barnehagefolk – er blant dem som har talt og skrevet mye om dette prosess-aspektet.

For å fremme slike mål på en god måte må barnehagene tenke nytt. Det er for eksempel ikke gitt at dagens praksis for å sikre barnas medvirkning også utfordrer barna i deres undrende refleksjon. Barnehagene må se seg om etter praksiser og kommunikasjonsformer som på den ene side fremmer barns medvirkning og deltagelse, og som på den annen side også utfordrer barns tenkemåter, væremåter og handlingsmønstre. Som vi har sett er filosofisk samtale en slik praksis. Den filosofiske samtalen skaper et fellesskap som «virker sammen» mot et felles mål. Den er utfordrende fordi den ikke aksepterer ethvert svar bare fordi det er et barn som kommer med det.

Dessuten er det viktig å påpeke at filosofisk samtale handler om både omsorg og læring. I den filosofiske samtalen viser vi omsorg for barna gjennom å respektere deres tanker og meninger fullt ut. Her tar vi virkelig barna «på alvor». Og vi skal ikke undervurdere den omsorgsverdien som ligger i det å ta et lite barn på alvor. På den annen side – eller snarere nettopp derfor – er det mye å lære i og av den filosofiske samtalen. Vi (altså ikke bare barna) lærer her å snakke tydelig, å forstå og bruke nye og gamle begreper, å følge resonnementer, å lytte til andre med et kritisk og våkent øre, å tenke før vi snakker. Den filosofiske omsorgen for barna skaper derfor i tillegg et godt og stabilt læringsmiljø.

Filosofi i barnehagen handler om å hjelpe og støtte barna til å ta ansvar for sin egen tenkning. Dette skjer ikke ved at den voksne på «skoleaktig» vis begynner å undervise barna i håp om at de derved skal «lære mer» eller «bli flinkere», men ved at hun gir dem en reell sjanse til medvirkning på alle nivåer i barnehagen. Medvirkning ligger til grunn for et demokratisk dannelsesbegrep som inkluderer selvstendig tenkning og perspektivmangfold, men også kunnskaper og ferdigheter. Slik dannelse krever «oppøving i begrepsforståelse, systematisk og logisk tenkning og evne til tvil og kritisk tenkning». Den krever kort sagt at filosofisk samtalepraksis blir innført.

Derfor er også aktivitetene i denne boken relevante for alle fagområdene, ikke bare for Etikk, religion og filosofi. Slik vi leser rammeplanen, åpner den for at hele barnehagen bør utvikle seg til en samtalearena gjennomsyret av filosofisk undring, undersøkelse og dannelse. Først da får vi en barnehage som lever opp til rammeplanens krav om medvirkning, inkludering og refleksjon.

I det følgende skal vi ta for oss noen grunnleggende målsetninger i rammeplanen med sikte på å vise hvordan det ligger i en naturlig forlengelse av disse å innføre filosofisk samtalepraksis i barnehagen.

[...]

Tilbake til innholdsfortegnelsen